JERUSALEM I NØD.
143) Neh. 1.
I første kapittel beskrives Jerusalems nød og det Nehemja gjorde for byen. Hananis beretning gjorde veldig inntrykk på ham, og han bestemte seg straks for å gjøre noe med det. Men det er viktig å legge merke til hvordan han begynte.
Vi kan dele dette kapitlet inn i tre deler. Først:
I. Jerusalems nød, v. 1-3.
1. Nehemja, Hakaljas sønns historie. I måneden Kislev, i det tjuende år, da jeg var i borgen Susan,
2. kom Hanani, en av mine brødre, og noen andre menn fra Juda. Jeg spurte dem da om jødene - den rest som var blitt frelst fra fangenskapet - og om Jerusalem.
3. De svarte meg: De som er blitt igjen fra fangenskapet, og nå bor der i landet, er i stor ulykke og vanære: Jerusalems mur er nedrevet og portene oppbrent.
Det tales her om jødene, som er Abrahams ætt og arvinger til Guds mange løfter, v. 2. Det var hans eget folk han fikk høre om. Tre ting sies som det her:
1) Det var en rest som var frelst fra fangenskapet. Vi vet at ikke alle reiste tilbake fra Babylon da Kyros ga amnesti til jødene. Ca. 50.000 jøder vendte hjem første gang (Esra 2, 64-65). Men mange slo seg ned i Babel og ble der. De som drog hjem, omtales altså som frelst fra fangenskapet. Heller ikke alle ble bortført. Derfor var det i Jerusalem både hjemkomne fanger og mennesker som hadde bodd der hele tiden.
2) Folket var i stor ulykke og vanære. Selv om de var kommet hjem, var ikke alt vel. Det stod ikke bra til med den frelste rest, Guds folk. De behøvde hjelp. De måttes vernes og trygges.
3) Jerusalems murer var nedrevet og portene brent opp. Det betød at byen var åpen og dermed et lett bytte for fienden. Murene var forsvarsverket på den tid. Før de var satt i stand, kunne ikke folket være trygge. Fienden var mektig og listig. Av den videre beretningen går det fram at ikke hele muren var borte. Deler av den stod fremdeles. Men det var til ingen nytte. Så lenge det fantes åpning, var byen i fare. Alt måtte gjøres i stand. Det samme gjaldt portene. Nå gjaldt det folkets trygget.
Vi skal også huske at noe var gjort før Nehemias kom: templet var reist, om enn ikke i sin første prakt. Og vekkelsen og reformasjonen var begynt. Men noe viktig manglet.
Slik kan vi også se det i vårt folk. Guds tjenere har gjort og gjør en stor innsats for Herren. Men vi må aldri slå oss til ro med det som er. Det er nytt land å innta, nye misjonsmarker og mange mennesker som burde vinnes for himlen.
Det var beretningen Nehemias fikk. Og det er budskapet til oss.
Se, markene er hvite og høsten er så stor...
II. Nehemias’ nød, v. 4.
Hvilken virkning hadde dette på Nehemias? Trakk han på skuldrene og sa: Det var trist, men vi kan ikke gjøre noe med det? Hvordan reagerte han?
Allerede det at han spurte etter sitt folk, v. 2, viser at han hadde omsorg for det. Og den var ikke overfladisk:
1) Han satte seg ned og gråt og sørget. Folkets nød ble hans nød. Han som selv hadde det godt, tok folkets skjebne som sin. Den sterke mann ble beveget til tårer.
2) Han sørget dag etter dag. Han holdt ut i 4 måneder, kap. 2, 1. Det var ingen flyktig stemning eller tilgjort sorg. Nøden var blitt alvor. Den var blitt et fast grep om hans hjerte og samvittighet. Det var blitt en hjertesorg som ikek ville slippe ham og som pinte ham natt og dag. Han hadde det omtrent som den senere Paulus da han tenkte på sitt folk (Rom. 9, 1-3; 10, 1).
3) Han fastet og bad for Guds åsyn denne tiden. Han gjorde det ikke offentlig slik at alle skulle se det. Han gikk inn i sitt lønnkammer og lukket døren. Først da kan vi tale åpent. Dermed begynner det et nytt avsnitt i hans liv: bønnen og arbeidet får nå veldige konsekvenser for Guds rike. Nehemias kastet sin sorg på Gud, det er den rette vei å gå med alt. Dit kan vi komme med våre sorger og bekymringer. 1. Pet. 5, 7).
Nehemias brukte slik den rette måte å hjelpe folket på. Kan vi ikke hjelpe dem der, står vi maktesløse. I vår moderne og teknologiske tid har vi lett for å sette vår lit til metoder og menneskelig strategi. Men før Nehemias bad om permisjon til Judea, gikk han inn i en lang bønnekamp. Er vi villige til å begynne der?
En merkelig sak skal vi peke på: Hvorfor gjorde folket i Jerusalem så lite med saken selv? Hvorfor måtte en som var langt borte, se det og begynne arbeidet?
Mon det ikke ofte er slik at vi ser feil og mangler bedre på avstand enn nær ved. De som går midt inne i byen, blir så vant til den daglige rutine. Noe særlig ondt skjer ikke. Men en som kommer utenfra oppdager snart faren og forstår: her må noe gjøres.
III. Nehemias’ bønn, v. 5-11.
Her får vi et lite gløtt inn i hans lønnkammer. Når han forteller oss det, er det nok ikke for å vise fram sin gudsfrykt. Forfatteren er heller inspirert av Gud til å fortelle oss hvordan en bønn er som har ”makt hos Gud”. Det er nemlig visse element i denne bønnen som må være til stede om Gud skal kunne bruke den. Saml. Esra 9,6 og Dan. 9, 20. Vi vil her bruke Matthew Henrys inndeling av bønnen:
1) Hans ydmyke henvendelse til Gud, v. 5. Han gir Guds navn ære. Dan. 9, 4. Også vi skulle nærme oss Gud med hellig ærefrykt for hans majestet og hederlighet, men også med hellig tillit til hans nåde.
2) Hans bønn om å bli bønnhørt, v. 6. Dette viser hans tillit til Gud, Hebr. 11, 6. Han visste at Gud var til og hørte hans rop. Han hadde et levende håp om at Gud ville svare.
3) Hans ydmyke syndserkjennelse, v. 6-7. Han ydmyket seg ved å bekjenne både sin egen synd og folkets. Det er uttrykk for den rette nød. Vi har alle synd, også som kristne. Vi har begått mange overtredelsessynder og mange unnlatelsessynder. Vi har ødelagt for oss selv, for Guds folk og for verden og krenket Guds majestet. Nehemias stanser ikke ved sin egen synd. Han identifiserer seg med sitt folk og gjør bot for det. De har ikke holdt Guds bud, men gått sin egen egoistiske vei. Det er kjernen i all synd.
Derfor må gjenoppbyggingen forberedes i lønnkammeret. Hvis vi ikke er trofaste her, mine venner, er all aktivitet og planlegging nytteløs. For også vårt folk behøver bot og bønn. Og noen må være villig til å gå inn til Gud i folkets sted. For det norske folk ser ikke sin nød i dag. De fleste synes det går bra. Det viktigste vi trenger i kirken og misjonsorganisasjonene nå er derfor noen bedende mennesker. Vil du være en slik Nehemias?
4) Hans bønn om miskunnhet for Israel, v. 8-11. Han begrunner den med det Gud har sagt før, v. 8-9. Han minner Gud om løftene og hans pakt med folket. 5. Mos. 30, 1-5. Det er den beste grunn for vår bønn. Salme 119, 49. Videre anfører han Guds forhold til Israel før. Han sier: dine tjenere og ditt folk. Det er Israel, v. 10. Jes. 63, 19.
Deretter anfører han Guds gjerning for Israel: Han har utfridd dem med sin store kraft, v. 10. Og han er den samme til evig tid. Salme 102, 28; Hebr. 13, 8. På dette grunnlag ber han om at gjerningen må lykkes, også når han nå skulle gå til kongen og be om å få reise til Israel.
Han hadde frimodighet til det - fordi det var Guds gjerning.
Det er også vår frimodighet.
