ISRAELS FIENDER
139) Neh. 4 og 6.
I kap. 4 og 6 tales om to viktige forhold: Fiendens motstand og om hvordan fienden ble beseiret. En femfoldig motstand ble møtt med en femfoldig kamp.
1. FIENDENS MOTSTAND.
Motstanden kommer i flere trinn, og den øker i intensitet og styrke. Den er så listig at bare en Guds mann gjennomskuer den. Israels lykke på denne tid var at de hadde en leder som hadde stor mistillit til alle menneskelige anstrengelser og bare regnet med Gud. Derfor fikk også striden det utfall Bibelen beretter om. Men det var hardt mens det hele sto på. En svak leder hadde bukket under, men Nehemias visste at det var Guds verk de arbeidet med, og det kunne ikke tape.
1) Fienden forsøkte seg først med vrede og spott 4, 1-3. Da samaritanerne (Tobias og Sanballat) hørte at Israel hadde framgang, ble de misunnelige og skuffet. De forsøkte å få sine landsmenn til å tro at arbeidet var forgjeves. Jødene kalles ”visne”, og hele byggverket blir spottet og vitset bort: Skal det fullføres i dag? Skal de blåse liv i
stenene? Bare en rev hopper på den, vil alt revne! Spott er ofte det første steg i motstanden. Mange faller ved hånflir og latter. Det har
ofte vært et virkningsfullt middel. Jfr. v. 10.
2) Neste trekk er åpen kamp og list, kap. 4, 8. 11-12. Jødene fortsatte uforstyrret til halve arbeidet var fullført, v. 6. Da ble fienden vred, v. 7. Verden og hyklerne kan aldri tåle at Guds rike vokser.
Nå begynte den åpne og skjulte kamp. Fienden sammensvor seg mot
Israel, v. 8. Få ting skaper slik enhet som en felles motstander. Men
de forsøkte å skjule sine hensikter, v. 11. De skulle liste seg inn i blant
dem og slå Israel ved infiltrasjon. (Merk kommunistenes taktikk i senere tid som har fulgt samme mønster.) Samaritanerne fikk endog noen jøder med seg, v. 12. De lot seg skremme og ville gå over til fienden. Nazister og desertører må vi regne med i all slags ”krig”.
3) Den tredje måte var særlig farlig: Samarbeid, kap. 6, 1-4. -
På dette feltet har vi den største strid i dag. Da de hørte at muren var nesten ferdig, sendte fienden bud til Nehemias og ba om samarbeidsavtale. Baktanken var å slå Israel. De ga seg ikke så snart - fem ganger forsøkte de å få til en slik ”avtale”.
4) Et virkningsfullt middel har ofte vært onde rykter. Det ble nå prøvd, 6, 5-7. Sanballat sendte brev til Nehemias der rykter ble gjengitt: Jødene ville gjøre opprør. Han truer med å føre ryktet videre til kongen hvis Nehemias ikke vil samarbeide, v. 7.
5) Det siste middel er skremsel, kap. 6, 9-14, 17-19. Målet var å gjøre jødene trette og leie av å kjempe, slik at arbeidet stanset. Deres siste forsøk var ganske dristig og frekt. Sanballat og Tobias leide en mann til å spå ondt om Nehemias og forsøkte å lokke ham til å gå inn i templet, inn i det Aller Helligste, v. 10-14. Meningen var å gjøre ham så redd at han ville gjemme seg i templet for der å berge livet. Men det var ikke lovlig for andre enn ypperstepresten. Det var dødssynd å gjøre en slik gjerning. - Nehemias kjente derimot Guds arbeidsplan og lot seg ikke skremme. Han seiret. Men hvordan?
II. FIENDEN BEKJEMPES.
Det ble ingen lettkjøpt seier. Men den var mulig ved å bruke de
rette hjelpemidler. Hva er det?
l) Bønn, kap. 4, 4-5.9 og 6, 14. Det første en Guds mann griper til,
er bønn. For han vet at det er makt. Nehemias hadde prøvd det før (kap. l, 4ff). Han ber at Gud ikke må dekke over synden. Det må bety at synden ikke skal glemmes, men få sin fortjente straff. Han er ikke fylt av private hevntanker, men av Guds rettferdige dom.
2) Arbeid, kap. 4, 6 og 6, 3. På tross av motstand fortsatte de arbeidet samtidig som de ba. De to ting hører sammen i Guds rike. -
Det ser vi i hele Nehemias’ bok. Skulle Guds verk gå fram, måtte de
stille seg fram som hans villige arbeidsfolk.
3) Vakt, kap. 4, 9. 13. 16-18. 21-23 og 6, 12. - Jødene skjønte at fienden ville lure seg innpå dem, derfor var vaktpostene nødvendige. Dag og natt skuet de ut over landet om de kunne oppdage noe mistenkelig. I Guds rike er fosvar viktig (jfr. Ef. 6, 10ff hvor det er vesentlig forsvarsvåpen som er nevnt). Folket bar våpen i en hånd og arbeidet med den andre. De var sær1ig redd for infiltrasjon. Med Guds hjelp forsto de når noen ikke var sendt av Ham (6, 12). Intet er så farlig som denne innblanding, og vi skulle være ytterst forsiktige med det.
4) Tro, kap. 4, 14. 19 og 6, 15. Da noen mistet motet og syntes alt var forgjeves, satte Nehemias mot i dem. Det gjorde han ved å vise dem at arbeidet var stort og viktig. Det gjalt deres eget folk og hjem. Det skulle de arbeide for! På 52 dager var forsvaret i orden, 6, 15.
5) Tillit til Gud var den bærende kraft gjennom alt strevet, kap. 4, 14. 20 og 6, 16. Uten den var alt forgjeves. Men når Nehemias samlet folket, som var spredt utover muren, ga han dem dette kampropet: Tenk på Herren! Vår Gud vil stride for oss. Da var alt mulig. - Dette ble så klart for alle at endog Israels fiender måtte innrømme: Det var med Guds hjelp verket var utført (6,16).
I den grad Guds folk i dag vil følge Nehemias’ eksempel på alle fem punkt, vil de kunne være redskaper for Gud og bygge hans rike.
