RELIGIØS FORNYELSE
136) Neh. 8.
Etter fangenskapet i Babylon er nå både Jerusalems murer og templet gjenoppbygget. Folket hadde bosatt seg i sine rette distrikter etter slektsregistrene. Gjenoppbyggingen var ferdig.
Men en ytre fornyelse er aldri nok. Vi har så lett for å lure oss selv med det.
Det må skje en tilsvarende indre, åndelig fornyelse om man skal leve rett med Herren. Israel behøvde det, og vi har ofte samme behov.
1. Opplesing av Skriften, v. 1-8.
En ytre sikkerhet var ikke nok. Folket måtte føres tilbake til Skriften hvis den åndelige fornyelsen skulle bli ekte og varig.
l) Tidspunktet var den 7. måned som tilsvarer oktober, v. 2. - På den l. dag i denne måned feiret jødene ”Basunenes høytid”, (månefesten), som en hellig sammenkomst. (Se 3. Mos. 23, 24-25 og 4. Mos. 29, lff.) Da samlet de seg foran Vannporten. Som vi husker lå den i Kedrondalen der Salomo ble salvet til konge. Her var en stor, åpen plass med plass til mange.
2) Hele folket var samlet, v. l. De kom frivillig, også kvinner og barn - så mange som kunne forstå, v. 3.
3) Skriften skulle oppleses av Esra, derfor kom folket. Nå trer Nebemias mer tilbake, og Esras blir den ledende. Han var kommet til Jerusalem 13 år før, og han var med og bygget templet, (s. m. Serubbabel). Når folket nå var samlet til møte, ba de ham lese av Skriften. Det var en grnnn for at de visle ham slik tillit: Han var kjent i Skriftene. Da visste folket at han kunne lede dem rett. Denne fornyelse kan stå som bilde på fornyelse i våre dager.
De bygget til og med en plattform eller talerstol for at han skulle nå nest mulig, v. 4. Han hadde 13 menn med seg, også slike som var kjent i loven.
4) Esra leste fra Mose lov for folket. Ikke et kort avsnitt, men ”fra tidlig morgen til midt på dagen” - i seks timer, v. 3. Det viser at han mente Guds ord var viktig for folket, ja, deres eneste redning. Og folket hadde respekt for loven, alt folket reiste seg, v. 5, og kastet seg til jorden, v. 6.
5) Levittene var med Esras og tolket og utla loven for folket, v. 7-8. Det er ikke alltid lett å forstå Guds ord, vi trenger ofte hjelp til å få
tak i de dype sannheter som er gjemt der. Jfr. 2. Pet. 3, 15.16.
Men det er viktig at vi ber Guds menn om hjelp til det. Til alle
tider har det vært tvilsomme lovlærere som selv tror at de skjønner
alt uten at de er lært av Gud, (l. Tim. 1,7).
6) Hvilken bok leste de fra? Boken med Mose lov, v. l, må være 3. eller 4. Mosebok der løvhyttefesten er omtalt, v. 14. - Antagelig har det vært en bokrull med alle Mosebøkene i. Legg merke til at denne boken ”hadde Herren gitt Israel”. Også vi skulle lære respekt for Bibelen som Guds ufeilbare ord av dette. Som vi skal se senere lot de Guds ord være rettesnor for seg.
Il. Folkets reaksjon, v. 9.12.
Guds ord til folket ble ikke uten frukt. Det skapte fornyelse hos dem slik at de reiste hjem igjen med en ny opplevelse med sin Gud. Det skulle være målet med alle våre møter.
l) Folket sørget og gråt, v. 9. Det var deres første reaksjon. De forsto at deres liv og gjerning ikke var helt i overensstemmelse med ordet. Det er et godt tegn når vi lar Ordet såre oss ved at vi innrømmer våre synder og feiltrinn. De hadde forstått det som var blitt talt. v. 12. Mowinckel oversetter: De hadde lagt seg på sinne det man hadde lært dem. Det viser altså at de lot Ordet tale til samvittigheten og ikke bare til tanken. Hjertet var berørt av Gud. Uroen var så stor at levittene måtte forsøke s berolige folket, v.11.
2) Folket gledet seg i Herren, v. 10, og holdt gledesfest. v. 12.
De ble ført et trinn lenger på troens vei og fikk se at Gud ville hjelpe dem, for ”dagen er helliget vår Herre”. Ordet bhr denne dobbelte’
virkning: Det sårer og det leger, (Hos. 6, 1). - Her finner vi så det kjente verset: Gleden i Herren er deres styrke, v. 10. Ikke all slags ytre glede som vi kan skaffe oss. Men den glede som oppstår når Herren
hjelper og 1eger et menneske som sørger og angrer sin synd. - Den greske Septuaginta har her: ”Herren er vår styrke”, og derfor kan vi glede oss. På grunnteksten står egentlig: Forsvarsverk, vern, fjell (ma’oz). Det er et godt bilde på hva Herren er for sine. Slik utvikler fornyelsen seg.
3) De fattige ble ikke glemt, v. 10. Livet med Gud må føre til gavmildhet. Givergleden er også av Gud. -
III. Løvsalsfesten, v. 13-18.
Dagen etter kom lederne for folket til Esra og ba om å få mer bibelundervisning, v. 13. Antagelig hadde de hørt noe som de ikke helt forsto betydningen av.
1) Da ble de oppmerksomme på en fest som de aldri hadde holdt på rett måte, løvsalsfesten til minne om vandringen i ørkenen.Se v. 14 og 17. Guds folk kan falle så dypt at de ikke følger Herrens ord og ordninger. Denne Herrens høytid hadde vært ”glemt” i 800 år eller mer. Dette må bety at det i denne tiden hadde vært lite lesning av loven. Men det var også i denne tid at Israel opplevde sine mange store som endte med fangenskap. Og noe av årsaken ligger altså i mangel på bibellesning og lydighet mot Ordet. La det advare oss kraftig i vår tid!
2) De fant detaljerte forskrifter om hva de skulle gjøre, v. 15. (3. Mos. 23,34-44.) Hele folket skulle få vite om festen, og at de skulle bo i løvhytter. Det skulle være som påminnelse om at de var på reis. De var på vei mot et annet fedreland.
3) De adløs Skriften, v. 16. Over hele byen ble det reist løvhytter og folket bodde der i sju dager. Hele tiden ofret de til Herren og gledet seg. ”Der var en overmåte store glede,” v. 17. Men merk nå: Ordet ble ikke glemt. I sju dager leste de opp fra loven, og dermed var store deler av Skriften opplest. Det utviklet seg altså til en virkelig ”bibeluke” i Jerusalem.
4) Festen ble avsluttet med en ”festlig sammenkomst”, v. 18. Det var den åttende dag. Den dannet høydepunktet da prestene tok vann fra Siloakilden og helte i sølvskåler på alteret under sang og musikk. Det var på denne dag Jesus sto fram i templet og sa: ”Om noen tørster, han komme til meg å drikke” (Joh. 7, 37).
