BOTS-OG BEDEDAG
134) Neh. 9.
På den tiende dag i denne måned (tishri) skulle jødene feire den store forsoningsdagen da ypperstepresten gikk inn i det aller helligste med blod og ofret for sine og folkets synder. Men den er ikke omtalt her. Fjorten dager deretter utropes en stor bots-og bededag i Israel. Også nå ser vi at folket kom frivillig uten en offentlig innkalling. Hjertet var drivkraften, fremskyndet av bibellesningen og løvsalsfesten to dager før.
I. Hvordan dagen ble holdt, v. 13.
l) De skilte seg fra hedningene, v. 2. Det er alltid en stor fristelse for Guds folk å blande seg med verden. Gjennom hele Bibelen finner vi advarsler mot det. l. Joh. 2, 15-17; Jak. 4, 4; 2. Kor. 6, 14 og 7, 1.
2) De bekjente sine synder - ja, endog sine fedres misgjerninger.
Her har vi et ekte kjennetegn på sant, åndelig liv. Uten en dyp, levende og stadig syndsbekjennelse vil ikke gudslivet fungere, l. Joh. l, 8-10.
3) De leste i lovboken, v. 3. La oss legge merke til at de ikke ble ferdige med skriftlesningen etter den åtte dager lange festen. I tre timer leste de, og så ba de i tre timer. Bønnen var syndsbekjennelse og tilbedelse.
II: Deres bønn. v. 4-37.
Levittene leder også denne bønn, v. 4-5. Her er ingenting som viser at det er tale om ritualbønn. Det er en spontan reaksjon slik det ofte er i vekkelses-og fornyelsestider. Folket ble nå oppfordret til å stå opp og prise Herren. Bønnen, som er nedskrevet her, har flere karakteristiske trekk.
l) Den gjenforteller ”Israels historie” fra skapelsen, v. 6, til befrielsen fra Babel. Årsaken var at de minnet Gud om at han også før hadde vist nåde mot folket. Det trenger de nå. Her tales om Abraham (7), Egypten (9), det Røde Hav (9, 11), Sinai (13), ørkenvandringen (15ff) og tiden i Israels land (22ff). Denne delen bærer preg av lov- sang til Gud: Han var med folket i gamle dager. Derfor ber de om at han også nå må lede dem.
2) Bønnen preges av syndserkjennelse og bekjennelse. - Det er botstoner som lyder fra folket og levittene. På tross av Guds godhet var folket overmodige og gikk sin egen vei (16-18). Ja, folket laget seg en gullkalv som avgud. Også etter at de fikk landet tilbake, var de gjenstridige og gjorde det som ondt var i Guds øyne. De syndet og ville ikke høre (26-31). Slik er Guds folk i frafallstider.
3) De erkjenner at feilen hele tiden var deres. Gud hadde alltid vært god. Ja, han er ”en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunnhet) (17). Han hadde aldri forlatt dem (19), han hadde forsørget dem i 40 år så ”de manglet intet” (21). Vi ser altså at de hadde lært Gud å kjenne og visste om hans godhet. Desto større ble synden da de foraktet ham.
4) Tilslutt kommer deres bønn om barmhjertighet og nåde, v. 32-37. Nå er folket ”i stor nød” (37) og trenger Guds miskunnhet. De har ikke fått landet til eie som i gamle dager. Gud har handlet rett når han straffet dem (33). Det er hos folket og prestene skylden ligger (34). Dette viser at syndserkjennelsen var ekte, de skylder ikke på andre og ber ikke om rettferdighet. - De ber om nåde.
- På mange måter viser denne bønnen likhet mellom Israels forhold til Gud og vårt. Også vårt land og folk har mottatt mye nåde og overbærenhet (som Israel, v. 30). Men også vi har sviktet. Noen ganger synes svikten å være total, langt verre enn Israels synd. Vi er ikke fristet av hedenske avguder, men av levestandard og den tilfredsstillelse verden kan gi. Mange har kastet Gud overbord og det norske folk er i dag på vei mot et løssluppent, syndig liv.
.
Hvor finnes en levitt som vil gå til den nådige Gud og be om
barmhjertighet?
