Folketelling.
147) Esras 2.
I dette kapitlet blir de som reiste til Jerusalem oppregnet. De var av Juda, Benjamin og Levi stammer. Den siste var prestestammen, og de var nødvendig i landet. Når de kom fram, reiste de hver til sin by - slekta holdt godt rede på hvor de kom fra og hørte hjemme. I alt var det 39 familier eller slekter som utgjorde en flokk på 42360 mennesker. I tillegg kom tjenere og sangere på 7537. Dette må ha vært den rene folkevandringen gjennom ørkenen fra øst. Nå skulle de begynne et nytt liv. I Guds eget land.
Men det var en flokk som skilte seg spesielt ut. De kunne ikke oppgi hvilken stamme eller familie de var av. Ja, de var ikke sikker på om de var av Israels ætt en gang, v. 59. Og det skulle en jøde vite. Sannsynligvis var dette folk som hadde sluttet seg til jødene av en eller annen grunn, eller det var blandingsgrupper. Endog prester var blant dem.
Slektslistene ble tatt fram og de lette etter sine navn. Men forgjeves. Det var en forferdelig og skjebnesvanger stund: de var ikke nevnt noe sted!
Da ble de utelukket - de var ikke verdige til å være prester i Israel. Serubabel stod fram og sa at de ikke hadde lov å ete av det høyhellige før en (ny) yppersteprest stod fram.Han skulle avgjøre hva som var rett. Urim og tummim var trolig stener som ble brukt til å finne Guds vilje med ved å kaste lodd (2. Mos. 28,30).
En kristen bibelleser kan knapt lese dette uten å tenke på betydningen av å ha sitt navn i livsens bok (Åp. 20,15). Det avgjør vår evige skjebne. Tenk å være sammen med Guds folk uten å være en sann troende! Det var situasjonen her. Og tenk å komme fram til himmelens port, og så få vite at du er uverdig til å komme inn fordi navnet ditt er ukjent i Livsens bok.
Da de kom fram, kom de med frivillige gaver til arbeidskassen forat templet skulle bli gjenreist på sitt gamle sted. De tenkte ikke bare på seg selv og sitt eget hus, slik det skjedde en tid senere da Haggai var profet (Hag. 1,9). Jesus sa til displene: Søk først Guds rike (Mat. 6,33). Det er alltid Guds vilje med oss.
