Avskjedstalen.
182) 5. Mos. 32.
.
Moses holder en avskjedstale for folket når han nå skal forlate dem. Han ber om han himlene må lytte slik at han får tale, v. 1. På grunnteksten hebraisk er det meste av dette kapitlet og kap. 33 skrevet som poesi, altså på vers. Men hebraisk bruker en annen form for vers enn vi, ved at de har parallelle linjer med samme innhold, men ved ulike ord og uttrykk. Det ser vi også i Salmenes bok.
.
Her ser vi parallellene slik:
Lytt dere himler, og jeg vil tale!
La jorden høre på min munns ord.
.
Himlene og jorden blir dermed uttrykk for alle, og de blir bedt om å være vitner til Moses tale. Og de vil være villigere tilhørere enn det korrupte Israel, som Matthew Henry sier. Det er Herrens navn han vil forkynne, v. 3, og han ber alle gi Gud ære. Det er Israels folk som skal høre dette, de er gjenstand for talen.
.
Hva er talen om?
.
1. Klippen, v. 4.
Klippen blir betraktet som en person: hans verk, hans veier. Parallellordet viser at det er Gud som er klippen. Moses vil tale om ham og prise hans gjerning, samtidig som han vil oppfordre Israels folk til å være lydige mot Ham.
.
Klippens gjerning er fullkommen. For Moses var det naturlig å tenke på skapelsen, utvelgelsen av Israels folk og at han har bevart folket gjennom hele ørkenvandringen. De betraktet alt dette som fullkomment, fordi Gud selv er fullkommen. Han kan bare gjøre fullkomne gjerninger.
.
Vi som lever i den nye pakt har også en annen gjerning å takke Gud for. Det er Hans gjerning i Kristus da han sonet all verdens synd. Kristus er Guds enbårne sønn og er like fullkommen som sin Far. Derfor er også hans gjerning fullkommen. Det mangler ingen ting i det som skjedde på Golgata. Jesu rop på korset: Det er fullbrakt! forteller også det.
.
Klippen er rettferdig i alt han gjør. Kristi gjerning førte til at Gud kunne være rettferdig samtidig som han erklærte de ugudelige for rettferdige. Rom. 3, 26. Det kunne skje ved at Jesus Kristus både levde et fullkomment rettferdig liv her i verden og betalte for våre syndige og urettferdige liv. Da har han en fullkommen rettferdighet å gi til alle som omvender seg og tror på Kristus. Det mangler ingen ting i den.
.
Klippen er også en trofast Gud. Det han har sagt i sitt ord, vil han gjøre. Guds ord i vår Bibel er et fullkomment verk på den måten at Gud vil gjøre det han har sagt der. Det ser vi f. eks. da Jesus ble født. Profetiene om Messias gikk i oppfyllelse. Det skjer også hver gang en synder vender om som den fortapte sønn i Luk. 15: Herren står og tar imot alle som kommer.
.
Derfor er også Gud uten svik, men i alle ting rettferdig, som verset avslutter med. Om vi er troløse så mange ganger, er han alltid trofast. 2. Tim. 2, 13.
.
2. Israel, v. 5 m.fl.
Her møter vi en sterk kontrast til Gud Herren. Moses beskriver sitt eget folk og legger ikke fingrene mellom. Han taler om syndefallets følger og om hvordan menneskene er til alle tider senere.
.
De behandlet Gud dårlig. Moses vil vise forskjellen mellom Guds godhet og fullkommenhet og folkets liv. Vers 5 er visstnok vanskelig å oversette, men hovedpoenget er denne forskjellen. Vandringen gjennom ørkenen viste det. Det gikk ikke lang tid før de klaget og knurret. Og de fortsatte med det.
.
På langt nær alt er fortalt om de førti år i ørkenen. Med utgangspunkt i de klagene som er gjengitt i Mosebøkene, er det naturlig å tro at det har skjedd mange flere ganger. Israel var et vanskelig folk for Gud, men vi kan gjerne spørre oss selv: Er vi noe bedre?
.
Gud betraktet dem ikke som sine barn, de var ”ikke-sønner” for ham. Craigie oversetter dette slik: ”De var ikke lenger hans barn” (Deuteronomy, 1976, p. 377). De levde ikke og oppførte seg ikke som hans barn, men som hedninger. De var en fordervet og vrang slekt.
.
Disse uttrykkene bruker også Jesus om jødene på hans tid som forkastet ham, Mat. 17, 17. Paulus bruker det også i Fil. 2, 15 om folket på hans tid. Det er ikke begrenset til jødene, men gjelder alle utenfor samfunnet med Kristus. Det står i stor kontrast til Guds godhet for hele verden. ”Lønner dere Herren slik,” spør Moses, v. 6. Hvordan er vårt folk i forhold til all den godhet Gud har vist mot oss?
3. Guds gjerning, v. 8-12.
Hva gjorde nå Gud med dette ulydige og syndige folket? Det er en undring vi ofte har. Vi tenker ofte menneskelig og taler om straff og dom. Gud gjør nok også det, men på en helt annen måte enn oss.
.
Gud gir menneskene nådetid og mange anledninger til å vende om. Det ser vi bl. a. av 2. Pet. 3, 9: ”Herren er ikke sen med løftet … Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” Slik har han vært med Israel, og slik er han med oss.
.
La oss se på noen uttrykk han bruker her. Gud har gitt oss en arv – folkene står i flertall, v. 8. Israels folk (Jakob) er Herrens arvedel, v. 9. Nå forteller han hvorledes det skjedde. Hele denne historien er preget av nåde og stor barmhjertighet og omsorg. Slik er det også overført på oss.
.
Han fant ham i et øde land, i villmarken blant hyl fra villdyr i ørkenen. Der var folket fortapt uten mulighet til å klare seg selv. Gud måtte gripe inn for å redde dem. Herren kalte Abraham da han bodde blant hedninger i Mesopotamia (dagens Irak). Skulle han og folket reddes, måtte de bort derfra. Et kristenkall er også et kall bort fra verden og synden og alt det tvilsomme.
.
Han vernet om ham. Det viser Guds omsorg for sitt folk både under ørkenvandringen og senere. Slik er han også med Guds folk i dag. Vi er i Guds omsorg hvert eneste sekund. Og her legger han til: Han våket over ham, han voktet ham som sin øyensten. Og vi vet at det skal lite til for å skade øyet, derfor er vi nøye med å verne det.
.
I den gamle, greske oversettelsen Septuaginta er dette verset slik: ”Han underholdt ham i ørkenen, i brennende tørst og et tørt land; han ledet ham og underviste ham, og bevarte ham som en øyensten.” Hovedsaken er at han tok seg av dem i alle forhold og sørget for at de kom fram.
.
Til slutt skal vi peke på at Moses bruker et bilde her: ”Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, slik bredte han ut sine vinger. Han tok ham opp og bar ham på sine slagfjær.” v. 11. NO-78 sier her at han får ungene til å fly fra redet. Da lærer den ungene å fly, men passer hele tiden på å være nær dem og redde dem om det er nødvendig.
.
Guds handlemåte er slik. Han hjelper og verner sine og er nær oss hele tiden, slik Jesus sa i misjonsbefalingen: Se, jeg er med dere alle dager. Mat. 28, 20.
Amen.
