lørdag 30. januar 2010

110) Jes. 12:


110) Jes. 12:

Dette er Israels lovsong for frelse og frigjering. På same tid er det ein framtidsvisjon: Slik vil det bli, profetisk. Her er det truleg fridomen frå Egypt og fiendar i landet og Assyria. Babel er ennå ikkje ein realitet, men det kan vera ein profetisk lovsong om den framtidige frigjeringa frå Babel. Bibelen er ei profetisk bok og ser soga heilt fram.

Det er ei salme. Me kristne kan synga den med stort frimot. Slik har me det og. Me får og ei oppmoding i v. 5 til å synga - og songen skal tona over heile verda. Alle skal få høyra om det Gud gjer. Sjå og Salme 103.

1. Først TAKK. Det er ein fin lovsongstone. Takken skaper lys og frimod. Eit takknemleg sinn er ein stor styrke i livet. Det er gjer oss nøgde med det me har og ser alt som gåver frå Gud. Utan takk går me ofte trøytte - både av livet og i tenesta for Gud. Finn noko å takka for - du blir glad då.

I Salme 50, 23 står det: Den som ofrar takkseiing, ærar meg. Gud får ære når me takkar. Det må vera ei god teneste. Etter bestemor mi fekk ein pakka gamle mannakorn. Dei er skitne og har preg av mange feite fingrar. Eg ser henne for meg: Midt i matlaginga måtte ho finna eit ord - ho skulel "få" det ved å trekkja eit kort. For Guds ord gjer oss takksame når me ser Guds gjerningar for oss.

Paulus skriv i 2. Tes. 1,3 at me er skuldige å takka Gud alltid! For han gir oss jo alt. Difor skriv han i 1. Tes. 5, 18: Takk for alt, for detter er Guds vilje. Og Ef. 5, 20 seier noko om at me alltid seier Gud og Faderen takk for alle ting.

Det er det rette sinn. Men me må nok øva oss i det - slik 1. Tim. 4, 7 seier: Øv dykk i gydsfrykt.
Eg var nedtyngd ein gong i unge år. Ein Herrens tenar såg det og sa stille til ungdomen: Kan du ikkje finna EIN ting du er glad for, Nils? - Det vekte meg. Sjølvsagt hadde eg det. Og eg fann mykje eg kunne takka Gud for. Eg måtte tenkja gjennom alt eg hadde - det eg hadde teke som sjølvsagt. Slik har eg gjort fleire gonger seinare. For me gløymer så lett...

2. Kvifor takka Israel?
Jo - Gud var med dei - og det trøysta dei. Herren er harm på synda når me ikkje vil gå Guds veg og gjera hans vilje. Slik hadde Israel vore. Han var vreid på dei. Men den tok slutt då dei omvende seg frå synda.
Slik er det nå og. Av natur vil me gå vår eigen veg. Me har ikkje sans for Guds vilje. Difor kallar han oss attende tils eg. Då fekk me sjå at me var fortapt utan Gud. Og me høyrde kallet - og då skjedde noko. V. 2 er vitnemålet: Gud er mi frelse! Eg er trygg. Dette vart det største i livet vårt - og det var ein god gledesgrunn. Og då kom takkesongen.

Jesus er vår frelsar. Me kan ikkje gløyma det og ikkje halda opp med å takka han og fortelja om dette til andre. "Han tok min tunge byrde, han stillet stormens jag..." I oss sjølve er me kraftlause - berre i Han er me frie. Gal. 5, 1.

3. Slik er framtida og.
Heile livet får me ausa livsens vatn frå frelseskjeldene, v. 3. Me treng ikkje lenger dei sprukne brønnane i verda, og me har ikkje lyst til dei heller. Det smakar betre med evangeliet om Jesus. For der er kjelda. Me les om det i Guds ord, difor treng me det dagleg. Med glede gjer emd det. Det er ikkje lenger ein tvang eller plikt.

Her hentar me glede og trøyst og hjelp på vegen. Der er nok vatn - strauamar av levande vatn, sa Jesus. Joh. 7, 37f.

Djevelen vil hindra det, han står imot oss og vil røva gudslivet frå hjarta. Men Herren Herren er mi kraft, står det. Og den er mektigare enn Den Vonde. Så er det eit takkeemne også.

4. Me skal forkynna frelsa.
Kunngjer dette mellom folka, v. 4. Ordet om Jesu frelse skal ut til alle folk. Det er misjon. Me ser det alt i GT, men klårast kjem det fram seinare i NT. Me må ikkje halda det for oss sjølve. Me må senda det til dei ytse endane av jorda, v. 5. Det er ikkje vårt arbeid - det er alt saman Guds verk.

109) Jes. 21, 11.


Vekter!
109) Jesaja 21, 11.

Hvor langt på natt?

Herren sier at Babel skal bli ødelagt. Da spør Edom: Er ikke ulykkens natt snart forbi? Hvor langt er vi kommet på natten? Da er svaret: Det kommer flere netter. Det er mer ulykke og trengsel i vente.

Samme spørsmålet gjelder nå: Vet vi hvor langt vi er kommet i endens tid?

Eller kanskje vi må stille et annet spørsmål i våre dager: Har vi egentlig vektere? Er det noen iblant oss som ser rett på situasjonen? Og har vi noen som våger å si det klart nok? For det vil koste mye.

En ting er sikkert: Endetiden ser ikke lys ut i Bibelen. Det er ikke slik at det blir bedre og bedre for hvert tiår eller så.

I sitt siste brev skriver Paulus: Dette skal dere vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. 2. Tim. 3, 1. Ordet for vanskelig finn er vi vgjen i Mat. 28, 8: der er det oversatt: ville, farlige.

Jesus sier i Johs 9, 4 at natten kommer da ingen kan arbeide. Natten er bilde på frafallet i den siste tid. Er det slik i Norge i dag? Her må vi være ærlige og si det slik det er. Det er lite nytte i å pynte på ordene hvis de ikke dekker sannheten.

Det er sant. Det er mye forkynnelse, arbeid, misjon og lærdom med gode bøker nå. Kanskje vi likevel rammes av Brorsons analyse i 1765:

Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?
Hva hjelper det vi vet, du døden for oss led –
når vi ei står mot Satans makt, i troen frisk og sterk.

Hvor er alvoret, varmen, vekkelsen til syndserkjennelse ute i folket. En biskop sa for noen år siden at han ville ha pietismen bort og få noe annet. Ja, det har han sannelig fått.

Men hvem var det som stod for vekkelse og misjon i starten og senere? Var det de som leflet med verden. Eller de som hadde mer enn nok med forretning og karriere og flotte hjem?

Hva er det som har skjedd i flere tiår nå? Det er skyggen som viser at kvelden er nær. Og den kommer umerkelig og litt etter litt. I Midt-Østen kommer den brått, men man ser lange skygger først! Ser du dem nå?

I vår tid er enda viktigere enn før å våke. Og det betyr å følge med i det som skjer både i det verdslige og i den offisielle kirken og i organisasjonene. Ingen menneskelige organer har evighetsforsikring mot frafall og sløvhet, like lite som vi enkeltpersoner har det.

Skal vi få peke på noen lange skygger iblant oss nå:

1. Først: Synet på Bibelen. Det er grunnleggende. Bibelen er Guds ord og høyeste autoritet i alt. Nå vil folk ikke ha autoriteter. De vil bestemme selv og være fri i alt. Det viser seg f. eks. i spørsmålet om dødshjelp (evtanasi). Der er argumentasjonen at vi må ha lov å bestemme alt over vårt eget liv. Da tar man ikke hensyn til livets skaper, Gud.

Det er altså blitt som i Edens hage der slangen spurte: Har Gud virkelig sagt. Og Eva falt ved å lytte til tvil. Det var en kardinalfeil. Dette har satt sitt merke på teologien, og særlig de siste femti år. Uten å gå i detalj her nevner vi i fleng for å hjelpe litt på hukommelsen: Liberal teol,og, Schjelderup i 1953, Konservative teologer som tillater feil om historie og geografi – som Hallesby og Odland, Hognestad som nekter syndefall og forsoning, feministteologi som setter kjønn over Gud – og folk flest som ikke lenger tar hensyn til det Gud har sagt – f. eks. om søndagen.

2. Deretter: Moral og livssyn. Er hverdagslivet regulert av Bibelens grunnsyn og tanke? Er folk villige til å følge Bibelen når den er upopulær? Det er testen.

Noen stikkord her er: Abort er drap – om lag 15000 hvert år bare i Norge. Det blir et forferdelig oppgjør når denne dype mørke skygge skal gjøres opp for Guds domsstol. Tenker du ikke på at da skal hver enkelt svare for det? Er det noen vektere som våger å si fra slik at folk hører? Eller skilsmisse og gjengifte. Gud vil ikke skilsmisse og heller ikke gjengifte. Men folk gjør det. Det skal du svare for en dag.

Og homofili. Det er blitt så alminneliggjort at ”alle” aksepterer at hver enkelt må få leve slik de vil. Og det er jo kjærlighet, sier man. Ja, det er fire ord for kjærlighet på gresk – hvilket gjelder dette?

3. Avkristning av landet.
Det siste trekk i vårt land er direkte utsagn fra den sosialistiske regjering vi har nå at Norge skal avkristnes. Det skal skje etappevis og gradvis. Nå gjelder det formålsparagrafen i skole og barnehage. En smilende minister stod fram på TV og sa at nå ville muslimer og humanetikere og andre religioner kunne føle seg akseptert og trygge i Norge. For nå var alle like. Underforstått ligger det: Norge er ikke lenger å betrakte som et kristent land.

Hva er det da? Et hedensk land. Tror regjering og medløpere det blir noe bedre enn nå? Vi har et par ting å si om det.

Først: Den franske revolusjonen på 1780-90-tallet. Et av slagordene var nettopp: Bort med kristendommen. Og det ble et fryktelig blodbad -. Da skjedde med vold og våpen og blodet fløt i gatene i Paris. Nå skal det altså skje gradvis. De vil antagelig benekte at så skjer – de vil bare ha kristendommen under jorda, den skal ikke være synlig.

Vet de ikke at da kommunist-sosialismen i Russland/Sovjet ville rydde kristendommen bort, vokste den som aldri før. Men _ det skjedde altså med mye nød og smerte. Den tida var kostbar bl.a. for de kristne der. Skal vi forbedrede oss på det nå i Norge?

108) Jes. 25, 6-9.


Gjestebod !


Historisk sett er det tale om utfriinga av jødane frå Babel og anna naud dei var i. Vidare er det om nåden og frelsa i Kristus, og i forlenging av det om vår oppstode i Kristus. Då skjer det som står i 1. Kor 15, 54: Døden vert slukt opp til siger. Det er altså ein profeti om frelsa både nå og i æva. Og då er det eit flott ord å ta med seg her.

På dette fjellet skal Herren, Allhærs Gud, gjera eit gjestebod for alle folk, ... med feite retter. --- Han skal gjera til inkje det sløret som sveipar seg kring alle folka. --- Han skal gjera døden til inkje for evig.

Lat oss notera noko om frelsa vår her:

Frelsa er ein fest! v. 6. Slik er han omtala i NT og: Eit bryllup i Mat. 22 og eit gjestebod i Luk. 14. Det er ein glad forsamling.

1. Det er Gud som innbyd - den Allmektige som ber syndarar koma! Det er eit under. Og då blir festen slik han vil og kan laga den.

2. Her er alle invitert. Det er jødar og heidningar, store og små i samfunnet og i alder, fattige og rike. Det er nok til alle og rom for alle. Ingen er for elendig til denne festen. Ved borda vil det sitja folk frå alle folkeslag og slekter. Op. 7.

3. Festen skal vera på Sions berg, kap. 24, 23. Guds folk er det nye Jerusalem. Der er festen og dit er me innbedne. Songaren syng så fint:

Guds menighet er jordens største under! Mens verdens skikkelse i hast forgår, er Kristus i all evighet den samme, og fast hans rike på sin klippe står. Mens verdens riker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår. (Ronald Fangen i 1942, midt i verdskrigen).

Me kristne lever ikkje isolert. Me søkjer til samfunnet av dei heilage og kjenner oss heime hjå andre kristne. Me har erfart det salmisten skriv: Ein dag i dine føregardar er betre enn elles tusen. Salme. 84, 11.

4. Det er meir enn nok av alt til alle. Og berre det beste blir servert. Den allmektige Gud innbyr og han eig alt og gje oss alt.

- Det er feite retter som gir god næring og styrke på himmelvegen.
- Det er margfulle retter som gjøkalven i Luk. 15. Det er og eit uttrykk for styrke og kraft.
- Det er klåra, gamal vin. Det er den beste og er då reinsa frå alt rusk som er falle til botn.

Slik er evangeliet, ordet om Jesus og hans verk. Det er hans nåde og frelse og fred. - Det er det sæle innhald og vår åndelege mat.

Og Gud skal ta bort sløret som ligg over alle folk slik at dei ikkje skjønar kor stort evangeliet er. Og det skjer med kvar einskild av oss når me vender om. 2. Kor. 3, 16.
Har du kome til han? Det er ennå rom - nå i dag!
.

107) Jes. 35, 8.


En ryddet vei!
107) Jes. 35, 8.

”Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige veien. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill.” V. 8.

Vi vil se på denne teksten og noen flere vers som uttrykk for himmelveien. Det er her de frelste lever. Ordet har nok et videre perspektiv om Messiastiden og Israel. Men på samme tid er det uttrykk for det de kristne til alle tider har opplevd. Og nå er det det vi må samles om.

Bibelen er klar: Det fins bare en vei og et eneste navn som kan gi oss frelse fra synd og lede oss til himmelen. Og det trenger alle mennesker å høre. Derfor vil jeg nå skrive litt til deg som vil til himmelen. Da må du høre det Bibelen sier om dette.

Peter var klar da han talte: Det er ikke noe annet navn under himmelen…. Som vi skal bli frelst ved. Apg. 4, 12. Og Jesus sa det tydelig: Jeg er veien… Joh. 14, 6. Han var ikke en av veien til himmelen, men veien – den eneste. Her har de troende alltid gått. Og her må du og jeg gå om vi skal nå fram.

Det finnes nemlig en rekke falske veier, blindveier som ser fine ut i begynnelsen, men ender i ulykke. De er alle sammen preget av menneskers meninger, og de taler alltid om noe vi skal og må gjøre for å bli frelst. Noen ganger dette godt skjult. Med Bibelen som lupe, vil vi likevel oppdage at noe er galt. For der er det ikke Jesus alene. Der er også jeg med.

En vei er jo et sted å komme fram på. Vi skal til et mål. Når Jesus sier at han er veiEN, er retningen klar: Vi skal dit han er. Og det er Guds himmel. Og i vår tekst i dag står det noe om denne veien.

I. Først: Det er en ryddet vei.
I eldre oversettelser stod et slik: En banet vei. Noen hadde gått foran og ryddet bort det som stengte. For på himmelveien er det et stort stengsel for alle mennesker. Og ingen har greidd å komme over det på egen hånd.

1) Det er synden.
Det er det verste på jord. For den står mellom deg og din Gud og hans himmel. Og du vil aldri klare deg alene der. Det er bare Guds ord som kan vise oss veien og lære oss som den. Profeten Jesaja sier noe mer her: Det er misgjerningene som har skilt dere fra Gud, Jes. 59, 2. Og i 1. Mos. 3, 24 er det sagt at de første mennesker ble jaget ut av Edens hage da de hadde syndet. De passet ikke lenger der.

Da kom hele menneskeslekta bort fra Gud. Alle barna deres ble født utenfor hagen og derfor i synd. Bibelen er soleklar på at ingen kommer inn i himmelen med synder. Den må bort. Derfor står det om himmelen i Åp. 21, 27: Intet urent skal komme inn der.

Klarer du å ordne dette selv? Er du så god?

Mange har prøvd ned gjennom tidene. Du er ikke den første. Mange har strev et helt liv for å ordne sin sak med Gud på egen hånd. Men synden er som en skygge. Den følger oss alltid. Den blir også sammenlignet med kjøttet på kroppen vår. Vi blir aldri fri det på denne jorden.

Vi er altså født uten for veien, og er uten evne til å leve rett.

2) Da kom Jesus.
Han ble muligheten for redning for alle på jord. Han gjorde i grunnen to viktige ting mens han var her i verden:

- Han levde et fullkomment liv og oppfylte alle Guds bud og lover uten en eneste glipp. Det gjorde han i vårt sted, fordi vi ikke kunne makte det selv. Og dette livet vil hyan gi til de som kommer til ham.

- Han betalte vår syndeskyld hos Gud og sonet den dom og straff som lå på oss alle. Han samlet hele syndeskylden på seg og bar det til korset.

Luther skriver noe fint om dette til den andre artikkelen: Jesus ”er min Herre, som har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske, frikjøpt og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt. Det har han ikke gjort med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og sin uskyldige lidelse og død”.

Det er et godt sammendrag av hans frelsergjerning. Og det er gyldig i dag. Bibelen har mange ord om dette, fordi det er kjernen og hovedsaken i Skriften.

Jesaja skriver senere i boka si: ”Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham…” Jes. 53, 5. Få har sett så dypt inn i Jesu lidelse og sår som han. Det er som om han stod ved Golgata og så alt sammen. Og det gjorde han også i et profetisk syn.

Det hadde også døperen Johannes. Han stod ved Jordanelva og talte og døpte da Jesus kom gående. Da ser Johannes ham med Guds øyne og sier profetisk: ”Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.” Joh. 1, 29. Han så at hele slekta sine synder til alle tider var plassert på Jesus. Og han forstår at denne Jesus er det siste offerlammet på jord. Han bærer alt sammen.

Peter så det samme. Mange år etter skriver han til sine troende venner: ”Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet.” 1. Pet. 2,24. Han sier ikke at Jesus bar deres synd. Han sier vår. For Peter kunne aldri glemme at han selv var en synder, han hadde sviktet Jesus da det virkelig gjaldt. Derfor må han si det: Jesus bar også min synd, jeg er ikke bedre enn andre.

Han skjønt det sikkert da han stod i utkanten av flokken som omkranset korset langfredag. Han hørte det kanskje: Det er fullbrakt.

Veien var ryddet og adgangen var fri. Så kan vi synge frimodig: Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve med ham… Nå er alt ordnet, ingen ting mer skal gjøres. Det er fri adgang, og ingen ”bompenger” her. En port til himlen åpen står, hvor Jesu kors nå tindrer…

3) Men – ditt hjerte?
Hvordan er det der? Er det ikke noe som må ryddes bort i ditt eget liv slik at du kommer inn på veien. Det var det Jesus og døperen mente da de begge begynte sin virksomhet som talere med å si: Omvend dere! Mat. 3, 1ff; Mat. 4, 17. Og Johannes skriver om det slik: Alle dem som tok imot ham, gav han rett til å bli Guds barn, Joh. 1,12. Og i sitt brev skriver han slik: Dersom vi bekjenn er våre synder, --- forlater han syndene og renser oss. Han skriver også vi og oss. Johannes var fremdeles en synder og behøvde syndenes forlatelse.

Vi skal ikke tenke på dette som en lov, som noe vi må gjøre og oppfylle. Det er rett og slett slik den trange porten er (Mat. 7, 13f). Det betyr at du vil aldri komme inn i himmelen med synder som ikke er oppgjort. Det kan være en løgn du lever i, eller noe du har tatt en gang og ikke levert tilbake. Eller du bryter et annet av Guds bud med vitende og vilje og mener du har rett til å leve slik du ønsker.

Men det har vi ikke. Kristendom er oppgjør med Gud om vårt syndeliv. Har du gjort det? Det skal vi også se på nå.

II. Den kalles den HELLIGE vei.
Ingen uren skal gå på den, sier profeten. Han har før skrevet et annet viktig or dom dette, i kap. 26, 10: ”Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet.” Selvsagt skal den ugudelige få nåde, hvem andre har bruk for det? Men han får det ikke uten oppgjør med sin ugudelighet og synd. Derfor sa han i kap. 1, 18: La oss gå i rette med hverandre. Det er dette oppgjøret han venter på.

De gjenløste skal ferdes der, står det. For det er bare de som kan leve et hellig liv i Guds nærhet. For den hellighet vi møter her, er det å være innviet til Gud, gi seg over til ham. Og da blir det er hellig liv. I den greske oversettelsen Septuaginta (LXX) står det derfor: en ren vei. Og i den syriske bibelen Peshitta står det slik: Det er ingen vei ved siden av.

Bibelen sier aldri at vi skal og kan leve et fullkomment liv. Men vi kan legge vårt liv i Jesu hender og be ham om å lede oss. Og da blir vi mer forsiktige enn noen gang før. Da flykter vi unna synden og fristelsen og sier nei når noen lokker oss ut på glattisen. Det er dette som var meningen med den gamle klokkerbønnen som far min ba i 30 år i kirken hjemme: ”--- så jeg av ditt ord må lære å sørge over mine synder, og tro i liv og død på Jesus, og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet”.

Herre, lær oss det også. 

fredag 29. januar 2010

106) Jes. 40, 1-5.


Trøsteboken
106) Jes. 40, 1-5.

Denne delen av Jesaja-boka kalles Trøsteboka, særlig etter uttrykket i v. 1. Det viser folket at Gud ikke bare dømmer, slik det har vært forkynt i første del av boka. Jesaja er evangelisten i GT, og her kommer det fint fram. Her finner vi noen av de fineste eksempler på evangelieforkynnelse.

Historisk sett profeterer Jesaja om at det forestående fangenskapet i Babel skal ta slutt, slik også Jeremia har forkynt. Jer. 29, 10. Likevel rekker bibelordet langt utover den historiske situasjonen.

Profeten skulle nå forkynne for folket, og han fikk et godt budskap. Det er gyldig til alle tider og har ingen grenser. Slik er også vi sendebud i Kristi sted, 2. Kor. 5, 20. Og vårt budskap er alltid: Det står skrevet. Vi bærer ikke fram tanker og drømmer og egne ideer.

Som Jesu vitner har vi ikke noe annet enn Guds ord – og den erfaring vi har med Ordet. Vi kan ikke forandre det. Vår nød er at folk må høre!

Tal vennlig til Jerusalem, står det. På grunnteksten står det egentlig: Tal til hjertet (al-lev). Og det er viktig. Gud må få nå vårt hjerte og dermed hele oss. Det er ikke nok å høre og lære det med forstanden. Gud må få tale til ditt indre, din sjel. Først da fanger du opp evangeliets hemmelighet.
Hva skulle Jesaja tale?

1. Striden er slutt.
a. Før jødene var det utvilsomt fangenskapet i Babel. Etter 70 år skulle de bli fri. De hadde et løfte om frihet. Det hadde profetene sagt. Fangenskapet var straff for synd og ulydighet mot Gud. Men Herren gjør ikke det for alltid. Han tukter i sin nåde, og det betyr at han kommer tilbake med et nytt bud om frihet. Salme 89, 33-34 sier: Min miskunnhet tar jeg ikke fra deg. Det er nådeforkynnelse.

b. Dette peker videre i den profetiske frelseshistorien. Et punktum for striden ble satt på Golgata. Jesus gjorde slutt på all strid om frelsen. Han kjempet i Getsemane-hagen, og svetten ble som blod. Et steinkast fra de andre lå han i bønn og kamp. Disiplene sov og skjønte lite av det som foregikk nettopp da. – Deretter gikk veien om dommerstedet til Golgata kors. Han segnet under byrden på veien, men til siste sekund var det en strid. På korset lød så seiersropet: Fullbragt. Joh. 19, 30. Det var bare ett ord på Jesu språk: kulláh.

c. Likevel strir mange fremdeles. De tror de må arbeide og streve for å bli frelst og bli slik Gud vil ha dem. De glemmer så lett at utenfor Kristus er striden håpløs. Ingen synder kan bryte syndelenkene og bli fri av egen kraft.

Eier du fred med Gud? Så lenge du strever i egen kraft, vil du merke at synden er sterkere enn dine krefter. Du er fange i dine synder og bundet til evig tid. Det er situasjonen.
Da sier evangeliet i Ordet: Striden er endt.

Tro på Jesus, legg deg ved korset. Det skjer det veldige: Jesus setter deg fri og løser deg. Du er FRI. – Da skal profeten forkynne noe mer, grunnen til at striden er slutt.

2. Skylden er betalt.
Det er en god trøst. For den skal ikke betales to ganger.
a. Vår skyld er vår synd. Vi har en ubetalelig gjeld hos Gud. Straffen er døden, den evige i fortapelsen. Mennesket er under Guds dom og vrede på grunn av synden.

b. Guds ord viser oss også til Jesu død. For våre synder er der. Han tok vårt skyldbrev og naglet det til korset, Kol. 2, 14. Senere skal Jesaja skrive at straffen ble lagt på Messias, kap. 53, 5. Det var din og min synderegning som ble betalt med Jesu eget blod.

”Hver dråpe blod forkynner meg: se, her hvor høyt jeg elsker deg!” Og i Åp. 5, 9 står det at Jesus med sitt blod kjøpte oss til Gud fra alle stammer og folk.

Dette er Guds trøst til synderen. Da ser vi at årsaken til vår endeløse strid er vår synd. Og den ble fjernet av Jesus langfredag. ”Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag!”
Er du fornøyd med det?

3. Vi har fått dobbelt igjen for alle våre synder.
Det er Guds gave til de frelste. Han tar imot oss og tilgir all vås synd. I tillegg har han gaver til oss. En synder får noe av Gud når han kommer til Jesus. Det skjer noe med oss når vi tar imot ham. Livet får et nytt innhold og et nytt mål. Vi kan synge frimodig: ”Min fremtids dag er lys og lang, den rekker bakom tidens tvang.”
Og denne gave er dobbel:

a. Først får vi tilgivelse for alle synder. De er forlatt og glemt av Gud. Om kort tid vil han skrive noe veldig om dette: ”Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.” Kap. 43, 25. Det er store ord til en gudsfornekter og forbryter. Gud er så mektig at han kan utslette alt i vårt liv. Og det gjør han, selv om vi ikke ser det just nå. Og han glemmer alt sammen – selv om du og jeg husker mye med sorg. Og han gjør det på grunn av seg selv. Der var ingen grunn i oss. Men Gud har ordnet det.
Og i kap. 44, 22 kommer noe mer: ”Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky.” De er borte. Det er Guds gave til deg.

b. Dernest: Han gir oss et nytt liv. Vi får full oppreisning. Han gjør oss og erklærer oss rettferdige for sitt åsyn. Forbryteren blir frikjent – og i tillegg blir han et Guds barn. Han blir en prins i Guds rike.

Paulus skriver: Så er du ikke lenger trell, men sønn. Gal. 4, 7. Og er du sønn, da er du også arving ved Guds, sier han. Dette er vel litt av det Johannes så inn i da han skrev: ”Av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. Joh. 1, 16. Og Jesaja sier litt senere: ”Jeg vil gi deg skatter som er skjult i mørket,” kap. 45. 3. Rikdommen i Gud er nok for en del skjult for tanke og tro nå. For her er vi skrøpelige, og vi tåler slett ikke så mye.

Men en dag skal det skje som skriver i kap. 40, 5: ”Herrens herlighet skal åpenbares.” Det blir en stor dag. Da ser vi til fulle at vi fikk mer enn nok hele veien i livet. – Og i Guds ord kan du lese og se litt mer allerede nå. Amen.

105) Jes. 40, 10-11.


Gud kjem til oss.
105) Jes. 40, 10-11.


Denne teksten talar om at Gud vil koma til folket. Menneska kan aldri røma bort frå Gud. I Salme 139, 5 er det sagt slik: På alle kantar er du kring meg. Han vil innhenta oss før eller seinare, for som skapar og Herre har han rett på oss. Og dette stiller oss til ansvar.

Mange ser ut til å ikkje bry seg. Dei har liksom avskrive han. Men Gud lever likevel. Og han kjem til oss på to måtar.

A. Han kjem med velde, v. 10.
Det viser at Gud er mektig, han er i stand til alt. Det ser nok ikkje slik ut i dag. Det ser nokre gonger ut som om Gud er død, som ein engelsk biskop sa for mange år sida. Eller at han kanskje har gitt opp.

Det vonde herskar mange stader nå. Kva meiner Gud med det? Mange av oss truande lir og tenkjer: Korleis skal det gå med folket? Det er lite vekking og mange ser ut til å vera sløve. Verda turer fram på sin måte uanfekta. Og skulen har langt frå den kristne basis den ein gong var bygt opp på. Djevelen er på offensiven.
Har kristendommen nokon sjanse? DET må fylla oss med naud.

Slik var det for profeten. Han såg folket profetisk i fangenskapet i Babel. Han visste me ville tvila og vera freista til å gi opp. Då sa han: Sjå, Herren kjem. Det er og vår von. Det er ein lovnad me må halda fast på. – Han kjem med velde og makt, og det tyder:

1. Han kan gjera folket sitt fri. Gud er med sine. Og det skjer i rett tid og på hans måte.Det har alltid vore slik, sjølv om me ikkje skjøna alt han gjorde. Det ser me t.d då Jesus vekte opp Lasarus, Joh. 11, 40. Der sa Jesus til Marta: Sa eg deg ikkje at dersom du trur, skal du sjå Guds herlegdom. Og Moses skriv i Salme 90, 4: Tusen år er som dagen i går for Gud. Men det er ikkje lett å tenkja slik for oss alltid. Me har det ofte travelt og vil sjå utfriinga straks. Jødane måtte vera 70 år i babel før fridomen kom. Det tålmodet må me og læra.

For oss gjeld det i alle slags trengsler. Gud er med oss og vil fria oss ut. Til så lenge må me seia som Moses: Ein bustad er den eldgamle Gud. 5. Mos. 33, 27. Ta din tilflukt der og du er trygg.

2. Gud kjem og med dom. Det gjeld både verda og Satan. Guds rike skal sigra til sist. Domen vil koma – den kjem og i Guds time. Lat oss berre rekna med Domedag, kjære folk. Det er Guds tale og ikkje vår. Op. 20, 11ff.

B. Dinest kjem han som hyrding. V. 11.
Det viser oss korleis han er med sitt folk. Biletet er kjent både i GT og NT. Og Israels folk skjøna det godt når nokon tala om hyrdingen. Det viser at Gud tek seg av oss slik hyrden hjelper sauene.

Frå GT er Salme 23 godt kjent for folket. Der skriv David at Herren er hans hyrding. Han set altså si lit til Gud. Og Jesus seier i Joh. 10, 11: Eg er den gode hyrde. Det er han som kjem til oss. Han er vår von og vår redning. – Kva skal hyrden gjera?

1. Han skal gjeta sauene. Han vaktar dei mot villdyra, ulven og reven og løva og mot røvarar. Djevelen er aktiv mot Guds folk. 1. Pet. 5, 8 seier: Han går ikring som ei brølande løve. Han lokkara oss kristne til synd, til å verta sløve og likegyldige i gudslivet vårt og enda som ein lunka og fråfallen.

Skal me bli berga i ei slik stund, må me halda oss når til Gud. Slik seier Ordet. Jak. 4, 8. Det er ikkje ei lovisk haldning om noko eg må gjera. Det er ei åndeleg lov i Guds rike. Hvis du ikkje vil frysa ute ein vinterdag, du ta på deg mykje klede. Det er berre slik. – Noko av det same gjeld om me skal verta brukt av Gud til å vinna sjeler. Den sløve og kalde kristne kan lite brukast av Gud. Han treng varme sjeler i misjon og arbeid i Guds rike.

2. Han skal bera dei i armen. Dei veike og dei små treng ein ekstra sterk arm om segt. Og er me ikkje alle det? Jesu vil ha barna – han velsigna dei. Mange er ute etter barna i dag, for dei er framtida. Er kristne heimar vakne for det nå? Fortel du dei om Jesus og leier dei inn til han?

Ve over dei som forfører ein av desse små, sa Jesus ein dag. Eg trur det er mange slike forførarar nå. Nokre tek politiske grep som gjer at dei mest aldri får høyra om Frelsaren. Korleis kan dei velja rett når dei ikkje kjenner anna enn TV og banning på gata og anna verdslegdom? Her har djevelen gjort eit grundig arbeid. Guds folk må ta dette arbeidet frå han! For Gud elskar dei små.

3. Han vil bera oss. Alle kan bli trøytte i livet. Og somme dagar og tider er verre enn andre i så måte. Og det er ikkje synd å bli trøytt. Det fortel at me arbeidar og strevar for våre. Ein ting er at me gjerne må sjå etter om me gjer noko unaudsynleg, som ein like godt kunne lata liggja til ein annan gong.

Men når trøytleiken er uunngåeleg kan me gå til hyrden. Han vil bera oss, står det. Luk. 15, 5. Og dei som ventar på han, får ny kraft. Det er ei god sanning at Jesus tek seg av den skrøpelegte og elendige. Lat oss takka for det.

4. Han skal leia lamsauene. Han fører dei på rett veg når me berre let han sleppa til og let oss leia. Då går han med oss heilt til porten der me kjem inn til slutt i himmelen.

5. Hyrden set livet til for sine. Joh. 10. 15. Det tyder at han gjer alt for å berga sine. Ikkje noko offer er for stort då. Det viste han på krossen. Då døydde han for oss, og tok bort skuldbrevet. Har du teke imot han?

104) Jes. 40, 28-31.


Den trøytte får kraft.
104) Jes. 40, 28-31.

Desse orda er tala til truande. Det er gode ord for dei som treng det særskilt, i tunge motgangstider. Men ordet i v. 28 høver nok på mange som slit: Veit du det ikkje, og har du ikkje høyrt det? Sorg og motgang vert som eit stengsel for det Gud har sagt. Det dreg eit teppe over Guds ord og lovnader.

Profeten får vera ei røyst frå himmelen som minner folket i trengsel om dette. Gud er ein evig Gud, skaparguden som har all makt i si hand. Her får han ein mektig attest: Han blir ikkje trøytt – det motsette av vår oppleving. Men av di han er skapargud, veit han alt om oss og kjenner våre svake sider. Det er difor han kan hjelpa.

Nå seier profeten med sigerstone og triumf: Han kan hjelpa deg!
Me kan bli trøytte og slitne, det er menneskeleg. Me er nokre gonger trøytte av oss sjølve – og av andre menneske. Det slit på oss, og me slit på oss sjølve. Me kan verta slitna i arbeidet for Gud og føla at alt går imot.

Grunnane kan vera mange. Synda i alle former gjer noko med oss. Ulydnad mot Gud er ikkje lett i lengda. Og vanleg arbeid kan slita så mykje at det ikkje vert overskot eller resursar til åndeleg stille og tid for Gud. Ja, til og med lediggang er av det vonde ved at den skaper livslede med tankar om at livet ikkje er verd å leva. Dårleg økonomi gjer det same.

Då er vegen kort til dødstanken og fortviling. Profeten Elia hadde det slik ein gong, 1. Kong. 19, 4. – Då er det viktig å gå rett veg, og ikkje gjera noko i hast. Det ber ofte galt av stad.
Då seier Guds ord her: Dei som ventar på Herren…. Der ligg løysinga. For då set du di lit til Gud og går ikkje utanom han. Å venta lenge kan vera vanskeleg, det krev tålmod. Det er likevel Guds veg. Der vil han ofte læra oss noko som me elles ikkje kunne læra og skjøna.

Og dei får ny kraft! Du opplever at Gud er med deg – på ein måte som aldri har visst før. For Gud kjem alltid med hjelp i sin time. Og det er alltid rett tid.

Dei lyfter vingene, står det. Gud syner deg sin himmel og sin krans, og at du har ein plass der. Du får tilgjeving for alle synder, og mot til å halda fram på vegen. Og krafta i det motet er at Han sjølv er med kvar stund og time. Du er aldri åleine på vegen. Det ligg kraft gøymt i det ordet. Gud signe deg som slit, til å kasta børda av på Jesus, som ordet gjev oss løyve til. 1. Pet. 5, 7 og Salme 55, 23.

103) Jes. 43, 16-25.


Israels utfrielse.
103) Jes. 43, 16-25.

Denne teksten handler om Israels utfrielse. I v. 14 kalles Herren ”han som gjenløser dere”. Gjenløse og utffri kan være å frikjøpe en slave eller å berge fra drukningsdøden. Og det koster noe. Gud har gjort det mange ganger med mennesker. Derfor vil og kan han gjøre det også nå. Noe av dette skal vi tale om her:

I. Exodus – utfrielsen fra Egypt.
Dette er tanken i v. 16-17. Herren førte Israel trygt gjennom vannet og over på den andre siden, mens Egypts hær druknet i havet. Det viser at Gud hadde en plan med Israel – og den kunne ikke Farao forstyrre eller ødelegge. Han skulle befri folket fra trelldommen i landte og føre det til et annet land.

Folket var uverdig og maktet ingen ting selv. Derfor står det: Herren gjorde vei. Det var hans verk og alt var av nåde for folket. Slik er det forresten alltid. Gud handler og gir sin frelse av bare nåde.

Vi ser også at det var et under. De gikk tørrskodd gjennom Rødehavet. En ny vei ble åpnet midt gjennom det som stengte. Slik var utgangen av Egypt og hele reisen gjennom ørkenen. Dette minnes jødene fremdeles, det er en stor merke dag i påsken. Først gikk de gjennom blodbestenkte dører og senere ledet av skyen helt fram til målet.

Slik er det med oss også. Mange ufrelste ser bare stengslene og mener det er umulig. Hvis du skulle tenke slik, vil jeg si deg: Gud gjør fremdeles under, og han har all makt i himmel og på jord. Overgi deg til ham.

II. Babel.
Situasjonen for Jesaja var: Han så i profetisk syn at folket skulle til Babel som fanger. Etter 70 år skulle utfrielsen komme. For da skulle noe nytt skje. Enda en utfrielse var i vente.

Profetien senere er klar i Jer. 29, 10. Det var Guds plan at folket skulle i fangenskap – på grunn av deres synder og ulydighet. De skulle være i et fremmed land blant hendinger. Det ble en stor prøve.

Nå skulle de også gjennom ørkenen. Det var lang vei fra Babel til Jerusalem. Det ville bli slitsomt og noen ville kanskje angre at de var med. Men Gud sørget for dem som han alltid gjør med sine. Han gav dem vann å drikke, v. 20. Det er viktig i et tørt land.

Men ingen ting er fortalt i Bibelen om den reisen – i motsetning til truen fra Egypt. Derfor vet vi ikke noe om denne reisen. Men hovedsaken var at de kom fram velberget gjennom alt. Og det står det skrevet om. - Det er mye ulikt blant oss som Guds folk nå også. Men utfrielsen fra synden og frelsen er det viktigste for oss. Det vil vi vitne om.

III. Golgata.
Denne tanken om utfrielse går mye lenger enn det jordiske. Det forepeiler bare dramaet på Golgata. Der skjedde noe veldig stort.

Hele verden var i slaveri og fangenskap på grunn av synden. Rom 3, 23 sier at alle har syndet. Og Johannes skriver i 1. Joh. 5, 19 at hele verden ligger i det onde. Og ordene i kap. 43, 24 gjelder alle mennesker åndelig talt: ”Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger.” Det er en hard dom. Men den er sann. Slik er Guds attest om hver enkelt av oss etter naturen. Utgangen av dette er den evige fortapelse for alle mennesker. Her nytter det ikke å komme med gode gjerninger og tro om seg selv at man er god nok. Løsningen må ligge et annet sted.

Og den ligger i langfredagens budskap. På korset ropte Jesus i sin siste stund: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30. Guds egen sønn steg ned til jorden og ryddet vei for syndere. Alle ble gjenløst da. Han gjorde det ved ta på seg alle verdens synder.

Og du får del i det ved å tro på Jesus. Da blir du fri. Herren selv sier til deg: ”Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu,” v. 25. Tenk det. Han utsletter det – og vil aldri minnes det mer. Jfr. Kap. 44, 22. Han tilgir synder ubegrensa. Da får du også glemme din fortid, gjemme den i Jesu sår.

I min tid som lærer husker jeg godt en time i kristendom for en 10. klasse. Jeg hadde skrevet tavla full av årstall og setninger om noe vi holdt på med. Men jeg var ikke ferdig. Jeg sa til klassen at vi må viske ut alt sammen så vi får plass til noe mer. Og mens jeg stod der og vasket tavla del for del, tenkte jeg på noe. Og da jeg var ferdig, sa jeg til elevene: Er det noen som vil komme fram og hente fram igjen alle tall og ord og setninger og sette dem tilbake på tavle. Jeg har jo ikke båret dem bort.

De trodde nok at jeg var litt ”tullete” den gangen. Og til slutt rakte en gutt opp handa og sa: Det går jo ikke an, for alt er borte! – Ja, sa jeg, det er sant. Og slik gjør Gud med oss når vi kommer til ham med syndene våre. Han stryker alt sammen ut. Og vi kan begynne på nytt med blanke ark – slik vi gjorde resten av den timen.

Men dette må bli forkynt ut over jorden. ”Det folk jeg har dannet meg, skal forkynne min pris,” står det i v. 21. Og i kap. 12, 5 har Jesaja sagt: La dette bli kunngjort over hele jorden. Det er misjonens oppgave. Vi skal bringe ordet om Jesus ut til alle folk.

-En gang skal den endelige utfrielsen komme! Det skal skje i den siste tid. Da vil vi aldri mer oppleve synd og vondt. For da er Jesus alt i alle. Også i oss troende. 
Amen.

102)Jes. 49, 1-6.



For lite.
102)Jes. 49, 1-6.


Den andre Herrens-tenarsongen handlar om at
Messias skal verta vanvørd, men likevel bli frelsar for alle. Det er Gud sjølv som talar med og til Sonen sin, Messias. Han er Herrens tenar. Her seier han m.a.: Det er for lite at du er tenar for Jakob. Du skal reisa opp att heile verda. Her er ein profeti om Messias som vart oppfylt i Jesus.

Me kjem også nå attende til syndefallet og synda som har øydelagt alt i folket. Fallet i Edens hage gjorde alle til syndarar utan syn og vilje til å gå Guds veg. Profetien om Guds frelse gjeld:

1. Israel.
a) Nasjonalt
skal Israel få igjen landet sitt og bli ein nasjon som då David og Salomo var kongar. Messias skal atterreisa folket og landet. Difor er 1948 eit viktig årstal i profetien si soge. Etter mest 200o år var det atter ein jødisk stat i verda og dei kalla han ”Eretz Israel” – Israels land. Israel skal ikkje vera ein vedrsvid stat med herredøme over andre folk, men dei vil vera herre i eige hus som me alle ynskjer.

b) Åndeleg.
Guds plan er ikkje berre at jødane skal få att landet sitt som dei fekk lovnad om ved Abraham. Gud vil at alle menneske skal bli frelst (1. Tim. 2, 4). Og han har ordna det slik at det kan me berre bli ved eit einaste namn som er gjeve under himmelen. Det er Jesus. Apg. 4, 12. Det siste ordet var forresten sagt til jødar. Profetordet seier at ein dag skal heile Israel blir frelst. Rom. 11, 26. Me har altså noko i vente, det skal skje noko stort med det folket.

2. Heidningane.
Det var ikkje nok at Messias skulle berga Israel og vera frelsar for dei. Alle folk er skapt av Gud og er difor med i Guds frelsesplan. Det står noko om det her også:

a) Eit lys.
Messias skulle vera eit lys for heidningane. Dei lever i eit forferdeleg åndeleg mørke som viser att i moral og samfunn. Dei kjenner ikkje Guds veg og finn ikkje fram ved eige vit og forstand. Difor søkjer dei til døde gudar og er sjølv åndeleg døde. Ein blind kan ikkje leia ein blind, og døde kan slett ikkje visa veg for levande.

Her kom Jesus som lys for verda og viser veg til himmelen på same tid som han er vegen. Han kom for å gjera Guds vilje, Johs 9, 4. Difor kan me berre koma til Jesus og gi oss over til han. Han vil føra oss vel fram til målet.

b) Mi frelse, står det.
Det er Gud som seier det. Jesus kom som Guds tenar og frelsar for verda. Og han var Guds eigen Son. Det var Guds verk han gjorde då han var på jord. Ropet på høgda utafor Jerusalem var til Gud og det lydde over alt folket. Han seier til far sin: Nå har eg gjort alt. Det er fullført. Johs 19, 30. Då blodet rann og livet ebba ut, var forsoninga ferdig for heile verda og nåden ligg klar for alle.

3. Til enden av jorda.
Gud sa til sonen: Mi frelse må nå ut til enden av jorda. Alle var med i frelsesverket og gjeld difor kvar einaste sjel på jorda. Det tyder at misjonen også må ut til alle. Guds ord skal lyda i kvart land og kvar stamme og for kvart språk på jorda. Misjonsfolket kan ikkje vera nøgde før kvar bygd i alle land er nådd med evangeliet om Jesus. Misjonærane skal gå til kvar grend, og Guds born i alle land må be han som eig grøda senda ut mange nye. Og så skal me for for misjonærane og dei nye kristne i andre lnad og for heidningane. Det er vårt største teneste for dei. Det står at det kjem frelste frå alle land. Op. 5, 9 og kap. 7, 9.

Nå gjeld det deg! Vil ikkje du vera med til himmelen? Han gjekk i døden for din del, og det er ennå rom i Guds rike. Det er mogleg å koma nå.
Blir du med?

101) Jes. 50, 4-9.


Preludium.
101) Jes. 50, 4-9.

Dette er den tredje songen om Herrens tenar, etter den første i kap. 42, den andre i kap. 49. Sidan kjem den fjerde og siste i kap. 52-53. Denne tredje songen er eit preludium til den store songen om den lidande tenar i kap. 53, som den engelske predikanten Alexander Maclaren seier.

Også i denne songen er det tale om liding, men me får ikkje vita kvifor han lid. Det er først kap. 53 som gjer det klart. Desse versa kan høva både for Jesus Messias og for ein kristen. Vers 4 er viktig og sentralt: Herren har gjeve meg ei læresveins-tunge. Der ligg ei av oppgåvene hans.

A. Messias.
1) Meininga er at tenaren har fått kunnskap av Herren slik at han kan tala trøyst og hjelp til dei som treng det. Messias var vel førebudd då han kom. Som ein læresvein må gjera det Meisteren seier, er alt det Messias talar frå Gud. At denne førebuinga også inneheldt liding og død, får me først vita i kap. 53.
Kvar morgon blir han vekt, og det minner oss om at Gud heile tida er merksam på kva me treng. Og tenaren er lydig og gjer det Gud vil. Han stridde ikkje imot, v. 5 (Då Jesaja levde, visste dei ikkje at Messias var Jesus og Guds Son, difor skriv han slik. Guds Son vil sjølvsagt gjera det Gud vil.)

2) Tenaren måtte lida, v. 6. Her er det tale om fysisk, lekamleg liding. Det minner om Jesu liding i Mat. 26, 67ff og kap. 27. 26ff og Joh. 19, 1ff. Det gjekk slik profeten hadde sagt. Men det viser og kor fullstendig lydig tenaren var. Han veik ikkje unna og gøymde seg som slag og hån.
Folket var altså imot han. Dei ynskte han ikkje velkomen og tok ikkje imot den frelsa og trøysta han hadde fått å gå med.

3) Tenaren sette si lit til Gud, v. 7ff. Han var trygg på at Gud ville hjelpa han. Difor ser me her noko av det åndelige livet hjå Messias, med tillit og tru til sin Gud. Han veit at han ikkje skal bli til skammar – dvs. han skal sigra til sist. Motstand og liding er førebels. Det kjem nye dagar. Då skal fienden tapa, ”og møll skal eta dei”.

4) Tenaren si oppgåve er å hjelpa dei svake, v. 4. Han skal styrkja den trøytte. I lys av NT er det tydeleg at dette er ei åndeleg oppgåve. Han skal ikkje berre vera doktor og hjelpa dei sjuke. Han ser at dei trøytte og svake er slik på grunn av synda. Difor er det hovudoppgåva hans.

Og korleis skal han hjelpa og trøysta? Han gjer det med sine ord! Noko anna duger ikkje. Og slik skjer det når Jesus skal hjelpa ein syndar: Han ber oss ikkje om å ta oss saman, gjera mange gjerningar eller gråta i veker og dagar.

Han seier: Tru på meg. Eg har sone di synd og betalt alt. Frelsa er di av nåde – på grunn av mi gjerning. ”Ordet forkynner at mine synder, kommer han aldri mer i hu.” Har du kome til han?

B. Ein kristen.
Me har og fått ei læresvein-tunge. Gud vil tala med oss og læra oss vegen. Er me og lydige og viljuge som Meisteren var det? Høyrer me det Gud seier i sitt ord?

Og det me sjølv har fått, kan me bera vidare til andre. Trøysta i evangeliet gjeld alle. Og alle må bli frelste på same måten. Den beste hjelpa me kan gi, er å lesa eit vers eller to frå Guds bok. Det kan vera til ein sjuk eller gamal, eller til ein som er åndeleg sliten og trøytt. Då hjelper ikkje ein setning frå Snorre eller ei avis. Men Bibelens ord har kraft i seg til å reisa opp den svake. 

100) Jes. 52, 1-3.


Vakna!
100) Jes. 52, 1-3.

Dette er ord til Israel, om utfriinga frå Babel. Profeten talar profetisk inn i framtida. Difor seier han: Dei må vakna! Gjer deg laus frå det som bind deg. 

Men det talar og til oss. Framhaldet i dette kapitlet og neste er om Messias – og han er for heile verda. Også vår utfriing er nær. Difor blir alle truande formana: Vakna opp, slik at du blir med!
Dette kjem att i Rom. 13, 11: Timen er komen då me skal vakna opp or søvne. Og i Ef. 5, 14 står det: Vakna du som søv, stå opp frå dei døde. Me lever i ei farleg tid. Det er mange krefter som vil gjera oss sløve og røva livet frå oss.

Me kan tenkja på fleire sider ved livet vårt der dette er naudsynleg. Lat meg nemna nokre her:

1) Du må vera vaken for ditt eige gudsliv. Det er aldri spørsmål etter kva me ein gong var. Heile tida gjeld det: Eig du livet i dag? Er du verkeleg frelst? Eller er du ein fråfallen, eller på veg bort frå Gud? Eg bed deg inderleg: Ransak deg sjølv og sjå---!

Til kyrkjelyden i Sardes står det: Du har namn av at du lever, og du er død. Vakna difor. Op. 3, 1-2. Og til dei kristne i Laodikea står det: Då du er lunka og korkje kald eller varm, vil eg spy deg ut or munnen min. Det skulle ikkje vera slik med det norske folk nå?

Dette skjer ved synd, verdslegdom og eit likegyldig liv med det åndelege. Kristendommen blir ein vane og dermed kvardagsleg.

Bodskapen til oss er slik: Kle dykk i høgtidsskrud! Det er Jesus for oss. Du må tilbake til krossen og det Jesu blod er for deg. I v. 3 skriv jo profeten: Utan pengar vart det atterløyste. Ein song uttrykker det slik:

”Ein kledning eg fekk av min Frelsarmann kjær, i blodet hans reinsa den er.
Den høver for himlen der gullgater er, den høver for vandringa her.”

Var du kledd slik, om Jesus kom i denne stund? Det er spørsmålet nett nå.

2. Me må vakna også for korleis kristenlivet vårt ert, for vandringa vår.
Er det rett etter Guds ord? Lever me i Guds vilje, eller står me sjølve ved roret? Paulus skriv eit underleg ord i Tit. 2, 10: Tenarane, slavane skulle elva slik at dei var til ein prydnad for lære til frelsaren vår. Livet vårt er med og forkynner Jesus for folk. Men kva slags bilete får dei av han gjennom oss?

Jesus ville at livet vårt skulle vera ein prydnad for evangeliet. Ordet på gresk for pryd er det same som kosmetikk. Og det pleier folk å bruka for å stasa seg opp, bli fin og tiltrekkande. Slik er livet vårt!
I omsetjinga (parafrasen) som heiter NYTT LIV, står det: ”På denne måten vil de skape et ønske hos folk om å tro på vår frelser og Gud.”

Kva slags ynskje skaper me hjå dei ufrelste? Det er sanneleg eit alvorsfullt emne.
Er det kanskje slik at me er fylte av sladder, kritikk og lureri eller ugreie med naboar og slekt?
Du er ingen stor syndar, seier du. Nei, det skulle vel berre mangla. Men i v. 2 her står det slik: Ryst støvet av føtene dine. Der er vel litt støv hjå deg og, slik eg finn i mitt liv og alle andre har det. Kan eg be deg så fint: Ransak ditt eige kristenliv, om du finn upassande støv!

Jesus gav læresveinane eit fint eksempel, i Joh. 13, 10: Han vaska føtene deira – og slik skulle me gjera og. Etter reisa hadde dei nok fått ein del støv på seg. Og det måtte bort.
Gjer deg laus nå – frå verda, synda av alle slag og det jordiske som vil knusa deg og gjera deg til ein verdsleg igjen.

I 1986 skulle dei fornya Fridomsstøtta i New York. Den var laga av kopar frå Noreg, frå Visnes på Karmøy. Den såg framleis fin ut på utsida. Då dei kom innafor, la dei merke til at rust hadde tæra bort mykje. Og det indre var viktigare enn det ytre. Ei heil fornying måtte til.

3. Dinest: Me må vakna opp for ansvaret for andre.
Me er Jesu vitne, og me skal vera med å vinna verda for Gud. Det er misjonsbefalinga. Jesus stoler på deg, og han vi kanskje syna deg ein liten flekk eller krok i hans åker der det ikkje er nokon ennå. Kanskje ein gammal har blitt trøytt i søndagsskulen eller i barnelaget og foreininga. Nå kviskrar han kanskje: Der er din plass.

Gud har bruk for deg. Du kan be – og mange kan vera på lista di. Nokre ventar at du skal koma på møta, det er og ein del av Guds rikes sak. Du kan tala vel om Guds ord og Guds folk når praten går. Det er lett å kritisera, men det byggjer ikkje opp.

Mange vil realisera seg sjølv, som det heiter. Det er eigentleg mykje egoisme i det. Der me sjølve kjem i midten, vil Jesus koma bort. Kan han rekna med deg nå?

4. Du ufrelste, fråfalne ven!
Du vil vel til himlen? Då er vegen til Jesus først. Nå vil eg bed deg: Ver vaken for det Guds ord seier: Søk Herren medan han er å finna, kap. 55,6. Og Paulus skriv: Sjå, nå er ei høveleg tid, nå er frelsesdagen. 2. Kor. 6, 2. Og i Hebr. 3, 7-8 står det slik: I dag om de høyrer røysta hans, då forherda ikkje hjarta dykkar.
Jesus spør etter deg. Vil du koma når kallet lyder. Det kan ta slutt og du sit att utan billett til himmelen. 
Amen.

99) Jes. 52, 13-15


Guds tenar.

99) Jes. 52, 13-15


Dette avsnittet talar om Frelsaren. Det høyrer med til den såkalla fjerde songen om Herrens tenar som gjeld heile kapittel 53. Der er tale om den lidande tenaren for Herren.

Og teksten byrjar med orda: Sjå, min tenar. Og tenarar har me når eit arbeid skal gjerast. Gud hadde ei oppgåve som nokon måtte utføra. Han ville skapa ei frelse slik at syndarar kunne bli berga frå den evige fortapinga. Og kven kunne gjera det?

Berre Guds eigen tenar kunne det. Han hadde valt han ut og sende han til jord. Oppgåva var så stor og unik at ikkje noko menneske kunne ta på seg å sona all verda si synd. Difor måtte Guds eigen Son vera Guds tenar. Og julenatta kom han.

Korleis var han og korleis vart han motteken?

Ordet seier litt om det:
Her byrjar den fjerde songen om Herrens tenar, og desse versa er som ei innleiing til det mektige kapittel 53 om den lidande tenar. Luther delte inn kapitla slik at kap. 53 byrja ved kap. 52, 13. Overskrifta han ser er ”Om Kristi liding og herlegdom”.

Jesus er Guds tenar.
Han hadde ei oppgåve for sin Far – å frelsa dei fortapte menneska. Difor vart tenar ein tittel ofr hans som tala om oppgåva hans. Calvin skriv at folk ikkje skulle tru han var ein privatperson. Tenesta hans skal stå i fokus.

1. Han er vis, v. 13. han skal gå fram med visdom. Det er ofte slik at me gjer noko av god vilje, men øydelegg det sjølv ved måten me gjer det på. Me er uviselege og tek ikkje omsyn til noko.

Men Jesus gjekk viseleg fram. Han kunne det, for han var Gud. Difor gjorde han alltid alt rett. Og likevel fekk han motstand og vart mistydd. Det viser kor djupt folket er falle frå Gud og kor øydelagd vår natur er. me er ikkje i stand til å sjå Guds veg, og skjønar heller at han gjer det så viseleg som det kan gjerast.

2. Han er stor og skal bli større. Han kom frå himmelriket ned til jord. Men her skulle han bli for alltid. Han skulle lyftast opp frå jorda og bli overlag høg.

3. Han må lida mykje på lekamen, v. 14. Lidinga skal bli så uhyggeleg at folket vil undra seg over det. Han såg ikkje ut som eit menneske, står det. Slik var han ikkje i himmelen. Det er jordelivet og synda som har gjort det.

4. Likevel: Han blir til hjelp for mange, v. 15. Det viser kap. 53 og elles dei mange stader i Bibelen der fruktene av Messias skal visa seg. Mange folkeslag skal merka velsigninga frå han. Frelsa skal nå til dei ytste krokane av verda. Misjonssoga viser at det skjer. Mange vil bøya seg for han og ta imot frelsa. Til og med store leiarar skal gjera det (kongar).

Alle frelste må vedgå det som står her: Det me ikkje hadde høyrt eller sett før, opplever me i samfunn med Jesus. Så stor er frelsa.

98) Jes. 53.


En lidende tjener.

98) Jes. 53.


Dette kapitlet er påskeevangeliet i GT. Her er mange fine sannheter fra evangeliet. Vers 5 er kanskje det mest sentrale vers i hele GT, slik Joh 3,16 er det i NT. For her møter vi i en sum det Jesus har gjort for oss, selv om han ingen herlighet hadde (v. 2), og menneskene foraktet ham.

La oss stanse litt for v. 5 som viser oss Jesu frelsesverk: "Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom." Her er særlig tre ord - verb - som viser Jesu gjerning. De skal vi stanse for nå - og resultatet for oss.

1. Jesus ble såret: "Men han ble såret for våre overtredelser." Det er første trinn nedover på lidelsens vei i dette verset. Jesus ble såret.

Nå vet vi at hele Jesu liv var en lidelse. han ble såret helt fra han kom til verden: Julenatt var det ikke rom for ham i hærberget. Helt fra begynnelsen forkastet de åndelige lederne i Israel ham, og motstanden økte, særlig det siste året av hans liv. I Getsemanehagen flyktet til og med alle disiplene. Ja, en av dem bannet på at han ikke kjente Jesus. Slik behandlet Peter sin Mester. Både som menneske og frelser må dette ha såret ham.
Hans legemlige sår var også smertefulle. han ble hudstrøket - en smertefull prosess med 39 slag ryggen slik at blodet fløt og bare kjøttet kom fram. Han fikk en tornekrone på hodet, og deretter naglet de ham til korset som en forbryter.

Ordet såret kan også bety gjennombore, slik er det oversatt i kap. 51,9. Det minner oss på en særlig måte om Jesu lidelse i påsken. Da ble han gjennomboret på hender og føtter og fikk et spydstikk i sin side.
Likevel: disse legemlige sår var ikke alt. De var ikke engang hovedsaken eller det verste. Andre fanger hadde lidd samme skjebne før og flere kom etter. Jesus hadde noe mer - han hadde sjelesår og åndelige lidelser. Guds rene og hellige Sønn var i en syndig verden. han tok på seg all verdens synd. Og hver eneste synd vi gjør, har gjennomboret Jesus og såret ham på det verste.

Og det leder oss til det neste:

2. Jesus ble knust for oss. "Han ble knust for våre overtredelser." Dette ser Jesaja i et profetisk syn. Lidelsen og døden var for syndens skyld. Han bar synden står det i v. 12. Og under denne veldige byrde ble han knust. For byrden var tung. Det å bli knust er å bli til intet, til støv, eller som å knuse vindruer i pressa.
Men det var ikke på grunn av hans egen misgjerning. Han hadde ingen synd, det var et ukjent begrep for ham erfaringsmessig. Bibelen framstiller Jesus som den rene og hellige i alt.

Nei, det var vår synd han bar - dine og mine, de som har levd før oss og de som kommer etter. Alt var samlet på Golgata.

Det var den tyngste byrde.
Derfor henger han på korset langfredag.
Derfor må han bli såret og knust - og dø.

Og bak alt stod Gud. han ville det slik, og ønsket det slik: "Det behaget Herren å knuse ham," sier v. 10. Kan vi forstå det? Den himmelske Gud og Herre så med velbehag på korset og det Sønnen led. Hvorfor? Jo, korset og lidelsen var den eneste vei til frelse. I hele Guds visdom fantes ingen annen utvei for mennesket. Guds Sønn måtte lide og dø i menneskehetens sted.

høyt elsket Gud verden. Og "Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv," 2. Kor. 5,19. "Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss," v. 21.
Så dypt måtte han gå - og bli knust for oss.

Så sank du i vår jammer ned, så dypt som ingen vet.

3. Jesus ble også straffet for oss.
"Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred," står det. Det er i en sum hans lidelse og smerte. For da led han straffen for synden og tok den dom som vi burde tatt og som vi fortjente. Straffen for synden er død. Det sier hele Bibelen, helt fra syndefallets dag. Da advarte Gud mennesket og sa: ""Treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av. For på den dag du eter av det, skal du visselig dø" (1. Mos. 2,17. Og profeten Esekiel forkynte: "Den som synder han skal dø," Esek. 18,4. Paulus gjentar det slik: "Syndens lønn er døden," Rom. 6,23.

Når Bibelen taler så strengt og alvorlig om synden og dens konsekvens, mener den selvsagt noe mer enn den legemlige død som alle må gjennom. Den taler om den "annen" død der alle ufrelste en gang må komme. Det er ildsjøen, den evige fortapelse. Åp. 20,14-15. Det er den evige straff borte fra Gud. Den er så alvorlig at ingen av oss kan forestille oss den her i tiden. Men Bibelen sier det er en pine i all evighet. Ingen unngår det, og ingen her i verden kan ta den for oss.

Derfor måtte Jesus komme. Derfor måtte han bli dømt: "Ved trengsel og ved dom ble han rykket bort," v. 8. Og dommen lød på den dypeste fordømmelse. han led og smakte døden og fordømmelsen for oss alle - for at vi skulle være fri. Så langt gikk Guds kjærlighet. Derfor kan Paulus bryte ut i triumf: "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus," Rom.8,1.

Straffen lå på ham.

Det er påskebudskapet - og det er kristendommen.
Den er ikke regler og bud, moral eller politikk. Kristendom er troen på Han som døde i vårt sted. La det slik være påske for oss hele året og hele livet.

Du gikk for meg en blodig sti,
og jeg som skyldig var, slapp fri.
Guds vredes skål du tømte ut,
så dyrekjøpt er jeg din brud.

Og hva er resultatet av hans lidelse og død? Det må vi stanse for nå.

4. Jesu gjerning ble til fred og legedom.
Jesaja får se det og skriver: "For at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom." Mennesket søker etter fred. Vi vil ha politisk fred, og fred i hjemmet og i nabolaget. Fred er blitt en slags religion for mennesket. Man vil ha fred for enhver pris.

Men Gud sikter lenger inn. Han er ikke fornøyd med en ytre og menneskelig fred. Han vil inn i vårt hjerte med sitt budskap. Og hjertefred kan bare synderen få hos Jesus. Vi var og er skyldige for den levende Gud og fortjente dom og straff og evig fortapelse.

Men vi kan eie fred i hjertet! Vi kan komme i en slik stilling til Gud at han blir vår venn og far.
Hva er det som har skjedd? Hva er årsak til det?

Jesus ble straffet. Jesus ble dømt. Jesus har gjort alt det som skulle og måtte gjøres. For oss. I vårt sted.
Så kan synderen hvile og eie fred i sjelen og samvittigheten.

For synderen er løst fra sin synd. Han er kjøpt fri! En annen har tatt dommen. "Det er fred mellom meg og min Gud." Slik synger han.

Han får til og med kjenne fred i sjelen, for den allmektige Gud ikke lenger er vred. Gud er på hans side.
Nå innbyr han alle - "syndere og fromme" - til å ta imot den ferdige Golgata-frelse. Ingen gjerninger duger her. De er alle unyttige. Hvis våre egne gjerninger skulle telle med, måtte vi alltid spørre: Har jeg gjort nok? Er mitt liv slik at det holder for Gud? Og da ville du aldri finne fred.

Men ordet sier altså: Han ble straffet - og i det finnes fred og trygghet.
Denne frelse kalles også legedom. Synden har jo skapt så dype sår i oss mennesker. Syndesykdommen er så alvorlig at den er dødelig.

Det har også Jesus ordnet for oss. Der har han hjelp å gi. Han kan hjelpe både i legemlig og åndelig nød og skrøpelighet. Hans ord har så stor makt. Alle har vi plager og skrøpeligheter i livet. la oss gå til ham med det, og der finner vi hjelp.

Ved han sår, står det. Når synderen legger sine syndesår inn mot Jesu frelsessår, blir det frelse og fred. Ordet om Jesu lidelse og død har en utrolig kraft i seg når vi hører og leser og tar imot det. Derfor sier Paulus: "Ordet om korset er en Guds kraft til frelse for oss som tro," 1. Kor. 1,18.
Har du tatt imot det?

Jesus er frelsen og veien til frelse. "Det kan ei forklares, det kan blott erfares." Det gjelder også for deg.

97) Jes. kap. 53, 1-5.


Langfredag.
97) Jes. kap. 53, 1-5.


Dette er ein veldig tekst. Det er Langfredag i det gamle Testamentet. Det er som ein reportasje frå Golgata, med ei mektig forkynning om Messias. Han skal vera frelsar for heile verda.

V. 1 tek til med spørsmålet: Kven trudde den bodskapen me høyrde? Tragisk nok var det få som trudde. Og dei fekk det openberra av Guds Ande, ingen andre vil tru slike ord. Dei er imot all fornuft, og me treng den himmelske visdomen for å fatta det. Den får me og i møte med Jesus, som er visdomen. Kap. 52, 13f.; 1. Kor. 1, 29-31.

Det er mange som stenger seg sjølv ute frå frelsa av di dei ikkje vil ta imot Jesus og høyra om han.
I første omgang var det jødefolket det handla om. Det var til dei han først var send. Men mange ville ikkje ta imot, Joh. 1, 11. Og i endetida vil truleg mange jødar som heidningar spørja seg sjølv og kvarandre: Kven var det som trudde? Svaret er enkelt: Det var syndarar som såg dei trong nåde.
Her stansar me ved 4 sider ved Jesus Messias:

1. Han var liten og ringe, v. 2.
Han var som ein kvist av turr jord: Jesus vart fødd som eit lite menneskebarn i eit okkupert land. Det gav lite von. Han var som eit rotskot. Det var lite, men det hadde liv i seg og difor var det von her.
Han hadde ingen herlegdom og ingen skapnad som folk ville sjå. Han kom som menneske og var forakta av dei store. Til slutt akta dei han som ei røvar og vart drepen som røvar. Det var lite å ha som leiar og redningsmann. Det å vera liten vil folke ofte støyta seg på.

Verda er motsett. Dei ser opp til dei store og ventar av ein leiar at han skal vera større enn folk flest. Den verdslege ånda har ikkje tru på det som er lite. Jo større jo betre.

Bibelen seier noko anna. Paulus skriv til korintarane: For dykkar skuld var han fattig for å gjera dykk rike. 2. Kor. 8, 9. Og til ein annan kristenflokk skriv han: Jesus tok ein tenars skapnad på seg og nedra seg sjølv. Fil. 2, 8-9. Det er grunnen til det neste:

2. Jesus var forakta.
Det var reaksjonen på Jesu menneskelege liv. Ein slik mann kunne ikkje vera frelsar for folket. Han var difor vanvørd og rekna for inkje. Folk foraktar ofte det svake og ser opp til det sterke og store. Ein boktittel var talande ein gong: ”Vår forakt for svakhet.” Likevel har songaren rett: ”Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike.

Men Jesus kom ikkje som konge den gongen. Då ville nok mange bøygd seg i undring og tilbeding. Men først måtte Jesus gjera ei heilt annan gjerning.

Då han kom, såg dei ikkje at han skulle skapa eit åndeleg rike av frelste syndarar. Det er i grunnen underleg at jødefolket ikkje såg det. Ingen kjende Skriftene slik som dei. Og her står tydeleg om ein lidande tenar. Dei undra seg og vart forferda, kap. 52,14. Så ufatteleg og fråstøytande var dette.

I ein moderne jødisk studiebibel (for GT!) er det sagt om dette avsnittet (kap. 53) at det ikkje viser til Messias, av di han ikkje er omtala andre stader i denne delen av Jesaja. Men dei viser til den gamle Targum der tenaren fleire stader (i ulike Midrasjim) er identifisert med Messias. Det viser at det har vore ulike meiningar om desse versa.

3. Kvifor kom Jesus?
Kva var gjerninga hans? Det er hovudsaka.
Svaret er: Han kom som ”stedfortredar” for oss. Han skulle lida i vår stad. Det ser me klårt frå v. 4-5.
Grunna er synda. Det kjem att gong etter gong i Bibelen. Synd er fleire ting. Det er å bøya av frå Guds veg og bryta Guds bod og ikkje nå det målet Gud har sett for oss. Våre sjukdomar er bilete på alle lidingar og det som gjer vondt. Ikkje minst har me åndelege lidingar.

Pinslene våre bar han, og han vart såra på grunn av våre synder. Det er kanskje eit svakt uttrykk. Men det aukar i intensitet: Han vart knust og dermed gjort til ingen ting. Det er som med druer eller glas. Dei vert øydelagde.

Jesus vart og straffa – etter rettargong og dom. Han måtte bera det andre skulle ha vore. Det var me som var skuldige. Men han tok alt på seg. Det er sterke ord. Vår synd og skuld og misgjerning vart hans. Han tok det alt.

Forsoninga er at Gud let Sonen sin lida for vår synd og tok vår dom. Heile Bibelen vitnar om det. Dette er ein profeti som gjekk i oppfylling på krossen på Golgata. Gjeldsbrevet vart innløyst og alt er fullbrakt.

Fleire ord i Bibelen seier noko om dette: Kol. 1, 20 og 22; Kol 2, 14-15. Joh, 1, 29. Mat. 27, 29-44. Og Luther skriv i den vesle katekisma: Han har atterløyst meg fortapte og fordømde menneske, kjøpt meg fri frå alle syndene mine.

4. Resultatet:
Etter Golgata kan alle syndarar blir frelste personleg. Dei kan koma til Jesus utan gåver og gode gjerningar. Han står og ventar på syndarar som vil erkjenna synda.

Me kan bli fri synda, det vonde samvitet og uvissa for døden og æva som mange gruar seg for.
Då får du fred. Sjela får kvila hjå Gud. Og du får lækjedom for syndesåra. Synda blir tilgjeven og stroken ut. Og alt dette er nåde. Me får det gratis ved trua på han. For alt er ferdig. Me kan kvila i at det er fullbrakt.
- Kven trudde dette? Kven får sjå frelsa med sitt åndelege auga?

Den fattige, angrande syndaren. Ikkje dei kloke eller dei store og mektige. Men dei som ingen ting åtte. 1. Kor. 1, 26.

Du er vel ein av dei?