torsdag 18. februar 2010

171) Dom. 1-2.


Dommerne.
171) Dom. 1-2.

Innledning.
  Denne boka behandler tida etter Josva og fram mot kongedømmet blir opprettet i Israel. Det er et tidsrom på ca. 300 år. Boka omtaler 14 dommere eller ledere i Israel. Denne delen av Israels historie vekslet mellom store frafall, fulgt av undertrykkelse og nød og til sist Guds herlige utfrielse. Sju slike perioder er det fortalt om. Vi vet ikke hvem som har skrevet boka, men den er kanskje skrevet på Samuels tid.

1) I KAMP MED KANAANITTENE
Dom 1, 1-21.
   
  Selv om Josva inntok Kanaans land og Israel Boastte seg der, opplevde folket en stadig kamp med innbyggerne. Hele landet måtte inntas. Forstatte kanaanittene å bo i landet  i lang tid sammen med israelittene?
  Josvas død (Josva 24, 29) var et tidsskille for Israel. Folket var kommet inn i landet som folk. Men det Gud hadde sagt til Josva (Josva 1, 3), var ikke oppfylt. Gud ville at hele landet skulle tilhøre dem.
  Men hvem skulle ta ledervervet etter Josva? Her ser vi et vakkert trekk ved Israels folk: De gikk til Gud! Juda fikk i oppdrag å lede folket etter Josva. Denne stammen hadde fått sitt landområde på vestsida av Dødehavet og nord for Jerusalem. I NT blir dette området kalt Judea, og hebreerne som bodde her ble kalt jøder (jfr. 2. Kong. 16, 6). Men etter Nordrikets fall, ble alle hebreere kalt jøder.
  Juda stamme var den største og hadde fått et profetisk løfte av Jakob: "For deg skal din fars sønner bøye seg" (1. Mos. 49, 8ff). Og det var i denne stammen at Fredsfyrsten Messias skulle komme fra.
  Gudsfolket Israel fikk altså kamp mot fienden selv om Gud hadde lovet dem landet. I Guds rike er det ingen lettkjøpte seire. Det er en lov som også gjelder i vår nytestamentlige evangelietid.

2) DOMMERE SOM REDNINGSMENN
Dom. 2, 1-23.

  Guds folk Israel får refs av Herren. Folket hadde ikke vært lenge i landet før fristelsen kom og fallet lå så snublende nær.
  Fristelsen var å gjøre seg til venner med hedningene, i alle tilfelle å komme på talefot med dem. Men da var veien kort til å slutte pakt med dem. Og det er selve fallet når avgudene får innpass og blir akseptert.
  Gud hadde advart dem før. Ville avgudene og hedningene blir en snare for Israels folk?
  Israel ville innta landet på fredelig vis, uten kamp og krig. Og nettopp da lå det nær å inngå kompromiss med folket. En verdslig tankegang og handlemåte ble folkets fall. Og der Gudsfolkets tanker blir smittet av hedningene, glemmer de snart sin Gud. Og det var den glemte gud de gav som arv til sine barn. Denne slekt kjente ikke Herren (v. 10). De hadde ikke fått høre om Guds store gjerninger med Israel.
  Slik er frafallets karakter. Det er å glemme Gud. Og det vekker alltid hans vrede. Hva er redningen i slike tider?
  Gud sendte dommere. De grep inn når nøden ble uutholdelig for folket. Gud trenger mellommenn, tjenere som forteller folk veien til frelse. Ingen av dommerne i denne boka var av presteslekt eller av høy byrd. Gud skulle bruke ordinære mennesker til en ekstraordinær gjerning: å lede folket til Gud.