JERUSALEMS PORTER.
140) Neh. 3.
Vi skal nå tale spesielt om Jerusalems porter og se på dem som symboler på åndelige erfaringer. Guds arbeid i oss og ved oss er som et bygningsarbeid. Kristus er grunnvoll og hjørnestein (l. Kor. 3, 11;
Ef. 2, 20), og vi er levende steiner i Guds hus, sier apostelen (l. Pet.
2,5). Gud er byggmester og skaper.
Vår oppgave som kristne er å bygge Guds rike på jord. Han vil bruke oss i sin tjeneste. Ser vi oss om i verden, er det mye som mangler ennå. Men han arbeider (Joh. 5, 17), og ber oss være sine medarbeidere. (l. Kor. 4, 1-2).
For å danne oss til rette tjenere, arbeider Gud på oss og i oss. Dette
arbeidet er viktig. Han begynte tidlig med det og blir ikke fort ferdig. Han har en stor plan med oss. Kunne vi se hele huset, ville vi undre oss. Men det får vi først i evigheten.
Hva skjer når Gud arbeider? Her skal vi bruke portene som symboler på slike erfaringer og opplevelser.
1. FÅREPORTEN.
Den første porten som skulle bygges var fåreporten, v. 1. Den skulle ypperstepresten Eljasib og hans brødre og prestene sette i stand. Bildet av Guds folk som sauer er velkjent i Bibelen. Jesus bruker det i Joh. 10 om disiplene. (Jfr. l. Pet. 5,2-4, Esek. 34,23; 37,24, Jes. 40, 11, Salm. 23, Hebr. 13, 20.)
For å kunne arbeide for Gud, må vi først ha gått inn gjennom
fåreporten. Det er de som følger ham, som kan tjene Jesus rett. Da vi tok i mot Jesus, ble vi Guds eiendom. Han vil så lede oss og hjelpe oss. Som troende har vi sauens natur: Avhengige av hyrden og hjelpeløse i oss selv. Men hyrden gir oss trygghet. Vi er i hans hånd. Han svikter aldri.
De som har forvillet seg, blir oppsøkt av hyrden. Han går til han finner det, fordi han elsker de fortapte.
Bibelen gir forresten et dobbelt av oss som Guds barn: Vi er Kristi får, men samtidig medhyrder (l. Pet. 5, 2-4). Jesus er overhyrden som vi står til regnskap for.
2. FISKEPORTEN.
Den neste port som skulle bygges, var Fiskeporten, v. 3. Inn denne
porten ble fisken fra Joppe fraktet til mat for folket.
Nå bruker Bibelen også dette som bilde på de troende. Jesus sa til
sine første disipler: «Følg meg, så skal jeg gjøre dere til menneskefiskere», Mat. 4, 19. Det er vår oppgave som kristne.
Legg merke til at det var den andre porten som ble bygget, ved
siden av fåreporten. Det kan nå fortelle oss at enhver troende kan
vitne om sin Frelser og være hans redskap. Vi skal ikke vente til vi er
blitt «modne» eller lærde. Vi skal ut og fiske i dag. - Vi er alle misjonærer. Verden er full av syndere som trenger Frelseren.
Vårt land er i ferd med å avkristnes, og Gud venter av sine at de
rnå gjøre sitt ytterste for å rive noen ut av ilden.
Vi føler på vår uduelighet i dette. Men Jesus visste om alt. Derfor
sa han: «Jeg vil gjøre dere til fiskere». Han vil lære den som er villig
å gå, ofre og lide for hans sak.
Som fiskere må også vi være tålmodige og vente. Vi må stadig forsøke nye steder. Men det viktigste er at vi har et brennende hjerte
som har nød for ufrelste.
Har vi mistet det, skulle vi i dag gjenoppbygge fiskeporten. Det gjør
vi ved å gå til Jesus og bekjenne vår ulydighet og be om ny nåde til
tjeneste.
Jeg vil ut, jeg vil ut på det brusende hav,
vinne sjeler jor himlen og Gud - - -.
(H. A. Tandberg)
3. DEN GAMLE PORT.
Etter fiskeporten skulle Den gamle port bygges. Det var Damaskus- porten, hovedinngangen fra nord. Den måtte settes i stand.
I Guds rike er det bare en hovedinngang, den har vært lik til alle
tider. Den gam1e port taler om Nådens og frelsens port. Den b1e bygget ved Golgata og b1e fullført ved Jesu rop Langfredag: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30. Mange forakter den nok og sier den passer ikke for vår tid. De mener den er for gamle, syke og barn. Men alle behøver den, også, det moderne verdensmenneske såve1 som mus1imen. Om den er gamme1, vil det ikke bli bygget noen ny. Hovedveien inn blir alltid Jesu kors. Gamle tiders frelse er for den nye tid. Vi får aldri noen annen. Den er nok for alle, i 1ivsstriden og i døden.
Vi må derfor forkynne Den gam1e port, Jesu-navnet som a1dri blek-
ner. Den ble bygget etter fiskeporten. Skal vi fiske rett, må vi lede menneskene inn gjennom Den gamle fre1sens port.
4. DALPORTEN.
Helt i sørvest, ned mot Hinnoms da1, lå Da1porten. Som kjent ligger Jerusalem på høye fjell, ca. 800 m.o.h. Her gikk veien ned fra høydene mot den dystre dalen som har gitt navnet til he1vete.
Etter en lang arbeidsperiode i Guds rike vi1 en kristen ofte bli ført ned i da1en. Vi kan ikke alltid være på Forklarelsens berg og opp1eve de herlige stunder. Vi må ned - til arbeidet og lidelsen i verden. ”På det jevne - ikke i det himmelblå - der har livet satt deg stevne, der skal du din prøve stå.” - Nå kan en kristen ofte føle at han blir ført nær he1vetes port i anfektelsens stund. - Da ska1 vi ikke glemme at rosene vokser i dalen, ikke på fjelltoppene. ”Sølvet det er seg så edelt et malm - sorgen er sølvet, det edle malm,” sier Ibsen.
I den åndelige dalen får vi se hva vi eier i Jesus. Han er liljen i dalen. I tunge stunder blir Jesu skjønnhet størst. Går vi lenger langs muren, vil vi se en ny port:
5. KILDEPORTEN.
Den skal både slukke tørsten hos trette vandringsmenn, og til renselse fra synd og urenhet. En kristen må aldri glemme at han trenger fornyelse ved å komme til blodskilden og på ny ta i mot Guds tilgivelse for et forfeila liv.
Kildeporten skal hjelpe oss til å være i Guds ledelse og vilje med vårt liv. Vi kan ta oss selv ut av Herrens ledelse ved synd og ulydighet. Når vi glemmer å bøye oss ved kilden, taper vi målet av syne. Ordet sier så klart: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. l. Joh. 1,9. Det er ord til Guds folk.
6. MØKKPORTEN
Den lå sør for tempelplassen, ned mot dalen. Her ble avfall både fra byens befolkning og fra tempeltjenesten ført ut. Ved offerhandlingene ble det mye avfall som måtte bort fra det hellige sted.
Slik er det for en kristen. Selv ved vår tempeltjeneste blir det mye søppel som må bort. Vårt eget er verdiløst i Guds øyne. Det gjelder både første gang da vi ble frelst og alltid senere. ”Intet kan jeg bringe deg, til ditt kors jeg klynger meg.”
Paulus var klar over det. Han sier til Filippenserne: Det som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap, ja, jeg akter og i sannhet alt for tap. Fil. 3. Vi må se at vi er fallitt i oss selv og vedgå det. Hele livet.
Hvis vi skal være brukbare i tjenesten, få lede noen inn Den gamle
porten, må vi ofte til Møkkporten og kvitte oss med synden som henger så fast ved oss og vil hindre oss i løpet. Egoistiske motiver og syndige tanker og handlinger er hindringer for Gud. Derfor står Møkkporten og Kildeporten så nær hverandre - de hører sammen.
7. VANNPORTEN, v. 26.
Ved Kedrondalen og Gihonkilden lå Vannporten. Her ble Salomo salvet til konge. l. Kong. l, 33, 38, 45. Herfra går en tunnel inn til
Siloadammen inne i byen, (laget av kong Hiskia). Vannet er livsviktig for folket. Selv under beleiring kan kilden gi vann og dermed livberge folket.
Slik skal Jesus være livsens levende vann for oss i tørketider og vanskelige stunder så vel som i medgang. Joh. 4, 14; 7, 37f.
8. HESTEPORTEN, v. 28.
Prestene arbeidet ved Hesteporten, som ifølge 2. Krøn. 23, 15 førte
inn til kongens hus. Antagelig lå den ikke langt fra tempelplassen og slottet.
Hesten er ikke nevnt i Israels første tid, og ble først alminnelig på
Salomos tid. I bibelsk billedspråk står hesten ofte som øymbol på hedensk makt. Salm. 20, 8. Hag. 2, 23. Sak. 12, 4. I Åpb. og Sak. er hesten dessuten bilde eller symbol på krigen.
Vi kan her bruke det som symbol på menneskets kjødelige styrke, alt det som ikke er av Ånd (Gud). Hesten står for det vi kan utrette selv i egen kraft og av egen iver. Men det har Herren ikke behag i. Salm. 147,10-11, Jes. 31,3, Salm. 20, 8.
Kjøtt og blod skal ikke arve Guds rike, heller ikke er vi brukbare for Gud i egen kraft slik Jesus har sagt: Uten meg kan dere intet gjøre. Joh. 15.
Men kjødets kraft i oss vil så gjerne komme fram. Derfor må Gud ofte bøye oss under sin vilje. Vi er stolte av natur og har ikke lett for
å stige ned. Derfor kan ofte Guds handling med oss virke hard når han skal vise oss at nådens kraft er størst.
Hesteporten trenger ikke å bygges. Den har vi. Den skal rives. Det
står heller ikke her at den ble bygget. Gud har en livslang oppgave når han skal ydmyke de stolte. Derfor sier Skriften: Ydmyk dere under Guds veldige hånd -. l. Pet. 5, 5. Jak. 4, 7.
9. DEN ØSTRE PORT, v. 29.
Ringen er snart sluttet. Vi har vandret rundt hele Jerusalem. Vi er kommet mot øst. Det taler i bibelsk billedspråk om Jesu komme. De døde gravlegges med ansiktet vendt mot øst - som symbol på at de
skal se og møte Kristus når han kommer i sky for å hente sin brud. Og vi tror at Jesus Kristus er nær for døren. Tegnene viser at tiden er
inne. Om kort tid vil han være her og ta oss hjem i sky. l. Tes. 4, 16f. Som de vise menn må vi følge stjernen i øst og være rede. Mat. 2, 2. Han åpenbarer seg for dem som venter på Ham. Jesus sa til sine: ”La deres lender være ombundet og deres lys brennende og vær likesom folk som venter på sin herre”. Luk. 12, 35f.
Også vi må - ved Guds nåde - nå fram til den østre port.
10. MØNSTRINGSPORTEN, v. 32.
Den siste porten er Mønstringsporten, som på hebraisk heter Mifkad. Den kommer etter Den østre port. Her er vi ved et brennende spørsmål for enhver kristen. Når Jesus kommer og henter oss, skal han mønstre sin hær, sine tjenere på jord. Mønstringen er regnskapsdagen når tjenesten og livet for Jesus blir bedømt. Bibelen har klare ord om
at vi skal få lønn slik Gud bestemmer; ikke etter de synlige frukter, men etter troskap og motiv. l. Kor. 3, 8-15, 2. Kor. 5, 10, Ef. 6, 8.
Når vi står ved Mønstringsporten skal ingen angre noe av det han ofret og led på jord. Da vil vi visst bare tenke: Hvorfor gjorde jeg ikke mer for Jesus, min Herre?
Når basunens toner lyder, er lidelsen slutt. Da begynner fryden og
gleden. -
Ved innvielsen av murene, ble tjenerne, (levittene), hentet fra alle
deres bosteder og ført til Jerusalem for å holde gledesfest. Neh. 12, 27.
Da var jubelen så stor i Jerusalem at den hørtes lang vei, v. 43.
Slik vil det også bli i det nye Jerusalem.
Skal du også være med der?
----
Mens jødene arbeidet på Jerusalems murer, opp1evde de gang på gang at motstanderne forsøkte å øde1egge verket. De forsøkte på mange måter å forandre taktikk og metode i sin intense motstand. På flere områder kan dette stå som eksempel på hvordan den onde motarbeider Guds verk til alle tider. Denne motstanden begynner for alvor i kap. 4, selv om vi allerede i kap 2, 10 så en liten begynnelse. Men det viser seg å være de samme personer som står bak hele tiden.
Når altså en troende begynner å arbeide for Gud og slik blir nyttig i Guds rike, sender Djevelen sine tjenere ut for å ødelegge. Han har alltid brukt mennesker i sin tjeneste, og gjør det fremdeles. Så lenge vi er i ro og ikke i aktiv Guds tjeneste, kan Satan la oss være i fred. Men straks den ivrige Nehemia får folket i sving, b1ir det liv i samaritanernes leir.
