202) 2. Mos. 16,1-5.

Mat.

202) 2. Mos. 16,1-5.

.

Nå talar Moses om vandringa. Dei trong mat og drikke på reisa. Jødane knurra fleire gonger når det såg dramatisk ut. Gud gav dei det ved under då Moses bad.

.

Her handlar det om brød og kjøt. Då fekk dei manna og fuglar. Me finn dette omtala også i Salme 78,24-25 og Joh.6.

.

Jødane var i øydemarka og sakna mat. Det er i øydemarka Sin, før dei kom til Sinai. Dei hadde opplevd Elim, der fekk dei vatn, og i Mara fekk dei vatn ved eit under. Nå knurra dei, for 3. gong. Mange meinte dei ville døy. Gud sende då manna, også det ved eit under. Dei hadde dette til mat i 40 år, på heile reisa. Dei forstod det ikkje. Ordet ”Man” tyder: kva er det. Jesus sa om seg sjølv: eg er livs. brød. Kva fortel det?

.

1. Sendt frå himlen, v. 4. Joh. 6,51.

Guds hjelp og frelse kan aldri forklarast logisk eller vitskapeleg.  Gud greip direkte inn på sin måte, og Moses var hjelpelaus. I Egypt fekk dei mat - av jorda. Gud ville ikkje dei skulle døy her. Dei burde forstått det!  Menneska er ofte blinde for dei åndelege ting.

.

Gud hadde mat alle stader, frå sitt forråd og store lager. Slik er Jesus – han er sendt av Gud som Guds son. Underet var at Gud sende det. 5. Mos. 8,16: Fedrane hadde ikkje høyrt om det før. Nå gjorde Gud noko nytt.

.

2. Det var livsnaudsynleg.

Det fanst ikkje anna mat i øydemarka, v. 13.  Dei fekk vaktler og dogg – fuglar og manna.  Det var den einaste hjelp og mat dei hadde nå. Utan dette var det berre døden. Livet er ei øydemark, utgangen er berre evig død. Det fins eit brød, livsens brød, Joh. 6,35.

Alle fekk det gratis.

.

3. Den måtte hentast inn.

Folk måtte ut på marka og sanka inn, kvar til sitt telt. Det måtte skje kvar dag, det kunne ikkje lagrast, mannaen måtte alltid vera frisk. Men ikkje på sabbaten, det var heilagdag. Då var det ikkje manna, v. 25f. Difor var dette eit under. Gud gav det. – Dei skulle ikkje gøyma noko dei andre dagane heller.

.

Men nokre var ulydige, v. 20, då kom det makk i maten. Det er vantru å gjera mot Guds ord.

Gud hadde ei meining med det. Han ville visa at dei ikkje levde berre av den synlege, vanlege maten. Guds ord er óg mat for oss. 5.Mos. 8,3. Dette brukte Jesus då han vart freista i øydemarka. Han siterte det ordet for djevelen. Mat. 4, 4. 

.

Alt er gratis, trass i knurr - det viser nåden. Kva er denne maten som Jesus nemner i Joh. 6? Jesus ga livet sitt på krossen for å betala vår synd. Difor ser me ein skugge av forsoninga her. Vår åndelege mat er å lesa og tru det Ordet forkynner om Jesu frelsesverk.

.

4. På heile ferda.

Det varde like til grensa, v. 35. Josva 5,12. Dei hadde alltid nok, og aldri var det for lite. Slik forsyner Gud sine.  Slik er Jesus, Joh. 6,53f. Å tru på forsoninga og evangeliet er nok.  Det er frelse. Og me treng det kvar dag.

.

5. Dei skulle ikkje gløyma det, v. 32-34.

Noko lovkista. me skal minnast Guds godleik. Der låg det til minne om denne maten gjennom alle tider så lenge paktkista var der.

.

Prøve.

Gud ville prøva dei. Om dei ville gå Guds veg. Slik er Gud alltid, prøver oss. Ville dei lyda Guds ord? Og: Stod dei prøven? Dei fekk nok kvar dag. Men ikkje på sabbaten - den var heilag. Fredag samla dei dobbelt. Ikkje alle var lydige. Nokre samla meir andre dagar, var dei late? Det kom makk i det, vart gammalt, ubrukeleg, lukta vondt, v. 20. Er det vår kristendom?

.

6. NT og nå.

Kva er manna nå?  Joh. 6, 31-35. 48-51. Jesus er brødet. V. 53. Hans lekam og blod, står det. Og det er ikkje berre nattverd - den var ikkje innstifta då. Og i Salame 78, 24f seier Asaf: Herren let manna regna over dei til føde i øydemarka, han gav dei korn frå himmelen. Ja, menneske åt englebrød, seier han. Og dei vart mette. Det er himmelmat og englebrød me får i Guds ord.

.

Men: han skulle gå til Golgata og døy. Blodet skulle sona synda. Dei skulle eta det - dvs. personleg tru og tileigning.  Jesu frelsesgjerning blir min. Dvs. det han gjorde blir mi einaste von og redning. Dagleg kan eg ta imot hans frelsesverk, men la det ikkje bli vane eller sjølvsagt. Manna varte heile tida i øydemarka, heilt til grensa.  Me treng hans frelse heile livet -. Men ikkje på den andre sida av grensa.

Og: me vil seia til andre: der er nok til deg og!

.

201) 2. Mos. 15, 22-27; 17,1-6.

Vatn.

201) 2. Mos. 15, 22-27; 17,1-6.

.

Israel var på vandring i øydemarka, etter utgangen av Egypt.  Dei gjekk gjennom Sivsjøen, og hadde sett Herrens makt. Egypt var slått, fienden drukna. Då song Israel ein ny song, kap. 15: Moses og Israel song. Og denne songen blir også songen i himmelen. Åp. 15,3.

.

- Nå skal dei gå vidare. Då opplevde dei mykje, det er bilete på kristenlivet. Denne ferda var Guds skule for Guds folk. Les om Israel, og der finn du deg sjølv. Dei fekk hjelp og naudsynlege åtvaringar og refs. Me må læra å bøya oss under Guds tankar og vilje, sjølv om me ikkje skjønar alt.

.

1. To gonger mangla dei vatn.

Det var livsnaudsynleg. Vatn er eit stort problem i øydemarka med brennande sol. Hadde dei tillit og tru til Gud? Dei hadde nettopp sunge lovsongen, kap. 15,11: Kven er som du? Likevel knurra dei, ved Mara og Refidim. Hadde dei ikkje lært noko av det dei hadde opplevd med Gud så langt?

.

Kvar gong dei møtte vanskar og problem, kom klagesongen. Kor lite det ofte skal til, av små timelege bekymringar før folk klagar og gjev Gud skulda. Hadde dei gløymt Guds nåde? Er Gud død? Det hende både i Mara, kap. 15, og ved Refidim kap. 17. Dei hadde sett Guds nåde fleire gonger. Kvar gong gjekk dei til Moses. Kor fann han løysinga? Dette kan læra alle leiarar i Guds rike noko om vanskelege dagar i Guds rikes arbeid.

.

2. Moses bad.

Kvar gong gjekk han til Gud og bad for folket. For Moses kjende sin Herre og Gud. Han hadde både age og tillit til Han. Ingen kan leia Guds folk utan det. Det er absolutte føresetnader i Guds rike.

.

Ofte må ein Herrens tenar på kne for sitt folk. Han må gå inn i bønekamp. Folket bad ikkje til Gud, dei klaga. Dei tenkte jordisk og verdsleg, på eit behageleg liv. Vatnet var bittert! Det er syndelivet i lengda. Slik blir det for dei misfornøgde.

.

Men det var ein annan mann der, Moses. Han visste veg: bønevegen. Der hadde han gått mange ganger gjennom mange år. Då la han alt i Guds hender. Det er vegen. Berre der ligg sigeren.

.

3. Kva gjorde Gud? Han gav dei eit middel, ein måte å løysa det på. Han gjorde det ikkje enkelt eller ein gong for alltid. Gud stakar ut ein veg når han skal hjelpa oss. Det skjer ikkje av di det er den einaste måten Gud kan gjera det på. Gud har mange måtar.

.

Ei viktig side ved dette er at folket skal læra noko. Gud vil framom alt sjå om me vil fylgja ordet hans. Han veit at det er uttrykk for tru og tillit. Først av alt ventar han det av oss.

.

4. I Mara.

Den første gongen dette hende var i Mara. Folket hadde gått i tre dagar utan å finna vatn. Då dei kom fram, var vatnet beiskt. Dei kunne ikkje drikka det. Herren skulle læra dei noko heile vegen, og her skulle dei sjå noko stort.

.

Då folket knurra, ropa Moses til Herren og ba på den måten om hjelp for folket. Det måtte han forresten gjera mange gonger. I kap. 15, 25 står det då at Herren viste han eit tre. Det er Gud som må visa oss vegen ut or vanskane. Og det er underlege stunder når Gud slik får syna oss noko nytt og stort.

.

Her fekk Moses sjå eit tre. Kunne det vera til noko bytte når vatnet var beiskt? Slik tenkjer menneskevitet. Det ser ikkje ut til at Moses tvilte på det Gud sa eller tenkte at det nytta ikkje. Han tok ganske enkelt trestykket og kasta i vatnet.

.

Då hende eit under. Og det hende av di Moses fylgde Guds ord. Vatnet vart godt. Der sette han lov og rett, og der prøvde han dei, står det. Det som såg umogleg ut, det brukte Gud. Og ofte gjer han det slik når han skal hjelpa oss. Hvis me ikkje trur på Guds metodar, får me heller ikkje sjå frukter av dei. Det er når me tek Gud på ordet og let han gjera det umoglege, at Gud grip inn. Slik arbeider trua.

.

5. I Refidim.

Strekninga frå Mara til Refidim var ikkje meir enn ikr. 10 norske mil i luftline. I mellomtida hadde dei fått manna og kjøt frå himmelen til mat. Under på under hende i øydemarka. Men i Refidim var det ikkje vatn. I den glodheite varmen trong dei det.

.

Då tretta folket med Moses, kap. 17, 2. Dei trudde dei ville døy i øydemarka, og det var Moses si skuld. Han hadde leda dei dit.

.

Igjen måtte han til sin Gud og spurte med undring: Kva skal eg gjera med dette folket? Og igjen ville Gud svara med eit under. I slike tider er det berre Gud som kan gje svar, og det svaret er eit under frå himmelen.

.

Ta staven og slå på fjellet, sa Gud. Han knytte ein lovnad til dette ordet: Då skal det flyta vatn ut frå berget. Og Moses var lydig. Han gjorde det Gud sa. – Det står ikkje at det hende slik Gud hadde sagt. Men me må gå ut frå det, ettersom Gud aldri svik ordet sitt.

.

– Det ser me og i 4. Mos. 20, 1-13. Då var folket kome til Kadesj og mangla vatn. Men då sa Gud: Du skal berre tala til berget, og då kjem vatnet. Den gongen var det Moses som var ulydig – han slo slik han hadde gjort tildegare. Likevel let Gud dei få vatn, men det var her Moses synda slik at han ikkje fekk koma inn i Kana’an – Josva skulle føra folket inn i landet.

- - Me treng både mat og drikke på himmelferda. Og Gud gjev oss det ved sitt ord. Det er vår åndelege mat, Mat. 4, 4. Lat oss reisa vidare på himmelevegen på den reisekosten!

.

200) 2 Mos. 17.

MOSES – Ny strid.

200) 2 Mos. 17.

.

Moses og Israel er på vandring fra Egypt, men de har ennå ikke nådd fram. Her møter de sin første store fiende, ved Refidim. Og det var ikke langt fra Sinai. Amalek stammet fra Esaus sønnesønn. Hans folk (amalekittene) var et lite folk, men full av hat og fanatisme. Senere fikk Israel mange strider, både i ødemarken og inne i landet.

.

Hva ble løsningen? De gikk til kamp, og Josva brukte sverdet. Han tenkte ikke at det blir nok bra til slutt. Her måtte de kjempe og vinne skulle de nå fram.

.

Men hvor var Moses? Jo, vi ser ham på fjellet. Han var i bønn, med løftet hånd. Han rakte hendene opp mot Gud. Han behøvde hjelp og visste hvor han skulle hente den. Slik er alltid en tro Herrens tjener.

.

Men så ble han trett, v. 12. Han maktet ikke å holde hendene oppe stort lenger. Da får han hjelp. Aron og Hur støttet ham.

.

V. 11 sier: ”Da gikk det slik at så lenge Moses holdt sin hånd løftet, hadde Israel overtaket.” Da gikk det slik! Tenk om menneskene kunne lære det. Det lykkes bare så lenge vi er i kontakt med Gud og underordnet ham.

.

En løftet hånd var tegn på avhengighet og bønn til Gud. Bønnen ble det avgjørende i striden! Vi trenger gode baktropper. For mange blir slitne etter lang tid i striden. Da han ble trett, gikk det galt. Hendene ble for tunge. Hvordan skulle de seire da?

.

Da kom hjelpen! Han hadde to gode venner og medarbeidere, Aron og Hur. De satte ham på en stein og støttet hendene hans og holdt dem oppe – helt til solen gikk ned, v. 12. Slik seiret Israel denne gangen. Og det var så viktig at Moses fikk ordre fra Gud om å skrive det ned i boken. Denne ”arbeidsmetoden” måtte ikke glemmes, v. 14.

.

Hvorledes gikk det videre? Det ble mer strid senere! Fienden var ikke endelig slått. De ville møte kamp både på resten av reisen og i det nye landet. Kap. 17, 15-17. 5 Mos 25, 17-19. Josvas bok viser klart at erobringen ble en kamp. Og slik har det vært i hele Israels historie til nå.

.

Men det rette seiersvåpenet var alltid: En hånd fra Herrens trone! V. 16. Våre hender er ikke det viktigste. Det er Herrens hånd som teller. Og Moses viste det ved å reise et alter for Ham, v. 15. Og dette stedet kalte han: Herren er mitt banner. Et banner er det folket følger i krig. Det leder an og viser vei. Når vi så følger Herren, er seieren viss til slutt.

.

VÅR strid?

Vi har kamp mot kjødet i vårt indre, noen ganger mot ytre fiender, mot Satan – og for evangeliet, å vinne verden for Gud. Ingen Jesu stridsmann unngår denne kampen. Den kan variere fra sted til sted og med tiden. Men den vil alltid være der. Djevelen kommer når vi er slitne og baktroppene svikter (5. Mos 25, 18).

.

Vi har hovedsakelig tre slags kamp som alle sanne kristne kjenner. I noen grad må vi alle være soldater her.

.

1. Først en indre strid.

Vår gamle natur vil ikke gi slipp på oss. Som gjenfødte mennesker har vi to naturer. Den gamle, syndige natur etter fødselen og den nye guddommelige natur da vi ble frelst. Vår medfødte natur er syndig og vil synde. Den nye natur vil følge Guds vilje og gå hans vei. Når disse to naturer skal bo i det samme menneske, vil det bli en indre strid mellom dem.

.

Paulus sier at han vet at det ikke bor noe godt i ham, Rom. 7, 18f. Da tenker han på den gamle natur, som vi også kaller kjødet, jfr. Rom. 8, 7. Det er en dyp og smertelig erfaring for en kristen. Med den nye natur fikk han en ny vilje som ønsker å følge Guds vei og gjøre det gode.

.

Da blir det som Gal. 5, 17 sier: ”Kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot…” Det fører til en stadig kamp mellom de to naturer, og den vil vare livet ut. Det er godt når en kristne forstår det. Da er han mer forberedt når noe skjer. Det kan være en gammel vane som kommer igjen, eller en syndig lyst som plutselig dukker opp. Du trodde du var ferdig med alt det, og så falt du igjen.

.

Da er også en hånd utrakt fra Herrens trone.

.

2. Dernest har vi ytre fiender.

Denne striden kommer fra andre mennesker, fra hedninger og uomvendte folk. Det vil alltid være motstand fra dem mot sann, levende kristendom. Motstanden kan sove i lange tider, men våkner og går til angrep på ulike måter.

.

Det har alltid vist seg at denne motstanderen benytter seg av politiske midler. Slik var det i Romerriket og slik har det vært i kommunistiske og islamske land og noen misjonsland. Man vedtar lover som hindrer full utfoldelse av kristenlivet og begrenser kristen aktivitet og misjon. Det ser vi også i Noreg nå.

.

Da vil noen bli fristet til å gå i dekning. De vil skamme seg for et helt og radikalt bibelsk budskap. Noen gir etter og slår av på bibelske sannheter og tolker dem i samsvar med vår egen tid. De velger en lettere vei for å unngå hån og spott og til sist forfølgelse.

.

Her må Guds barn være våkne. For det er også et endetidstegn. Vi har kort tid igjen før basunen lyder. Er vi da rede?

.

3. Kampen for Guds rike.

Alle troende er soldater i Guds rike og blir bedt om å stride for Guds misjon. Denne striden er aldri lettvindt og selvfølgelig. Gud mente ikke at det skulle være en hobby eller en bisak for de kristne. Misjonsarbeidet er aldri siste punkt på saklista.

.

Misjon er selve hovedsaken for Guds folk. Jesus sa det så tydelig: Gå ut og forkynn evangeliet og gjør disipler blant alle folkeslag (som Mat. 28, 19 vistnok kan oversettes). Alle mennesker vil ikke bli kristne i denne nådens tid. Det har ikke Gud sagt. Men noen fra alle folk vil omvende seg før Jesus kommer igjen. Peter sa på apostelmøtet i Jerusalen år 49 e. Kr. dette: ”Gud fra først av sørget for å ta ut av hedningene et folk for sitt navn” (Apg. 15, 14).

.

Ikke minst kan vi alle kjempe for Guds sak i bønnen. Da blir vi ikke bare en Moses som ber, men også en Josva som stod fremst i striden og som hjelpesmennene Aron og Hur. Må Gud få hjelpe hver av oss til å gå der veien åpnes. Og gå i Jesu navn.

Amen.

.

199) 2. Mos. 20.

Ved Sinai.

199) 2. Mos. 20.

.

Det var ein mektig dag ved Sinai. Moses møtte Gud, ja, heile Israel møtte han, kap. 19, 17. Fjellet låg omhylla i røyk, og Herren kom ned i eld og fjellet skolv. Det er bilete på og uttrykk for alvoret i det å møta Gud. Han er heilag og fullkomen. Då tala Gud til dei, Moses og Israel lova Herren. Nå skulle dei få Guds vilje meir konkret enn nokon gong før. For nå fekk dei lova, det jødane kallar Torah.

.

Ei lov er i prinsippet noko som krev lydnad av oss. Den stakar ut ein veg som lova krev me skal fylgja, slik det t.d. er med vegtrafikklova. Guds lov viser det han krev av oss menneske som hans skapningar. Det viser med andre ord korleis Gud vil me skal leva.

.

Israel var då i øydemarka og i byrjinga på den lange vegen nordover mot sitt eige land. Det skulle ta 40 år før dei var framme. Og dei var ein stor skare på om lag to millionar menneske, etter det somme har rekna ut. Eit heilt folk var på reis, eit stort samfunn av menneske. Dei trong reglar for livet og ikkje minst for gudsdyrkinga si.

.

Teologien definerer lova som krav og evangeliet som gåve. Det er alt det Gud gjev oss.  På ein serleg måte viser evangeliet kva Gud har gjeve oss i Kristus. Det er av nåde utan at me kan eller skal gjera noko for å få det. Og det er berre evangeliet som kan frelsa eit menneske.

.

Heile Bibelen er i grunnen delt i desse to læresetningane.

Gud vil læra oss begge delar, ikkje berre som ei lære, men til gagn for oss. Av natur er me uvitande og kan ingen ting om Guds vilje i eigentleg tyding.

.

Lova vart gjeven på to tavler, og dei viser to sider ved Guds vilje til oss. Den første delen har tre bod, og dei viser vårt tilhøve til Gud. Det kjem alltid først og er det aller viktigaste. Det er om Gud, om hans namn og hans dag. Dei andre boda handlar meir om vårt tilhøve til andre menneske. Folk flest er mest opptekne av dette siste, av di me snur opp-ned på dei åndlege sakene.

.

Her skal me tala om dei tre første boda, det me ofte kallare ”lova si første tavle”.

.

1. Gud skal vera din Gud.

Du skal ikkje ha andre gudar enn meg, vil Herren seia her. Gud er skaparguden som er frå æva og til æva. Han er suveren og har ikkje nokon som liknar seg. Og kva er ein Gud? Det er han eller det du set di lit til og som du elskar meir enn noko anna. Gud er det viktigaste i livet ditt og han du er mest oppteken av.

.

Heidningane tilber gudar av tre og stein eller t. d. sola og andre himmellekamar. Spørsmålet nå er kva du er mest oppteken av. Er det noko anna eller ved sida av Gud Den Heilage? Pontoppidan seier at me kan ha ei fin avgudsdyrking.

.

Me kan óg dyrka oss sjølve slik at me er våre eigne avgudar! Det er tankar me burde tenkja. Er eg så sjølvoppteken at eg ikkje har tid for den einaste Gud? Det kan vera vår eiga ære me set høgt, eller vår vilje, nytte og tidtrøytte (fornøyelse). Då kjem Gud i skuggen, og med det også omsynet til andre menneske.

.

Det er ikkje slik at du nektar at Gud er til eller har gløymt han. Men du kjem alltid først. Israelsfolket laga ein gullkalv då Moses vart lenge på Sinai, kap. 32. Det var ein erstatning for den levande Gud. Gjer me og det? Me skaffar oss alt mogleg som me kan få for pengar, til stas og status.

,

Me må kunna seia at Mammon og velstand er mange sin gud i dag. Levestandard og denne verda sine verdiar står høgt. Og dei har ein eigen evne til å dekka over Gud og hans vilje.

.

Gud seier det er synd. Du skal berre tilbe den levande Gud. Difor er du fortapt om du gløymer eller gøymer Gud bort. Det viser lova deg. Difor seier Skrifta at me skal ta oss i vare for avgudane. 1. Joh. 5, 21.

.

2. Namnet åt Herren.

Det er ikkje uvesentleg korleis me nyttar personnamn. Dei fleste er nokså nøye med at det vert nytta og skrive rett. Og Gud er nøye med sitt namn. Det er æra hans og person. Dersom nokon på urett vis kallar deg ein tjuv, tek dei æra frå deg.

.

Det andre bodet seier at me ikkje skal misbruka Guds namn. Og Luther forklarar det slik: ”Me skal ottast og elska Gud, så me ikkje bruker namnet hans til å banna og sverja, men kallar på Gud i all naud, ber, lovar og takkar.” Luther knyter altså det å elska Gud saman med å ottast han, og det verkar inn på korleis me brukar namnet hans.

.

Me skal ikkje banna. Det tyder også¨at me ikkje brukar namnet hans i utide. Det er forresten mykje utbreidd. Små born brukar Guds namn til banning, og kven har dei lært det av? Ofte er det foreldra som bannar og lærer borna til det. Og det kan vera større born som igjen har lært det av sine foreldre.

.

Banning er å bruka  og misbruka både Guds og djevelens namn – og andre ord som er knytt til dei. Er Gud heilag for oss, vil me vera varsame med ein slik bruk. Det er trist å høyra kristne som ikkje styrer tunga si her.

.

Me skal heller bruka Guds namn til å be. Det er rett bruk. I all naud kan me gå til Gud, og dei fleste er flinke til å be då. Wergeland skreiv ein gong: I slik ei natt får du bønner, Gud! Det naturlege og vanlege skulle vera at Guds folk ba til alle tider. Gode tider kjem og frå Han, og det skulle me lova og takka han for.

.

3. Kviledag er heilagdag.

I gamal omsetjing lyder dette bodet: Kom i hug at du held kviledagen heilag. Det er lett å gløyma at denne dagen tilhøyrer Gud på ein serleg måte. Det er Guds dag. Men han har gjeve oss ein slik dag av di me treng det. Kroppen er ingen maskin, men treng pausar og kvile.

.

Då skriv Luther at me ikkje skal forsøma forsamlinga om Guds ord, men halda Ordet heilagt, høyra og læra det. Når andre ting vert viktigare og kjem i vegen, tyder det at me forsømer Guds dag og hans ord. Og ved å motseia Ordet og kritisera Gud, foraktar me bodet. Tenk berre på kor ofte tankane våre flakkar vida kring til andre mennesker og anna arbeid når me er på møte og Ordet blir forkynt!

.

Mange vanhelgar søndagen på ulike måtar: Det skjer diverre ved sport (kor viktig det kan vera for kroppen), moro og fornøyelse, plukka bær om hausten, arbeida på hytta og i hagen og anna unaudsynleg arbeid.

.

Guds dom kjem over folket når me syndar. Mange er skuldig i avgudsdyrking, vanhelging av Guds dag og namn. Dei vanærar Gud ved å misbruka det Gud har skapt for oss.

.

Lova skal visa oss synda, at me er skuldige for Gud. Desse tre boda har me alle vore skuldige i. Ingen går fri. Det viser at alle er fortapte av natur. Ingen kan retta opp att det me har gjort galt i livet. Me treng ein frelsar. Nå skal eg få forkynna deg at Han er komen. Uansett kor stor synda di er eller kva slags synd du er skuldig i, er det frelse å få. Av nåde. Ved tru på Jesus som døydde for alle våre synder. Ta imot han og kom medan ennå det er dag.

Amen.

.

198) 2. Mos. 33, 21.

Her, tett ved meg!

198) 2. Mos. 33, 21.

.

Dette hende etter at påsken var innstifta og folket hadde drege ut or Egypt. Det var etter at lova var gjeven på Sinai. Det er også etter at lovene for tabernaklet var gjevne. Gud hadde med andre ord ordna mykje for dei med tanke på framtida og livet i det nye landet.

.

Men det var før dei kom inn i landet og ennå medan Moses levde. Då fann Gud ein plass for venen sin: Her, tett ved meg er det ein stad. Den gamle Moses ville sjå Gud. Men det kunne ingen syndar gjera utan å døy. Eit svakt bilete på dette er å sjå på sola –og du blir blind. Heile Guds herlegdom er for stor for oss. Så veldig er Gud.

.

I v. 18 ber Moses om dette: lat meg få sjå herlegdomen din.Det var nok ei frimodig bøn. Han hadde alt sett meir av Gud enn nokon sidan Adam i Eden. Og nå fekk han eit delvis svar. Han fekk sjå Gud bakfrå, i etterkant.

.

Det er noko Gud ikkje kan svara på etter vår vilje. Me må då vera udmjuke og bøya oss for Gud. Og så kan me setja oss der, tett ved sida hans. Han innbyr oss til det nå. Kor er denne hola eigentleg?

.

1. Det Høgheilage.

Då er me inne i det aller heilagste i tabernaklet. Der skjedde forsoninga. Eit dyr var slakta og øvstepresten tok av blodet og strauk og skvetta på arken som stod der inne. Det skulle skje kvart år på den store forsoningsdagen, 3. Mos. 16.

.

Då den rette tida kom, skulle Guds eige lam bli ofra. Han skulle ta ansvaret for all synd – for alle og for alle tider. Hebr. 10, 12. Då er synda fullstendig borte. Du kan ikke finna henne att.

.

Kom og sett deg der! Du er aldri så nær Gud som når du høyrer om og trur forsoninga på krossen. La blodet få reinsa deg heilt der. Ved krossen hjå Jesus er det plass for deg. Og Jesu, Guds Sons blod, reinsar frå all synd. 1. Joh. 1, 7. Der er plass for deg.

.

Røvaren på krossen fekk oppleva det. Profeten Jesaja fekk sjå framover mot det og ante nok at det var store ting. Jes. 53. Paulus såg inn i det som få andre. 1. Kor. 2,2: Han tala om Kristus krossfest, og om han som vart gjort til synd for oss, 2.Kor. 5, 21. Han tala også om Berget, Klippen, 1. Kor. 10, 4. Det var Kristus som fylgde Israel i øydemarka.

.

Her, tett ved meg er det rom for deg!

.

2. Åleine med Jesus – i ”lønnkammeret”.

Her kan du seia alt til han, rett ut utan å pynta på noko. Og der vil han alltid tru deg. Mat. 7, 7f.

”Jeg har så lun en hytte, her i mitt stille sinn.”

”Det er makt i de follede hender, når i frelserens navn du får me.”

.

Her, tett ved meg er ein stad.

Du har opplevd det nokre gonger i dine bønestunder.  Det var så godt å få tala ut med han.

.

3. I Guds ord.

Det var ein som sa til Augustin: ta og les! Og det var til hjelp og kanskje til berging for han. Og Jesus sa til djevelen, og det gjeld faktisk oss alle: Mennesket lever ikkje av brød åleine. Men av kvart ord som kjem frå Herrens munn. Mat. 4, 4. Ein kristen lever av Ordet, og der møter me Gud sjølv.

.

Ved å lesa i Ordet ser du meir av rikdomane i Gud og storleiken hans. Og du ser kor stor frelsa er. Det er ikke det me opplever i oss sjølv, som viser frelsa, men meir det me ser i Guds ord. Våre kjensler skifter, men det gjer ikkje Ordet. Det er fast som fjell.

.

Ta deg difor tid. Sett deg i godstolen om du vil. Les og tenk over kva Ordet seier. Då er du tett ved han der i ”klippen”. Og takk han for Ordet. Der ser du krosssen og bønesvar og Guds frelsesplan.

.

Nikodemus fekk sitja der ein sein nattetime, i samtale med Jesus. Joh. 3. Det var han som fekk høyra ”den lille bibel” for første gong, v. 16. Men det same lyder for oss i dag.

.

Her, tett ved meg.

...

197) 3. Mos. 1-7.

Ofringene i Israel.

197) 3. Mos. 1-7.

.

Det var flere slags offer i det bibelske Israel. De var til dels svært ulike og hadde ulik funksjon. Men de avspegler alle Messias og de troende. Derfor er det grunn til å si litt om dem. Men i denne sammenhengen kan vi bare gi en oversikt over de viktigste ofringene uten å gå inn i mange detaljer. Disse ofringene finner vi særlig omtalt i 3. Mos. kap. 1-7.

.

Hovedsaken ved ofringene for oss er at de peker framover mot Kristus som den endelige oppfyllelse av alle løfter og profetier i Bibelen. Men vi skal her være noe forsiktig så vi ikke presser teksten til å si mer enn den sier. Bibelen er vår åpenbaring også om dette. I tillegg til det som klart står er oppfylt ved Kristus, kan vi antyde noe som ellers stemmer med bibelsk lære.

.

Disse ofringene er brennoffer, matoffer, takkoffer eller fredsoffer, syndoffer og skyldoffer. Her skal vi ikke brøre den røde kvige i 4. Mos. 19. Matofferet var ikke blodig, og heller ikke alle skyldoffer. Det er altså visse forskjeller på ofringene, og de har hver sin funksjon. En viktig tanke her er at hele Kristi liv og gjerning kunne ikke uttrykkes med ett offer. Flere offer måtte til for å vise de ulike sider ved frelsen og Frelseren.

.

1. Brennoffer. 3. Mos. kap. 1 og 6, 2ff.

Dette var et blodig offer, og det taler om at Kristus kom for å gjøre Guds vilje. Offerdyret skulle ære et hanndyr uten lyte, og det var til velbehag for Gud. Det kunne være av storfe eller småfe (okse eller bukk). Dyret skulle slaktes og blodet skvettes på alteret ved inngangen, v. 5. Deretter skulle dyret deles opp og brennes på alteret, v. 9. Det er et ildoffer til velbehag for Herren.

.

Slik Kristus som Guds offerlam ofret seg selv for vår skyld, skulle vi som tror på ham også gi oss til Gud. I Rom. 12, 1ff formaner Paulus oss til å gi våre legemer som et hellig offer for Gud.

.

2. Matoffer, kap. 2, 1ff og 6, 7ff.

Dette var ikke et blodig offer og bestod derfor ikke av et dyr. De skulle nå ofre mjøl og kornaks. Dette mener mange var et forbilde på Jesus som det fullkomne menneske.

.

Men det var et ildoffer der mjøl og olje skulle brennes på alteret. Det kunne også være av bakte usyrede kaker med olje. Her ble altså ikke et liv ofret, og bare en del av det ble brent opp. Dermed hadde det ikke noe med selve forsoningen å gjøre der dyret dør for mennesker.

.

En del av det som ble brent, var virak. Og den ble brukt til røkelse, og i åndelig betydning var det en velbehagelig duft for Gud. Slik var Kristus i alt han gjorde som menneske til behag for Gud. Slik skulle vårt liv og tjeneste først og fremst være en hyllest og takk til vår Herre. NT sier dette direkte slik: ”Ær da Gud i deres legme.” 1. Kor. 6, 20.

.

3. Fredsoffer eller takkoffer, kap. 3, 1ff og 7, 11ff.

Dette er også et blodig offer og kan stå som bilde på vårt liv med Gud. Der har vi fred i Jesu blod. Og det gir grunn til takk og tilbedelse. En forskjell fra brennofferet er at der ble alt brent opp på alteret, mens bare en del av takkofferet blr brent. Hele brennofferet tilhørte slik Herren. Ved takkofferet fikk Herren en del, og Aron og hans sønner sin del. De skulle ete det som et felles samfunnsmåltid og slik ha samfunn med hverandre og med Herren.

.

Også de troende får ha samfunn med Gud og med andre kristne. De helliges samfunn er noe himmelsk både ved nattverdbordet, bønnemøter og når Ordet forkynnes sant og rett. Det innebærer både glede over frelsen og fortrolighet med de andre kristne. Men dette samfunnet kan f. eks. lett forstyrres hvis synden får rom hos noen, eller at det oppstår stridigheter mellom mennesker.

.

4. Syndoffer. Kap. 4, 2ff og 6, 18ff.

Også dette er et blodig offer som viser at Jesus bar våre synder på korset. Her er konkrete synder og grader av synd oppregnet, men taler om hva vi er av naturen. Syndoffer og skyldofferet nedenfor har noen likhetstrekk. Men ingen ting av offerdyret ble brent på alteret her. Offerkjøttet ble derimot brent opp utenfor leiren, og i dette offeret er det blodet som er sentralt. Kap. 4, 6-7. Blodet ble stenket både foran forhenget i tabernaklet, på røkofferalteret og på brennofferalteret. Det viser hvor stor betydning blodet hadde. Det åpnet adgangen inn til Herren.

.

Offerdyret var en okse eller en bukk. Som på den store forsoningsdagen la presten hånden på dyrets hode og overførte synden til den. Dyret ble en stedfortreder for folket. Se også preken over den store forsoningsdagen i 3. Mos. 16, nedenfor nr. 196.

.

5. Skyldoffer. 3. Mos. 5, 1ff og 7, 1ff.

Skyldofferet var også et blodig offer og gjelder for alle slags synder. All synd fører skyld med seg. Her er ingen grader av synd oppregnet. Alt er inkludert. Dette offeret har likhetspunkter med syndofferet, for begge er offer for synd. Men dette siste offeret fokuserer på at synden fører skyld med seg og handler om det vi gjør.

.

Kristus Jesus ble altså også ofret for våre daglige synder og den skyld vi står i overfor Gud Den hellige. I kap. 5, 16 og 24 ser vi at den skyldige skulle betale tilbake mer enn det som var gjort galt. En femtedel skulle legges til.

.

Jesus har gjenopprettet fallet med alle dets følger og betalt skyldbrevet. I tillegg har han lagt noe til. Det må bety at som kristen har vi fått mer enn det Adam og Eva hadde som skyldfrie i Edens hage. Her skal vi bare nevne en ting: Før fallet hadde menneskene sin egen naturlige rettferdighet og hellighet. Ved Kristi frelsesverk har vi fått Kristi rettferdighet og hellighet, som er fullkommen i evighet.

.

Som kristne skal vi likne Jesus i dette. Vi møter alle syndere hver dag på vår vandring. Vi har ikke noe å rose oss av overfor dem eller for Gud. Derfor skal vi møte andre med det samme sinn og kjærlighet som Jesus møter oss med. ”Vær gode mot hverandre,” sier Paulus til efeserne, kap. 4, 32. La det være vårt motto.

.

(Ofringene handler i grunnen om så mye at vi kanskje må komme tilbake til det senere.)

.

196) 3. Mos. 16.

Den store forsoningsdagen.

196) 3. Mos. 16.

.

Dette er eit mektig avsnitt. Hebreerbrevet er fortolking av dette kapitlet. Tanken om offeret kjem der frå ein ny vinkel: I Kristus skjer det ein gong for alltid.

.

     Matthew Henry (d. 1714) skriv at kapitlet viser meir av evangeliet enn alle andre seremoniar i GT. Og C.H.Macintosh seier at det viser nokre av dei viktigaste prinsippielle sannningar som ei gjenfødd sjel kan vere oppteken av. Me må betrakta kap. 16 som eit av dei viktigaste og herlegaste avsnitt i Skrifta.

.

     Men det er lite tala over.  Av 8100 preiker eg har systematisert på database, er det berre to preiker over denne teksten. Og av dei nærare 3500 preikene me har av ”predikantenes fyrste” C. H. Spurgeon, er det berre 3 preiker - den er truleg vanskeleg og lite nytta.

.

     Og forsoningsdagen er spesiell. Det var minst fem andre offer omtala av Moses. Dei ofra kvar dag, på dei store høgtider, ved synd, fødslar og kvar nymåne. Denne dagen er den viktigaste høgtida for jødane, ved sida av påske. Også nå feirar dei den, kalla ”Yom kippur”. Krigen i 1973 starta forresten då – 5. okt. Fortolkaren F. Delitzsch kalla den ”GT’s langfredag”. Og den er så viktig at jødisk tradisjon kalla den berre ”Dagen” (Yoma).

.

     Korleis var dagen? Kva hende?

.

     Det var fastedag, den einaste i Israel – ein skulle førebu seg personleg.  Og det var fridag . Kvart år, eit halvt år etter påske kom han. Hovudsaka var soning for synd. Det er eit fint bilete på frelse, brukt i Hebr. 9-10. Her er noko likt, og noko ulikt. Alt i GT er berre skuggar av frelsen.

.

1)Berre ypperstepresten gjorde teneste.

Her gjeld det Aron. Alle andre prestar var fri. Aron måtte gjera alt sjølv og fekk ikkje hjelp av nokon annan. Han måtte tenne lys i lampane, bera inn nytt skuebrød på bordet, han måtte slakta offerdyra – levittane var ikkje der. Han måtte sjølv ta imot blodet som blei tappa av dyret og skvetta det. Han måtte sjølv ordna ilden på alteret, leggja på røykelse. Både røykelse og blodskåla måtte han bera inn bak forhenget. Heile tida var han einsam og åleine. Og berre då fekk han gå inn i det Aller Heilagste. Det viser kor spesiell og unik dagen og offeret var. – Slik er det med vår Frelsar også. Han gjorde alt åleine. Ingen kunne hjelpa til med frelsesverket.

.

2) Han skulle kle seg i lin.

Han la av seg embetsdrakten. Den var spesiell for han, med kostbare steinar. Nå måtte han leggja den av og kle seg i vanlege linklede som andre prestar. Han skulle ikkje vera ”betre” enn andre og skulle ikkje ha noko å visa fram. – Og slik var Jesus. Han la av seg sin himmelske drakt med herlegdom og ære, og så vart han menneske. Fil. 2,6-8; Rom 8,3; 2. Kor. 5,21. Berre ein gong på ein spesiell dag hende dette: Langfredag. Den skal aldri meir gjentakast.  Då skjedde frelsens under, då gjorde han alt.

.

3) Aron måtte først ofra for si eiga synd.

Han måtte gje eit syndoffer og eit brennoffer, ein okse og ein ver, v. 3. Først kom syndofferet som viser Kristus til forsoning og frelse for oss. Dinest brennofferet som viser Kristus som ofra seg sjølv til Gud i vår stad. Han er vår stedfortredar. Aron var ein syndar som heile Israel, og difor trong dei alle ein stedfortredar og full forsoning med Gud. Men først når soninga er skjedd, har me ein stedfortredar.

.

     Så gjekk Aron innafor forhenget med blod av sitt offer og røykelse og skvette blod på nådestolen. Men han var ein syndar og kunne ikkje sjå Gud og leva. Difor skjulte skya av røykelsen for nådestolen der Gud var, v. 13. Aron stod der som ein syndar for Gud!  Hans eigne synder måtte sonast. Først nå var han fri og rein, først nå kunne han tena Gud rett her!

.

     Korleis er det med oss? Er me reine i tenesta for Gud, har me vore innafor forhenget der Gud er? – Kor mykje annleis er ikkje Jesus. Om han står det at han var ”heilag, skuldlaus, rein, skild frå syndarar og opphøgd over himlane”. Difor trong han ikkje ofra for seg sjølv. Hebr. 7, 26f.

.

4)   Deretter skulle han reinsa tabernaklet.

Det var eit jordisk hus, og alt her i verda er smitta av synd. 7 gonger skulle Aron skvetta blod framfor nådestolen. Dette peikar på at synda har trengt gjennom til alt på jorda.

.

5) Til slutt ofra for folket.

Då måtte han ha to bukkar. Og dei kasta lodd: ein for Herren og ein for Asasel, v. 8. Asasel har vore tolka på fleire måtar, som t.d. ei vond ånd. NB-88 omset det slik: den som skal sendast bort, og Bibelen Guds ord (1997) omset ordet med syndebukken.

.

     Den eine bukken var syndoffer for folket. Det var bukken for Herren. Syndofferet var blodig, men dyret vart ikkje brent på alteret men utanfor leiren. Blodet vart derimot stenka el. skvetta framfor forhenget, på røykofferalteret og på brennofferalteret. Røykofferalteret stod inne i det heilage, medan brennofferalteret  var ute i føregarden. Og blodet talar om forsoning og ein rett adgang til Gud. - Det gjorde Jesus for oss. På krossen vart alle synder sona, og me kan nærma oss Den Heilage Gud og blir frelst. Jfr. Rom. 3, 25; Hebr. 10,12-20.

.

     Den andre bukken var Asasel el. syndebukken, v. 10. Den skulle ikkje drepast. Aron skulle nå bekjenna folket sine synder og ”leggja dei” på hovudet til bukken, v. 21. Slik overførte han syndene frå Israels folk til bukken. Folket bar dei ikkje lenger, dei var fri sine synder. For nå leia dei bukken ut i øydemarka. Her står eit fint ord: ”Og bukken skal bera alle misgjerningane deira med seg ut i villmarka”, v. 22. Dei eksisterte ikkje lenger. Dei var løyste frå synda og fri dommen.

.

       Det gjorde Jesus. Han sona våre brot mot Gud, og har teke synda og bore den bort. Ordet i v. 22 er ”Lambanå” i LXX som tyder å ta den ved handa, ta den på seg. Same ord er brukt i Fil 2, 7 om Jesus: Han tok ein tenars skapnad på seg. Som me tar på oss klær, slik tok syndebukken folket si synd på seg. Kol 2, 14: Jesus  strauk ut skuldbrevet – ved at han tok det bort då han nagla det til krossen. Eit sterkare ord, ”airå” som tyder å fjerna noko. Han tok synda bort ved å fjerna den.

.

     Jødisk tradisjon har eit tillegg her: Vegen ut i øydemarka var delt inn i 10 stasjonar, der ein mann skulle berre skulle gå til den eine stasjonen og der var ein ny mann som tok over. Den siste mannen skulle føra bukken ut til eit berg og styrta den utfor klippen. Slik ville dei understreka endå sterkare at synda skulle bli heilt fjerna, den aldri kom attende til folket. Om vår synd. Me skal aldri møta den att.

.

     Det siste me tar med oss nå, er v. 29 og 31: Dette skulle vera ei evig lov og dei skulle ydmyka seg. NB seier faste, medan ”Guds ord 1997” skriv: Ydmyke sine sjeler. Og slik er det vel: I Guds nærleik vert me audmjuke. Me ser vår synd og fortener ikkje frelse. Me må berre bøya oss innfor den Allmektige. Nåden er nåde.

.

195) 4. Mos. 1-

ØRKENVANDRINGEN.

195) 4. Mos. 1-

.

  Fjerde Mosebok handler mye om ørkenvandringen. I 40 år reiste de omkring i ørkenen mellom Egypt og Israels land. Den hebraiske overskriften eller tittelen til denne boka er nettopp "I ørkenen", på hebraisk: Be-midbar.

 .

 Det Nye Testamente bruker dette som bilde på sider ved det kristne liv. 1. Kor. 10. Ørkenvandringen blir dermed et bilde på det kristne liv. Her er mange trekk som stemmer med vår åndelige erfaring både i godt og vondt.

.

  Noen ganger blir en slik anvendelse av Bibelen kalt for "reformert teologi". Men også lutherske teologer og lærere har gjort det. Den danske lutherske presten C. Asschenfeldt-Hansen skriver f. eks. i innledningen til Gullgruben for 2. Mosebok: "Det gamle Gudsfolkets vandring ut av Egypt til Kana'an sammen med hele statsforfatningen og gudstjenesten er alt sammen forbilder på det som senere skulle skje på høyere åndelig måte med den nye pakts folk."

.

  Det er slik vi vil anvende ordene her. Og nå skal vi se på noe som skjedde ved begynnelsen av ørken-ferden.

.

  1. Folketelling.

  I de 4 første kapitlene i 4. Mosebok hører vi om en storstilt folketelling eller manntall av Israels folk. Hele folket skulle mønstres, står det. Og vi får oppgitt nøyaktig hvor mange menn over 20 år som kunne være soldater.

 .

 Antallet var hele 603 550  stridsføre menn. Stammene var ikke like store. Den minste stammen var Manassen med 32200 personer, og Juda var den største med 74600 soldater.

.

  Hele Israel skulle etter slike oppgaver utgjøre omtrent 2 millioner mennesker. Det var litt av et folkehav som tok ut på vandring i ørkenen fra Sinai.   Vi ser her at hver slekt i hver stamme blir nøyaktig oppregnet med navn på lederne som skulle være til hjelp for Moses.

.

  Slik ser vi altså at Gud følger nøye med sitt folk. Han vet om oss der vi er og hvordan vi er. Ingen kan gjemme seg for ham. Han vet hvem som er på vei til himmelen i dag.

.

  Jesus sa til disiplene etter en vellykket evangeliseringstur: Gled dere ikke over at åndene er dere lydige, men at deres navn er oppskrevet i himmelen. Luk. 10, 20. Og i Salme 87, 6 står at Herren skal telle nårfolket blir oppskrevet. Han vet altså om oss. Det var skjebnesvangert for de som ikke hadde det klart da folket kom tilbake fra Babel. Neh. 7, 64. Jfr. Åp. 20, 15.

.

  2. Israels leir.

  Dernest er Israels leir beskrevet. Heller ikke her var noe overlatt til tilfeldighetene. La oss merke oss noe som sies her:

.

  a) Gud bestemte hvor hver stamme skulle holde til i forhold til tabernaklet. De kunne ikke velge hvor de ville slå seg ned. De måtte være der Herren pekte ut for dem.

.

  Slik har også vi vår plass her i verden og i Guds rike. Vår tjeneste for Gud lykkes i den grad vi er der Gud har bestemt. 

.

  b) Tabernaklet skulle stå i midten, kap. 2, 2. Det var Guds bolig, kap. 7, 89,  og dermed sentrum i Israel. Når folket slik Gud har bestemt også i dette, kommer velsignelsen. Og Moses gjorde etter Guds befaling. 2. Mos. 39, 43; 4. Mos. 1, 54; 2, 34.   c) Levittene stod i en særstilling, kap. 1, 47ff. De skulle ikke mønstres sammen med de andre. De var ikke soldater men tjenere ved tabernaklet. De skulle leire seg nærmest forgården til tabernaklet, rundt omkring hele forgården. De var tjenere for Gud og skulle alltid stå rede til det. Men det virker også som om de skulle være en slags vakt for helligdommen: forat det ikke skal komme vrede over Israels barns menighet, kap. 1, 53. De skulle "ta vare på det som er å vareta ved vitnesbyrdets tabernakel". Jfr. kap. 3, 7-8.

.

  Slik er en Guds tjeners oppgave til alle tider. Noen er spesielt utvalgt til denne tjenesten. Og de må gjøre det som skal gjøres. I den nye pakt er alle prester for Gud og har dermed fått en plass ved Guds helligdom. Hver av oss har en tjeneste for Jesus, og vår Herre venter at vi er tro der.

.

  3. Lover for folket.

  Fra kap. 5 finner vi at Gud gir lover for folket. dette fortsetter i 3. Mosebok og gjentas i 5. Mosebok. Også i 2. Mosebok, kap. 20 har vi tibudsloven (dekalogen) gitt til folket.

.

  Her er lover mot tyveri, utroskap, om offer og renselse. Her finner vi regler eller forordninger om nasireerløftet, gullysestaken og levittenes tjeneste.

.

  Det betyr at alt skal gå rett for seg etter Guds plan og vilje. Gud er ordens Gud, 1. Kor. 14, 33. Derfor sier også Paulus: la alt skje sømmelig og med orden, v. 40. Den samme apostelen sier til menigheten i Kolosæ kap. 2, 5: jeg med glede ser deres gode orden og den faste grunn i deres tro på Kristus.

.

  Uorden og rot i Guds menighet er ikke etter Guds tanke. Og det er ikke et godt vitnesbyrd for verden. Vi skal ofre noe og legge vinn på at alt skjer rett og sant

.

  4. De urene må bort.

  I kap. 5 finner vi også en forordning om at alle de urene må bort fra Israel. Her tenkes i første rekke på legemlig urenhet som spedalskhet. Men ordet kan visstnok også bety andre former for urenhet i huden.

.

  Men spedalskhet og urenhet er et godt bilde på synden. Under vandringen i ørkenen hender det så lett at det urene kleber ved oss, åndelig talt. Og Gud vil at alt dette må bort fra Guds menighet. For dette urene gjør leiren og de andre urene ved sitt nærvær.

.

  Så gjelder dette både det urene i vårt egne liv, og de som lever åpent i synd uten å ville omvende seg.

.

  Da er det nødvendig med renselse. det skjedde ved offer i den gamle pakt. For hver synd som skulle tilgis, måtte de ofre. Synderen måtte bekjenne synden og gjøre godt igjen det som var galt. De skulle betale full verdig samt 20 prosent i tillegg. kap. 5, 5-8.

.

  Det var lovens krav. Men da Sakkeus møtte Jesus, ser vi noe av evangeliets frukt: han ønsket ikke bare å gi 20 prosent i tillegg. Han ville erstatte det firdobbelt. Luk. 19, 8.

.

  Vår renselse er i Jesu blod. 1. Joh. 1, 7. Bekjennelsen er vandringen i lyset der ingen ting blir skjult eller gjemt.

.

  Men det syndige skal også bort. Guds menighet kan ikke tolerere synd i sin forsamling. Det har alltid vært et problem i Guds menighet i alle kirkesamfunn. Men Gud vil at vi skal luke det bort, om enn med skånsom hånd. Og alt kan vi aldri får bort her i verden. Det viser Jesus oss i lignelsen. Mat. 13, 30.

.

194) 4. Mos. 6, 22-27.

HERRENS VELSIGNELSE.

194) 4. Mos. 6, 22-27.

.

  I kap. 6, 22-27 finner vi den såkalte aronittiske velsignelse. Det kalles den bare fordi ypperstepresten Aron skulle uttale den overfor folket. Det var egentlig en Herrens velsignelse.

.

  Vi legger merke til at Herren talte til Moses om dette også. Moses skulle så gå videre til sin bror Aron og hans sønner og fortelle at de skulle tale dette til folket. Moses var mellommann mellom Gud og folket nå. Ordet Herren brukes tre ganger, og hver gang med to ønsker for tilhørerne. Fra gammelt av sa man at Gud åpenbarte seg på tre måter slik.

.

Denne velsignelsen ble brukt i hele den gamle pakt, men også i den kristne kirke. I den nye pakt har vi også en apostolisk velsignelse i 2. Kor. 13, 13.

.

Vi taler om å ”lyse” velsignelse til slutt i en gudstjeneste eller et møte. Det kan lett bli et ritual uten at vi tenker over hva det betyr. Et møte blir ikke ”bedre” om vi gjør det. Vi bør ikke forveksle det med en følelse av høytid, selv om vi ikke skal forkaste det heller. Vi skal heller ta innholdet til oss som et budskap fra Gud.

,

Når vi velsigner i Herrens navn, er det noe mer enn et ønske om alt godt for folket. Det er mer en bønn om at Gud skal gi oss noe åndelig. Det er Herrens velsignelse som gjør rik, Ordspr. 10, 22. Og hvis Herren ikke bygger huset, arbeider vi forgjeves. Salme 127, 2. Og det står at Gud velsignet mennesket ved skapelsen, 1. Mos. 1, 22. Ja, han velsignet Abraham i alle ting, 1. Mos. 24, 1.

.

I Bibelens siste bok heter det at salige er de som vasker sine kjortler. Og Paulus skriver i Ef. 1, 3: Han har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. I Bibelen er ordet velsignelse nevnt minst 69 ganger, de fleste i GT. 

.

La oss se litt på hva denne velsignelsen innebærer, også med tanke på oss i dag.

.

1. Herren velsigne deg og bevare deg.

Dette er den bevarende nåde, som de talte mer om før. Gud skal føre oss trygt gjennom syndens verden i alle farer. Han har ikke lovet å lede oss utenom alle vansker. Kristendom er ikke en lykkereligion der livet bare har medgang og vi får alt vi ønsker. Men han har lovet å lede oss gjennom vansker, sorg og motgang.

.

Slik var det med Israel. I Jes. 43, 2 får de et løfte: når du går gjennom vann, er jeg med deg… Den samme velsignelsen har han gitt oss også, som i Mat. 28, 20: Se, jeg er med dere alle dager… Velsignelsen er å bli bevart gjennom verden. Han leder oss fri og frelst fram til målet.

.

Det er altså mulig å bli bevart som et Guds barn. Men det er ikke selvsagt. Mange er blitt liggende igjen på veien på grunn av synd og sløvhet og åndelig søvn. Den som går i Jesu fotspor, vil nå fram. Den smale veien fører helt fram til himmelporten.

.

2. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.

Når ansiktet lyser, er det tegn på vennlighet. Jesus er vår venn, han tar imot oss og snur ikke ryggen til oss. Det er stor nåde, når vi tenker på hvordan vi er. Vi leser om Noah at han vandret med Gud og fant nåde hos Gud. 1. Mos. 6. Han gikk med de andre ut i et syndig liv, men gikk tvert om til Gud.

.

Hvem er disse som opplever Guds ansikt lys og får nåde? Det er de som kjenner seg dømt på grunn av synden som bor i dem. De erkjenner det og ber om frelse. Slik var det med tolleren i templet, Luk. 18, 13: Gud, vær meg synder nådig, sa han. Det var nok et hjerterop i hans sjel fra et ydmykt menneske.

.

Røveren på korset er en annen. Han var en grov synder, ellers hadde han ikke vært på Golgata. Der skjønte han i møte med Jesus hvor alvorlig det var. Han kunne nok ikke ha håp om en evig himmel. Men kanskje en tanke fra Jesus ville lindre smerten?

.

Kom meg i hu når du kommer i ditt rike, ba han. Det var en fattig bønn. Men han hadde liten tid, det var på slutten av hans liv nå. Og Jesus så hans hjerte og sa: I dag skal du vær med meg til Paradis. Det er velsignelse! Han gikk over fra døden til livet, som Jesus hadde sagt i Hoh. 5, 24.

.

Som en kristen behøver jeg det hver dag og stund. Herre, la ditt ansikt lyse over meg og gi meg nåde til min siste stund.

.

3. Herren må løfte sitt åsyn på oss og gi oss fred.

Fred er et misforstått ord. Mange tror det betyr frihet fra krig og ulykker, atomvåpen og alt annet ondt. Det er jo også en slags fred i menneskelig forstand. Men vi kan ikke være fornøyd med jordisk ro her i verden. Bibelen har et mye større perspektiv over livet.

.

Saken er jo den at menneskene er Guds fiender av natur. Slik har det vært på jorden etter syndefallet. Resultatet av dette fiendskap blir en evig fortapelse borte fra Gud. Det betyr en evig undergang.

.

Derfor er det mest nødvendig for menneskene at vi får fred med Gud. Det betyr frelse ved at synden blir sonet og tilgitt og kastet i nådens hav. Derfor kom Jesus. Han er vår fred, sier Paulus. Ef. 2, 14; Rom. 5, 1; Rom. 3, 22-24.

.

Det er den rette velsignelse. Vi blir frikjent fra all skyld og tilregnet Kristi rettferdighet. Vi lever da under Herrens åsyn. I syndsforlatelsens rike er det Guds fred som rår, og derfor er det salighet hos ham.

.

Og det gjelder alle mennesker. Abraham fikk dette løftet av Gud: I deg skal alle jordens slekter velsignes. Og det var gjennom Jesus det skulle skje. Og da Jesus forlot denne verden, velsignet han sine disispler, Luk. 24, 51. Da stod de der under Jesu velsignede hender, og det er ikke underlig at de da vendte tilbake til Jerusalem ”med stor glede”. Slik er det å leve med Jesus.

.

193) 4. Mos. 13-14.

TO GRUPPER I FOLKET.,

193) 4. Mos. 13-14.

.

  Det ser ut til at det alltid har eksistert to slags religiøse mennesker i nær sagt alle religioner.

.

  Slik var det også i Israel under ørkenvandringen. Det minner oss om Mat. 25 der Jesus taler om to slags jomfruer. Det var først ved målet at forskjellen ble oppdaget. Da viste det seg hvem som var kloke og hvem som var dårlige.

.

  I 4. Mos. 13-14 finner vi noe av det samme. Og i kap. 11, 4 har vi også et eksempel på dette. Vi skal samle noe av det viktigste om saken her.

.

  Situasjonen i kap. 13 er at Israel skal innta landet. Men først skulle de sende speidere inn der for å se hvordan landet og innbyggerne var. Det var Herren som bad Moses gjøre dette, 13, 1f. En fra hver stamme skulle dra inn i Kana'an, i alt 12 menn.   De reiste omkring i landet og kom tilbake med rapport til Moses. V. 17ff. 

.

  1. Likhet.

  Lenge så de like ut. Ingen kunne merke noen forskjell. Alle var høyt betrodde menn i folket, en høvding fra hver stamme, v. 2.

 .

 Alle opplevde det samme på reisen. De var sammen og så de samme menneskene og smakte av den samme frukten i landet. I førti dager reiste de omkring før de kom tilbake og fortalte om alt til Moses. Fra Eskoldalen hadde de med seg en vinranke med en drueklase så stor at to menn måtte bære den mellom seg. De tok også med seg granatepler og fikener.

.

  Men denne enigheten var på overflaten. Når det ble tale om kamp og strid for å innta landet, delte flokken seg snart.

.

  - Akkurat slik er det i kristenheten. Mye ser så likt og bra ut. Men er likheten egentlig en skinnenighet?

.

  2. Forskjell.

  Om de var sammen om alt, opplevde de alt forskjellig. Det var egentlig to flokker som reiste omkring i landet. Det viste seg når de skulle gi rapport og fortelle om landet.

.

  a) De fleste var skeptiske. 10 speidere sa det var umulig å innta landet. Alt ville bli så vanskelig. Folket der var mye sterkere enn Israels folk. De var rene kjemper og de bare som gresshopper, v. 32-33.

.

  Disse mennene så på fienden og regnet bare med sin egen kraft. De var jordisk innstilt og kalkulerte med det de selv mente og forstod. Derfor ble de pessimister. Og den som vil regne med menneskelige resurser, må bli det.

.

  b) To menn skilte seg ut. Det var Josva fra Efraims stamme, han ble før kalt Hosea, og dernest Kaleb fra Juda stamme. Kaleb sa til Moses: Vi kan innta landet. Det er et land som flyter med melk og honning, kap. 14, 8.

.

  Det var en vesentlig forskjell mellom dem og de ti. Kaleb og Josva regnet med Gud! V. 9. Vær ikke redd for folket, sa de, for Herren er med oss. Dersom han har velbehag i oss, fører han oss dit. Vi skal fortære folket som brød, sa de.

.

  Det var den åndelige optimisme. Gud er på vår side, og da er alt mulig.

.

  3. Folket.

  Hvordan reagerte så folket på disse to slags rapporter?

.

  Svaret er avslørende. For det viser at det heller ikke stod så bra til blant dem, åndelig talt. Møtet med folket ble som et storslått valgmøte der to parter forsøkte å overbevise folket om sitt syn.

 .

 Kaleb stod fram og mente de kunne ta landet. han var full av tro på at det skulle lykkes, 13, 30. De ti sa derimot at det ville ikke lykkes, v. 31. Vi makter det ikke, sa de. De drev fraksjonsvirksomhet ved å tale ille om landet og folket på en usann måte, v. 32f. Det er mulig de overdrev for å få folket med seg. Det er en kjent taktikk i slike tilfelle.

.

  Da ser vi at de to fikk motstand, kap. 14, 1-2 og 10. Folket vendte seg mot dem i raseri og skrek og ropte hele natten. Ja, de ville steine Josva og Kaleb. Folket var også vantro, og ble påvirket i den retning av de ti. Vi hører ofte lettest det negative, og vantroen tennest snarere enn troen.

.

  I boka "En folkefiende" av Ibsen sier dr. Stockmann: "Flertallet har aldri retten på sin side." "Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene," sa Luther i Worms. Og slik har det ofte vært både i den politiske historie og i kirkens historie.

.

  4. Guds reaksjon.

  Gud må reagere på dette. Synd er synd om det skjer ved hedninger eller ved Guds folk. I den gamle pakt reagerte Gud spontant og direkte med straff over ulydighet. De skulle lære hvem som var Herre. I den nye pakt gjør han ikke alltid det. Mye av Guds dom må vente til den siste store dag. Men noen ganger viser han også sin makt i vår tid. Det gjelder bare å se at det er Gud som taler gjennom det for å vekke og kalle til omvendelse. De fleste hører ikke Guds røst.

.

  Straffen denne gang var dobbel:

.

  a) Først utryddet han de ti vantro som fikk Israel til å bli motløse.  Kap. 14, 37. De var årsak til at folket knurret. Først ville Herren utrydde hele folket for den synd de hadde begått, slik han hadde gjort ved vannflommen, 1. Mos. 7. Det er sant som ordet sier i kap. 32, 23: synden skal finne oss igjen. Men Moses gikk inn som forbeder for folket og sa: Tilgi da dette folket, kap. 14, 19. Og Gud hørte hans bønn og tilga. Slik kan en Guds tjener få være et redskap for å berge de ugudelige. En lignende, men mer alvorlig situasjon finner vi i 2. Mos.  32, 31f. Også da ber Moses for folket da de hadde laget gullkalven og forlatt Herren.

.

  b) Dernest bestemmer Herren at ingen av de som var voksne og hadde sett Herrens under her, skulle komme inn i Kana'an, v. 22f. Gud måtte tukte dem for synden. Og dermed begynte den 40 årige vandring i ørkenen. De voksne skulle altså dø en naturlig død der. Israel som folk kunne ikke komme inn i landet før det var skjedd. At ørkentiden ble 40 år, henger sammen med at speiderne var 40 dager i landet, v. 34. Slik ser vi at straffen henger nøye sammen med syndens størrelse og art.

.

  Herren tukter sine for synden også i dag. Men det er sant som Herren sier i Salme 89, 34: Han tar ikke sin miskunnhet fra oss.

.

  Paulus taler i 1. Kor. 10 om Israels vandring og sier det peker fram mot vår tid og til lærdom for oss (kristne), v. 6. Det som hendte med Israel er advarende eksempler, sier han, v. 11. Det er skrevet til lærdom for oss. I Hebr. 3-4 finner vi det samme. Forfatteren bruker eksempler fra Israels vandring og overfører lærdommen på den nye pakts Gudsfolk. Vi skal la oss advare av det som skjedde da.

.

  Det var to unntak: Josva og Kaleb, 4. Mos. 14, 30. 38. De fikk komme inn i landet, fordi det var en annen ånd i dem, v. 24. Og denne ånd ser vi litt av i v. 6: de rev sundt sine klær og viste dermed at de var full av sorg over Israels synd. Det er slike menn og kvinner Gud søker til alle tider. De trodde Gud var mektig. Og da kunne et under skje. Slik søker han også tjenere i dag som ikke stirrer seg blind på elendigheten i verden, men bygger sin tro på Guds allmakt og ord.

.