JERUSALEMS MURER.
141) Neh. 3:
I det tredje kapittel omtales byggingen av Jerusalems murer og porter. Vi skal først se litt på murene, på deres betydning for Israel,
og hvordan de kan minne oss om åndelige sannheter.
l. BYENS VERN.
Murene lå omkring byen og skulle verne den og folket mot fienden som bodde omkring dem. Nå skulle byen altså bli vernet på alle kanter. - Derfor kan murene være uttrykk for den fullstendige trygghet som et Guds barn har i Kristus. Han verner om oss på alle kanter, slik Satan sier om Job: ”Har du ikke hegnet om ham og hans hus og om alt som hans er, på alle kanter” g Job. 1, 10. Dette er stillingen et Guds barn er i.
Tårn ble reist langs muren - i dette kapitel er bare nevnt fire. Der skulle vaktpostene stå for å skue utover landet om fienden kom. Slik
må vi være på vakt for ikke å overrumples av fiendens listige angrep. Ef. 6, 11.
II. BYGNINGSMENNENE.
Når vi leder gjennom kapitlet, finner vi snart at folket kan deles i to grupper m.h.t. arbeidet.
De fleste arbeidet trofast på verket. Den første som begynte å arbeide var ypperstepresten Eljasib, v. l. Han og prestene bygget fåreporten. Selv om han hadde den høyeste åndelige tjeneste i Israel, anså han seg ikke for god til å bære stein og ta ansvar for grovarbeid. Det er den rette ydmykhet. Ingen Guds mann skulle være for ”fin” til å gjøre noe slags arbeid. -
Etter prestene kom folket i arbeid, både fra byen og landet omkring. De fikk hvert sitt stykke å sette i stand. En bestemt del var deres ansvar. Her arbeidet flere høvdinger (v. 9, 12, 14 m. fl.), gullsmeder (v. 8, 31.32), leviter (v. 17) og kremmere (v. 32). Hele folket var i arbeid, hver tok sin del.
Med ett unntak. Og det er det tristeste vers i dette kapittel. Det står nemlig om noen: ”Men de fornemme blant dem (fra Tekoa) bøyde ikke sin nakke under arbeidet for sin Herre-, v. 5. De følte seg så fornemme at steinarbeidet var for simpelt for dem. - Slike ting opp- lever vi ofte i arbeidet for Gud også i vår tid. Det er noen som ikke vil bøye seg og tjene. De lar heller andre arbeide for sin egen sikkerhet.
Når murene er ferdige, vil de nyte trygghet bak dem - det andre har
slitt for.
Ill. INNVIELSEN.
Vi skal nå merke oss en fin side ved dette arbeidet. Så snart de hadde
bygget en del av muren ferdig, helliget de den. Det ble bygget med både porter og tårn, v. l.
Hel1ighet betyr innvielse til Gud og adskillelse fra verden. Disse to
ting hører sammen i gudslivet og kan ikke skilles. Med dette ville de gi til kjenne at Israel ikke bare regnet murene som et jordisk vern. De regnet med Guds hjelp. Derfor møter vi ofte denne innvielsen igjen
i Israels historie. Den første gang var ikke nok, det skulle gjentas. Og grunnen var åpenbar: De hadde lett for å blande seg med hedningefolkene omkring dem.
Innvielsen av murene kan derfor stå som symbol på skille mellom
jødene som et spesielt åpenbaringsfolk og andre folk (gojim, som de ble kalt).
Slik kan også vårt liv og arbeid for Gud lett bli påvirket og preget av denne verdens vesen. Vi blir ”bombardert” av verdslige inntrykk hver dag - gjennom aviser, tidsskrifter, radio og TV. Den troende som ikke bygger og hel1iger murene, vil snart kunne ta skade på sin sjel. Dette kjente selvsagt forfatterne av NT til, og derfor skrev de så alvorlige ord om de kristne og verden - l. Joh. 2, 15-17, Jak. 4, 4,
Rom. 12, 3 og Joh. l5, 19.
IV. SAMARBEID.
Ved byggingen av Jerusalems murer oppdager vi et fint samspill mellom de forskjellige grupper av folket. Her finner vi den rette form for samarbeid i tjenesten for Gud.
Slektene hadde hver sin del av muren å fullføre. Men hele tiden leser vi at de sto ved siden av hverandre, v. 2, 4, 5 m. fl. st. og etter noen bygget andre videre, v. 16 fr.
Et slikt samarbeid er tillatelig og rett. Vi skal hjelpe hverandre i striden for å bygge Guds rike.
Men vi skal merke oss en viktig ting som vi skal tale mer om i et
senere kapittel: Samarbeidet kunne ikke skje med hvem som helst.
De kunne bare arbeide sammen med Guds folk Israel. Hedningene og samaritanerne måtte definitivt utelukkes fra deres virksomhet. Det ser vi av et par steder.
Først Esra 4, 1 ff. Det var i år 519 da tempelet skulle reises. - Hedningefolk som var ført dit av assyrerkongen ville delta i oppbyggingsarbeidet. De forega endog at de dyrket den samme gud som Israel. Det gjorde de kan hende også, på utvortes vis.
Men hva svarte Serubabel og Josva til et slikt tilbud om samarbeid?
”Det lar seg ikke gjøre at dere er sammen med oss om å bygge et hus
for vår Gud; vi vil være alene om å bygge hus for Herren”, v.1. Blankt avslag. Vi hadde kan hende tatt i mot innbydelsen med alle slags fornuftige grunner. Men lsrael visste at da ville det ikke lenger være Guds arbeid og Guds hus.
Når de ikke fikk være med i arbeidet, ble de harme og gjorde alt
så vanskelig de kunne for dem. Ved byggingen av murene, gjentar det samme seg. Motstanderne gjør hva de kan for å hindre arbeidet og innbyr jødene til samrådingsmøter, Neh. 6, 2. Men svaret er: ”Jeg holder på med et stort arbeid, og kan ikke komme ned”, v. 3.
Slik må en Guds mann svare verden.
