170) Debora.
Dom. 4, 1-24.
1) VED EN KVINNES HÅND
Det er Deboras mektige skikkelse vi lærer å kjenne her. Hun er en av de få betydningsfulle kvinner som er omtalt i Bibelen. Hennes historie er som en Jean d'Arc i en avgjørende fase i folkets liv. Hun kalles en mor i Israel (kap. 5, 7).
Debora var dommer. Men når hun skulle rense landet for fiender, kalte hun en mann til seg, Barak. Baraks villighet er klar nok, men hun må ha vært den sterkeste. For han satte som betingelse at hun skulle gå med.
Det gjorde Debora, og æren for seieren skulle bli hennes. Det skulle skje ved "en kvinnes hånd". Det var nokså uvanlig i en mannsdominert tid og kultur.
Det er det uvanlige som understrekes. Gud går utradisjonelle veier for å berge sitt folk. Vi er i Nord-Israel når dette skjer, og fienden var mektig. Og mot dette stod kvinnen og en fryktsom mann.
Og nettopp dette blir noe typisk i hele Guds rike. Alle seire der skal være av nåde. Ingen skal kunne si at de har bestått prøven på egen hånd. Gang etter gang understrekes det i Israels historie at Gud hadde gitt dem seieren og landet. (5. Mos. 1, 8).
2) LOVSANG
Dom. 5, 1-31.
Etter seieren synger Debora og Braka sammen en herlig lovsang til Herren. Det er takk for seieren. Det var egentlig Gud som kjempet og vant. Og hovedmotivet i seierssangen er lovprisning av det Gud hadde gjort.
Israel hadde også sunget lovsang før (2. Mos. 15), og Guds folk skal delta i den sangen i himmelen (Åp. 15).
Etter 40 år på vandring var det godt å komme i ro i landet. Men det var egentlig ikke det de sang om og gledet seg over. Hovedmotivet var Guds hjelp og mektige gjerning. En rekke poetiske bilder er benyttet for å beskrive Guds verk. Jorden skalv og fjellene rystet i skrekk for Herrens åsyn.
Men seieren var ikke kommet om ikke folket hadde gått i strid. Denne dobbelthet gjelder alltid. Gud kjemper - og folket må delta. Det skjedde denne gang. "Folket møtte villig fram", ja, "de frivillige møtte fram". Derfor blir folket også nevnt i lovsangen. Og priset "framfor kvinner være Jael" - for hun drepte fienden Sisera. Æres den som æres bør. Det er et sundt prinsipp.
Et annet trekk ved sangen er fellesskapet mellom stammene. Guds folk er en enhet, selv om noen er passive. De tre stammene som ikke var villige, tapte selv velsignelse. Men - "måtte de som elsker ham, være som solen".
Etter dette hadde landet fred lenge - i 40 år.
