ÆTTELISTEN OVER ISRAEL
137) Neh. 7:
Etterat dører var innsatt i byenesporter og vaktmenn satt ut i en tynt befolket by (v.1-4), blir Nehemias minnet av Gud om å innføre folket i ættelister (v. 5). Han finner fram en bokrull der slektene var opp- regnet (Esr. 2) og kontrollerer at de stemmer. (Jfr. Davids forsøk på å telle folket, noe som Gud ikke hadde befalt. 2. Sam. 24. Vi merker oss følgende om ættelistene:
l. Oppregningen gjelder i alle tre nevnte kapitler, Juda-, Benjamin- og Levi stammer. Ut fra dette er det ikke grunnlag for å si at alle tolv Israels stammer kom tilbake fra fangenskapet. (Enkeltpersoner fra andre stammer fantes nok igjen.) Som kjent skulle disse tre stammer bo i og ved Jerusalem, og alle oppregninger gjelder dette. ”Israels folk” v. 7 og 73, må derfor ikke bety Nordriket, (som ordet ofte brukes om), men jødefolket - det vil her si Juda-, Benjamin- og Levi øsamme.
2. Jødene førte nøye regnskap med sitt folk. De mange ættelister i Bibelen vitner om det. De kjente sin stamme og sin familie, (her: kalt etterkommere eller barn). Folket er her delt opp i sju store
grupper: Prester, levitter, tempeltjenere o.s.v.
3. Noen prester og andre fant ikke sine ættelister, v. 61-65, (Esr. 2, 59-63). De lette etter dem uten resultat og ble utelukket fra preste- dømmet som uverdige, v. 64. Det er en alvorlig påminning for oss alle om å stå i det himmelske manntall når den siste mønstring skal skje.
4. Hele ”menigheten” var 42.360 tjenere og sangere - i alt 49.942, (v. 66f). Jfr. antall bortførte år 597-586 som i 2. Kong. 24, 14 og Jer. 52, 27-30 oppgis til 14.600.
5. Hver slekt bosatte seg i sine byer, der ætten var kommet fra, v. 73. Det viser at de også holdt rede på plassen de tilhørte, ikke bare slekten.
