Brønnen.
Jer. 38, 4-13 n.
.
Jeremia ble satt i fengsel og talte dom over gudløsheten. Et sant vitne om Gud vil aldri bli tålt i denne verden. Hans motstandere fikk lov av Babels konge å gjøre som de ville med ham. Da kastet de ham ned i en brønn. Det var ikke vann der, bare gjørme, står det. Det er et talende bilde på en synders omvendelse til Gud. La oss se litt på det.
.
1. Vi er alle syndere.
Rom. 3, 23 sier det tydelig. Vi er kommet ned i det dypeste dynd. Som syndere er vi overgitt il fordervelsens avgrunn. Jeremia sank ned i gjørma. Det var ikke mat eller vann der. Dermed var han overgitt til den visse død.
.
Det er vår stilling i denne verden. Brønnen er for dyp, vi kan ikke redde oss selv. Da er det bare døden som venter.
.
2. Frelsens tau.
Profeten behøvde altså hjelp fra en annen. Ja, ikke en medhjelp. En annan måtte gjøre alt sammen. Her blir en utlending, Ebed Melek fra Etiopia, hans redningsmann. Ingen av hans egne hjalp ham og selv var han ute av stand til å gjøre noe som helst nede i brønnen. Navnet Ebed Melek betyr ”kongens tjener”. Han sendte ned et tau som de skulle dra Jeremia opp med. Det var et frelsens tau for ham da.
.
Og kongen sa til Ebed Melek: Ta tretti mann med deg og dra profeten opp av brønnen før han dør, v. 10. Mange medhjelpere måtte til, og det hastet med å få ham opp. Det stod om livet for profeten. Skynd dere!
.
Vi behøvde også det. Og det var en fremmed fra et annet land som måtte gjøre dette for oss. Jesus var ikke bare en tjener, han var Guds Sønn og dertil ble han kongenes konge. Han var ikke et vanlig menneske. Julenatt ble han sendt ned til oss med redning og frelse. Ingen annen kunne gjøre det.
.
Men det var en ting Jeremia måtte gjøre: Han måtte gripe tak i tauet, og binde det om seg. Ebed Melek hadde også ned under skattkammeret i slottet og funnet noen gamle filler og klær som de firte ned til profeten.
.
Er det ikke underlig hvordan de sørget for at fangen ikke skulle lide mer. Han skulle legge fillene under tauet under armene så det ikke skulle gnage inn i ham. Det var omsorg og omtanke i Kongens tjener. Det har også Kongenes Konge for sine, han gjør alt han kan for å berge oss.
.
Hadde Jeremia unnlatt å gripe tauet og bruke fillene om de så aldri så skrøpelige ut, ville han være fortapt. Han var alt i dødens venterom. Men han grep sjansen. Ingen sover seg inn i Guds rike og himmelen. Det er heller ikke en dans på roser å bli og å være en kristen.
.
Frelsen er ferdig, alt er satt i stand. Tauet er firt ned til jord. Da står det fast det Johannes skriver i Joh. 1, 12: Alle dem som tok imot ham, gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Ikke alle mennesker blir frelst inn i himmelen, selv om Jesus døde for alle. Bar de som griper om frelsens tau i tro, blir det.
.
Mennene dro ham opp til slutt. Alt var deres verk. Han stod der oppe ved brønnen og undret seg sikkert over dette. Og takket dem for bergingen. Ordet i Ef. 2, 10 ble oppfylt: Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus…. Slik er det for oss, og saklig sett var det slik for Jeremia.
.
3. I vaktgården.
Profeten kom ikke opp for å klare seg på egen hånd. Han ble ikke satt på porten. Han ble i vaktgården, v. 13. Der var tross alt trygt. Ingen kunne røre ham der. Og der ble han helt til den dagen da Jerusalem ble tatt og fangenskapet begynte i Babel for mange jøder, v. 28. (Dette er nok ikke slutten på profetens historie, men så langt vi har fulgt ham her, er han et forbilde.)
.
