De gamle stier.
Jer. 6, 16.
.
”Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den.”
.
Profeten kaller folket til Gud. De var falt fra Herren. To onde ting hadde de gjort, kap. 2, 13. De hadde forlatt Herren, og de hadde gravd seg sine egne brønner. Og dermed var de selv blitt som vraket sølv, fordi herren hadde vraket dem, v. 30.
.
Er det også slik med vårt folk i dag? Vil de bare ha det som ”klør i ørene” og kjennes behagelig. 2. Tim. 4, 3. Når folket glemmer de gamle stier, er de ikke lenger fornøyd med det gamle evangeliet. Ordet i 2. Tim. 4 ble i Ungdomsoversettelsen 1959 oversatt slik: Fordi de stadig må høre noe nytt. Da søker folk over alt etter noe annet, noe spennende for den menneskelige tanke. Resultatet av slik ”søk” er uro og fred i sjela. For det er bare Guds ord og hans vilje som er i stand til å skape fred i et synderhjerte.
.
Jes. 48, 18 sier: ”Å, bare du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som floden, og din rettferdighet som havets bølger.” Dette verset stod på min bestefars gravstein, og det var det siste han sa før han sloknet inn og døde. Der skulle vi alle leve.
.
Bare slik finner du hvile for din sjel. I den greske Septuaginta-oversettelsen (forkortet LXX), er ordet for hvile oversatt slik: finne renselse. Der ligger en dyp hemmelighet gjemt. Når hjertet er renset i Jesu blod, kommer en guddommelig ro og hvile over sjelen. For da er du i pakt med Guds vilje.
.
Derfor må vi søke tilbake til de gamle stier. De er prøvd av millioner mennesker før oss. Når vi vandrer der, har vi det rett med Gud. Og Jesus er veien, det er ham vi skal følge.
.
Hvorledes er de gamle stier? Kan vi si noe enkelt om dem? Her er noen veimerker eller skilt som påker mot himmelen:
.
1. Veien er smal.
Himmelporten har alltid vært smal. Det sa også Jesus i sin Bergpreken (Mat. 7, 13-14). Jesus er veien, og den er smal fordi den er troens vei, som Luther sa. Og den er like smal i dag som før. Gud har ikke fornyet den eller utvidet veien til himmelen.
.
Denne smale, troens vei er slik fordi frelsen er av nåde. Og skal du få nåde, må du gå fallitt på deg selv. Du må først miste deg selv, bli ribba for alt og bli som en tigger for Gud. Det er synderens stilling før han er frelst. Og på denne veien går bare de som søker den rett, nemlig som forsaker all egen fornuft og kraft, som W. F. Besser skriver.
.
En viktig grunn til at veien er smal for oss, er at den er mot hele vår natur. Vi vil egentlig bli store og greie alt selv. Det passer ikke for vårt gamle kjød å bøye seg og forlate alt vårt eget og bare leve på nåde. Det er skammelig for det gamle menneske. En biskop skrev i en preken en gang: Døra inn til stallen i Betlehem er låg. Du må bøye kne for å komme inn der. Ja, slik er det.
.
Men Skriften sier at det er veien, den eneste. Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, sier Paulus til Titus (Tit. 2, 11). Alle som vil bli frelst, må bli det av nåde. Det finnes ingen annen vei. Derfor sier den samme Paulus til efeserne: Av nåde er der frelst ved tro, og det er ikke av dere selv. Ef. 2, 8. Å være en kristen er å leve med Jesus av bare nåde.
.
Noen prøver stadig å utvide veien og porten. De vil ha med seg sine egne gjerninger og godhet. Og de vil leve i småsynder som kristne og gjøre slik som de selv ønsker i mange ting. Men Gud selv setter en stopper for det.
.
2. Ensomhet.
På den smale veien er du ofte ensom. Det er få som finner den porten, sier Jesus. Mat. 7, 13. Det samme sier han i Luk. 13, 23f. Det er lett å være med der mange går sammen. Det kan vi se i noen vekkelser. Men den ekte troen viser seg i ensomhet. Er vi villige til å gå alene?
.
Mange fulgte Jesus en gang, Joh. 6. Det kan se stort ut for mennesker. Da Jesu forkynnelse ble skarp, gikk mange bort. Da spurte han til og med sine tolv disipler: Vil også dere gå bort? Joh. 6, 67.
.
Spørsmålet er ofte om vi er villige til å bekjenne Guds navn når vi er alene. Da blir troen prøvd. Og Peter skriver om ”deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull”. 1. Pet. 1, 7. Gullet blir prøvd og lutret og renset i ilden der det urene og slagget blir tatt bort. Ensomheten kan for noen være en slik ild til prøvelse.
.
Vi må trolig vente mer av det i framtida. Ettersom vi nærmer oss endetiden og Jesu gjenkomst, vil trengselen bli større og mer intens for Guds folk. Da vil det vise hvem som holder prøve og er villig til å ta kostnaden for å være et Guds barn.
.
3. En korsvei.
Kristenlivet er en korsvei. Vi måtte først av alt til korset for å finne veien. Der fikk du se din synd, og du måtte bekjenne uten å unnskylde noe. Og der så du løsningen på synden: Jesu blod som renser og frelser. Derfor er det en blodig vei.
.
Hele livet vil en kristne klynge seg til ordet om korset, det er løsningen alle dager her på jord. 1. Kor. 1, 18 sier: Ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst er det en Guds kraft. Derfor synger vi stadig: Til det gamle ærverdige kors, til det mektige kors vil jeg fly.
.
Begynnelsen på himmelveien var å tro på korsets ord. Tro at Jesus døde for mine synder, og at det var nok for tid og evighet. Fortsettelsen var akkurat den samme. Vi får leve i en stadig renselse av blodet, slik 1. Joh. 1, 7 sier. Det blir sunget en sang av enfoldige små, de fortsandige vil ikke høre derpå … Det er sangen om blodet, den kostbare pris, som alene kan åpne et stengt paradis.
.
4. Sang, glede og hvile.
Himmelveien er gledens vei der himmelsangen lyder. De som går på den veien, er fylt av en himmelsk hvile, en forsmak på Paradis. Det opplevde David da han skrev salme 40: Han la i min munn en ny sang. Det er frelsessangen.
.
Og veien har himmelen som mål. Det er ”veien til det gode”.
.
5. De ville ikke.
Det er den triste avslutningen på historien for Jeremia her. Da de hørte hans forkynnelse om veien hjem, sa de nei. Vi vil ikke. Og det har mange, mange sagt etter hans tid. Andre ting i denne verden fristet mer. Det var lettere å være moderne og populær. Livet de gamle levde er forbi. Det er nye tider nå, sier noen.
.
Det er vel ikke gått slik med deg? Kom igjen, til korsveien og følg Frelseren. Det er bare den som leder fram til målet.
.
