Høvdingen over Herrens hær.
176) Josva 5,13-15.
.
Det var et underlig møte Josva fikk denne dagen. Han møtte ”høvdingen over Herrens hær”. Han var nå blitt leder for hele Isabels folk og skulle på en måte gå i Moses sko. Han skulle fullføre den oppgave som Moses hadde fått i Egypt. Den var ikke ferdig før folket var på plass i Kana’ans land, og hver stamme hadde fått sin egen del av landet.
.
Nå stod han på en måte alene. Også Aron var borte, bare hans sønn tjente nå ved tabernaklet. Det var en tung byrde som lå på hans skulder. Ville han klare å bære den? Eller ville han svikte? De visste det var mange fiender i landet, slik det hadde vært på reisen i ørkenen. Hvordan ville han makte å utføre oppdraget?
.
Da møtte han selve Høvdingen. Hvem var det, og hva skulle han?
.
1. Tidspunktet.
Israels folk hadde nettopp gått over Jordan-elva og begynte dermed på erobringen av Kana’ans land, det som nå skulle bli deres land. Da måtte hedningene som var der, vike for Guds hær og utvalgte folk.
.
Dette kan se drastisk ut i våre øyne med tanke på eiendomsrett og de andre som hadde brukt landet i et ukjent antall år. Men dette er en ekstraordinær situasjon. Gud hadde før gitt landet til Abraham og han etterslekt, 1. Mos. 12. Folket hadde nå vært borte i 400 år, og vi vet ikke når innbyggerne hadde kommet dit. Og til alle tider er det slik at alt må vike for Guds vilje. Det er han som har skapt verden og alt folket.
.
Her hadde folket nå blitt omskåret – det var forsømt gjennom 40 år i ørkenen. Tegnet på Guds pakt måtte gjenopprettes. Deretter holdt de påske, og den åndelige side var ordnet ytre sett. Nå gjenstod det å innta landet sted for sted. Josva var leder, og nå var han for seg selv og tenkte over stillingen. Da skjedde noe nytt.
.
2. Hvem er høvdingen?
Josva fikk øye på en mann. Han oppfattet straks at det var en hærfører eller kriger. Han stod der med løftet sverd. Det står ikke at det var en engel, men mange oppfatter ham slik ettersom han senere kaller seg ”høvdingen over Herrens hær”.
.
Og fra andre steder i GT vet vi at Gud åpenbarte seg noen ganger i form av en engel i bestemt form. Da mener mange at det er Jesus som stiger fram for mennesker i spesielle situasjoner som Herrens engel, som jo betyr sendebud. Slik kom han til Abraham, til Moses i den brennende busken m. fl. Jesus er Guds ord, og fra ham fikk de hører Guds vilje.
.
Josva spurte: Hvem er du? Hører du til oss eller de andre? Da svarte han: Nei. Han tilhørte ingen av dem. Høvdingen kunne ikke være underordnet noen på jord. Han var over alle. Nå ville han lære Josva ”å regne med andre krefter enn jordiske hærer” (Fr. Wisløff). Skal Israel vinne tilbake landet, må Herren selv lede dem. Det er den store lærdommen vi også må få av dette avsnittet.
.
Nå er jeg kommet, sier Høvdingen. Han har fulgt med folket gjennom hele ørkenvandringen og vært med Moses og Aron. De er borte og Josva er igjen alene. Men nå er han kommet. Han vil være der hele tiden.
3. Josvas reaksjon.
Josva falt på sitt ansikt til jorden i tilbedelse. Nå forstår han at det er Herren, Gud selv som taler til ham. Ingen andre skal vi tilbe, og det visste Josva.
.
Det betyr også en total underkastelse under Herren. Her har han ikke noe å si, selv om han er leder for folket. Nå har han møtt sin egen leder, den himmelske herre. Det er både ydmykende og samtidig trygt. Han føler nok at nå overtar Herren selv lederskapet for folket. Han er bare en tjener.
.
Derfor kommer det så naturlig: Hva har du å si meg? Og det er ikke en høflighetsfrase. Josva er av den kaliber at når han hører Guds vilje, vil han gjøre den. Han kaller seg selv en tjener. Og tjeneren skal være lydig og gjøre det får høre.
.
4. Svaret.
Det er både naturlig og litt uventet. Han får ikke beskjed om noe han skal gjøre for folket. Det var jo hans oppgave. Nei, først må han settes på den rette plass i forhold til sin Gud. Uten det kan ingen tjene rett.
.
Dra skoen av. Det samme fikk Moses høre da han møtte Herren ved tornebusken, 2. Mos. 3, 5. Nå fikk han høre at stedet utenfor Jeriko var hellig. For alle steder der Gud er, er det også hellig. Vi behøver ikke å gå inn i en kirke eller en stor katedral for å oppleve Guds hellighet. Det har gjerne mer med følelser å gjøre enn hellighet.
.
I tabernaklet tjente ypperstepresten med bare føtter. Det var uttrykk for underkastelse og ydmykhet. De skulle vise tjenersinn.
.
Mon ikke vi også skulle ta våre sko av i møte med Gud? For oss betyr det at vårt indre er nakent for Herren, uten at vi skjuler noe for ham. Da vil det skje det som Josva fikk oppleve: ”Herren var med Josva,” kap. 6, 27.
’
