Et barn.
112) Jes. 9, 6f.
I kap.9,6 fins en annen beretning om Messias' fødsel, som også er kalt "Juleevangeliet i GT": "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig far, fredsfyrste..."
La oss først se litt på sammenhengen ordet står i. Det viser tydelig at ordet er Messiansk, en profeti om Guds kongedømme på jord.
Sammenhengen: Kapitlet åpner med å tale om mørket, dvs. hedenskapet over Galilea (alle navn her gjenfinnes i nordre del av Israel). Men de skal ikke alltid leve i mørket. Et stort lys skal komme, v.2, alle vansker tas bort, v.4, og det skaper glede, v.3. Og grunnen til alt dette er at et barn blir født: For et barn..., v.6.
At dette gjelder Jesus er tydelig i NT. Da Jesus flyttet fra Nasaret til Kapernaum - som siden kalles hans "egen by", Mat.9,1 - skjedde det "forat det skulle oppfylles som er talt ved profeten Jesaja som sier: ... Det folk som satt i mørket..." Mat.4,13-16. Matteus' forståelse av verset må være rett: Det taler om Jesus. Han er barnet og sønnen.
Profetien: Vers 6 er ikke sitert i NT, men det henger nøye sammen med versene foran og må tale om Messias Jesus. Barnet i Betlehem - som er profetert om i Mika 5,1 - må være lyset over hedningenes mørke. Mørke er i Bibelen bilde på synd og tilstanden borte fra Gud - både nå og i evigheten. Galilea var langt fra Jerusalem, landets og religionens sentrum. Det grenset på hedningene i nord og kunne lett bli påvirket av dem. Dit skulle lyset komme. Den gang profetien ble uttalt står det at "de vandrer i mørket, de sitter i dødsskyggens land".
Når så profetien gikk i oppfyllelse ved Jesu komme, legger vi merke til en viktig ting. Nåtiden skifter til fortid hos Matteus: Det folk som satt i mørke, for dem som satt i dødens land og skygge... Når lyset er kommet til verden, er ikke folket lenger i mørke og død. For lyset driver mørket bort.
Derfor kan også Jesus si: "Jeg er verdens lys, den som følger meg, skal ikke vandre i mørke, men ha livsens lys", Joh.8,12. Derfor er Jesus verdens håp såvel som den enkeltes håp. Måten han ble dette lys på, sier Matteus klart: "Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend eder..." Mat.4,17. Lyset skinner i menneskemørket når vi vender om til Gud. Uten omvendelse bli vi i mørke og går fortapt.
Hvordan kom så lyset til verden? På hvilken måte lot Gud lyset skinne hos oss?
Svaret er: Ved å bli menneske. Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Her kan være grunn til å spørre: hvorfor er dette gjentatt: barn - sønn. Spesielt er det grunn til å spørre slik når vi vet at ordet for barn (jeled) bare kan bety et guttebarn. Svaret må være tofoldig: Det er vanlig i hebraisk språk å gjenta når en vil forsterke uttrykket. Et eksempel illustrerer: Yom betyr dag, men Yom yom betyr hver dag, alle dager. Slik kan det også være her. Men det er ikke hele forklaringen. Her gjelder det et spesielt barn. Tanken føres tilbake til kap.7,14 - barnet er Immanuel, det barn som ble født i Betlehem, Luk.2.
Med ordet "sønn" må det være tenkt på noe mer enn en barnefødsel. Mange år senere kom profeten Daniel og talte om "Menneskesønnen". Jesus overtok dette navnet. På særlig måte var han sønnen. Ordet sønn taler også mer om hans voksne alder og framtid: han skulle bli arving til Davids trone. Barnet hadde kongerett! Det viser også fortsettelsen: Herredømmet er på hans skulder. Det kan ikke et barn ha, det er sønnens kår.
Viktig er det også å legge merke til verbet: en sønn er oss gitt. Å føde et barn er naturlig, men å gi bort en sønn krever offer. Når Jesus kom som Messias, framstilles det i NT som en gave fra Gud. Joh.3,16. En gave er gratis, av nåde. Den gis uten fortjeneste. Slik er Frelseren fra Gud. Han er vår. (Vi kommer tilbake til hans navn senere.)
Disse to skriftsteder om "sønnen" - kap.7,14 og 9,6 - har vært gjenstand for mye diskusjon og gjetninger. Hvem er sønnen? Vi kan samle det i tre punkt:
1) De som sier Ordet bare taler om profetens samtid - barnet kan være profetens sønn, kong Esekias e.l.
2) De som mener det taler om den framtidige Messias - de eldre jøder trodde det.
3) De som forsøker å kombinere disse to: ordet taler først om et barn i samtiden, men også om Messias. -
For undertegnede synes det ikke være grunn nok til å anta det siste.
Tolkingen om en framtidig Messias må være det rette. Grunnene for det er hovedsakelig følgende: (a) En slik tolkning stemmer med den messianske forventning hos jødene, jfr. Mika (5,1) som levde samtidig. (b) Det har vært vanlig fortolking, både før og nå blant bibeltroende. Selv om dette ikke er et avgjørende synspunkt, hører det med. (c) Det har vært vanlig jødisk tolking i eldre tid, særlig før Jesu tid. Jonathans Targum, Rabbi Jose i Gallilea, Ben Sira i 1679 tolket det slik. (d) Konklusjonen i kap.9,1-7 kan umulig være sagt om et menneske, der gjelder det Gud og evigheten.
A.Barnes legger avgjørende vekt på dette. (e) NTs syn på oppfyllelse er for oss det siste ord i fortolkingssprøsmål. Mat.1,22-23 tilskriver denne profeti avgjørende vekt: det handler om Jesus Messias. Situasjonen der er: Gud hadde gitt en profeti om Messias. Når så Jesus kom, sier Bibelen: Nå er dette skriftord oppfylt. Det sier Matteus tydelig, v.22. Da er saken avgjort. Noen anne oppfyllelse kjenner ikke Bibelen eller historien. Jesaja talte om Jesus.
Vi har før nevnt kap.9,6. At det menes Jesus, har vi alt vist. Her får han noen navn som vi bør være oppmerksom på. De viser sider ved Jesus og hans gjerning. Vi skal kort regne dem opp her: Først skal vi understreke at det gjelder barnet som voksen: herredømmet er på hans skulder. At Jesus ikke hadde disse navn bokstavelig, bør ikke anfekte oss. Det menes selvsagt hans kvaliteter, en kjent sak ved jødisk navnegivning såvel som hos andre. Samme forhold har vi i kap.7,14 - om Immanuel.
Man har forsøkt å inndele navnene på forskjellig vis. Vulgata har seks navn: Under, rådgiver, Gud, kraft, evig far, fredsfyrste. E.J.Young deler den i fire ordpar der det ene ord i hvert par taler om hans guddom, det andre om hans menneskelighet: UNDERFULL rådgiver, veldig GUD, EVIG far, FREDSFYRSTE. Vi følger her den norske oversettelse, som har fem:
1. Under.
Det kan stå som overskrift over hele hans eksistens. Hans unnfangelse og fødsel var et under (jomfrufødselen), 7,14. Hans liv på jorden var et under, gang etter gang ble han berget fra fare. Selv gjorde han mange under. Hans død var ikke minst et under, han døde for andre! Her ble kongen en forbryter - frivillig! Dommeren tok den dødsdømtes plass. Oppstandelsen var mot alle naturlover, men det største under ved oppstandelsen er at den garanterer vår. 1.Kor.15,20f. Tenk på hans kjærlighet og selvfornektelse - i våre øyne et under. Det er han også nå: av syndige fortapte mennesker skaper han Guds barn, han forkynner håp for de verste og tilgivelse for all synd. Av den viljeløse kan han skape besluttsomme mennesker, redskaper i Guds rike.
Ordet for under (hebr.: pele) brukes i Salme 78,12 om utgangen av Egyptens trelldom. Det er Messias' gjerning: befrielse fra slaveri og synd. Merk her 1.Joh.3,8.
2. Rådgiver.
Grunntekstordet (joets) betegner en i høy verdighet, en som står nær kongen med sine råd. Det krever stor visdom og kvalifikasjoner. Selvsagt er det oss han skal lede og gi råd. Når han med guddommelig visdom leder oss, er vi trygge i alt som skjer. Hele Jesu lære er slike råd - både til å søke Guds rike først og leve Ham til behag og mennesker til gagn. Ville vi bare ta hans råd alvorlig!
3. Veldig Gud.
Dette understreker selvsagt hans guddommelighet, noe som er klart uttrykt i NT. Joh.1,1f. Rom.1,4. Derfor er det riktig at Gud var i barnet i krybba i Betlehem - ikke som den første person i Guddommen, men fordi alle personer er gud. Dette er litt av treenighetens mysterium. Som Gud er han istand til å frelse, har makt til det. Mat.19,26.
4. Evig far.
Som far vil han ta ansvaret for sine. Vi er ellers vant til at Gud kalles vår far (i Fader vår). Etter fleres mening skal derfor trykket her ligge på evig. Ordet far brukes gjerne slik på hebraisk, og uttykker et eiendomsforhold: han er evig. Joh.8,58. Kol.1,17.
5. Fredsfyrste.
I motsetning til alle verdens herskere med få unntak har ført krig og bygget sitt rike ved makt, skal Messias opprette fred på jorden. Det lød ved hans komme ved Betlehem. Luk.2,14. På Golgata skapte han grunnlaget for fred, Ef.2,17.
I nådetiden gir han hjertefred, Ef.1,2. I framtiden vil han skape et fredsrike da alle Messiasprofetier er oppfylt; Også Jes.2,4! Da vil alle hans navn og egenskaper være i funksjon - og freden uten ende. Jes.9,7 (som selvsagt er messiansk og hører med til v.6). Da er Jakobs gamle profeti oppfylt:...inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham (Messias) lydige. 1.Mos.49,10.
