Vekter!
109) Jesaja 21, 11.
Hvor langt på natt?
Herren sier at Babel skal bli ødelagt. Da spør Edom: Er ikke ulykkens natt snart forbi? Hvor langt er vi kommet på natten? Da er svaret: Det kommer flere netter. Det er mer ulykke og trengsel i vente.
Samme spørsmålet gjelder nå: Vet vi hvor langt vi er kommet i endens tid?
Eller kanskje vi må stille et annet spørsmål i våre dager: Har vi egentlig vektere? Er det noen iblant oss som ser rett på situasjonen? Og har vi noen som våger å si det klart nok? For det vil koste mye.
En ting er sikkert: Endetiden ser ikke lys ut i Bibelen. Det er ikke slik at det blir bedre og bedre for hvert tiår eller så.
I sitt siste brev skriver Paulus: Dette skal dere vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. 2. Tim. 3, 1. Ordet for vanskelig finn er vi vgjen i Mat. 28, 8: der er det oversatt: ville, farlige.
Jesus sier i Johs 9, 4 at natten kommer da ingen kan arbeide. Natten er bilde på frafallet i den siste tid. Er det slik i Norge i dag? Her må vi være ærlige og si det slik det er. Det er lite nytte i å pynte på ordene hvis de ikke dekker sannheten.
Det er sant. Det er mye forkynnelse, arbeid, misjon og lærdom med gode bøker nå. Kanskje vi likevel rammes av Brorsons analyse i 1765:
Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?
Hva hjelper det vi vet, du døden for oss led –
når vi ei står mot Satans makt, i troen frisk og sterk.
Hvor er alvoret, varmen, vekkelsen til syndserkjennelse ute i folket. En biskop sa for noen år siden at han ville ha pietismen bort og få noe annet. Ja, det har han sannelig fått.
Men hvem var det som stod for vekkelse og misjon i starten og senere? Var det de som leflet med verden. Eller de som hadde mer enn nok med forretning og karriere og flotte hjem?
Hva er det som har skjedd i flere tiår nå? Det er skyggen som viser at kvelden er nær. Og den kommer umerkelig og litt etter litt. I Midt-Østen kommer den brått, men man ser lange skygger først! Ser du dem nå?
I vår tid er enda viktigere enn før å våke. Og det betyr å følge med i det som skjer både i det verdslige og i den offisielle kirken og i organisasjonene. Ingen menneskelige organer har evighetsforsikring mot frafall og sløvhet, like lite som vi enkeltpersoner har det.
Skal vi få peke på noen lange skygger iblant oss nå:
1. Først: Synet på Bibelen. Det er grunnleggende. Bibelen er Guds ord og høyeste autoritet i alt. Nå vil folk ikke ha autoriteter. De vil bestemme selv og være fri i alt. Det viser seg f. eks. i spørsmålet om dødshjelp (evtanasi). Der er argumentasjonen at vi må ha lov å bestemme alt over vårt eget liv. Da tar man ikke hensyn til livets skaper, Gud.
Det er altså blitt som i Edens hage der slangen spurte: Har Gud virkelig sagt. Og Eva falt ved å lytte til tvil. Det var en kardinalfeil. Dette har satt sitt merke på teologien, og særlig de siste femti år. Uten å gå i detalj her nevner vi i fleng for å hjelpe litt på hukommelsen: Liberal teol,og, Schjelderup i 1953, Konservative teologer som tillater feil om historie og geografi – som Hallesby og Odland, Hognestad som nekter syndefall og forsoning, feministteologi som setter kjønn over Gud – og folk flest som ikke lenger tar hensyn til det Gud har sagt – f. eks. om søndagen.
2. Deretter: Moral og livssyn. Er hverdagslivet regulert av Bibelens grunnsyn og tanke? Er folk villige til å følge Bibelen når den er upopulær? Det er testen.
Noen stikkord her er: Abort er drap – om lag 15000 hvert år bare i Norge. Det blir et forferdelig oppgjør når denne dype mørke skygge skal gjøres opp for Guds domsstol. Tenker du ikke på at da skal hver enkelt svare for det? Er det noen vektere som våger å si fra slik at folk hører? Eller skilsmisse og gjengifte. Gud vil ikke skilsmisse og heller ikke gjengifte. Men folk gjør det. Det skal du svare for en dag.
Og homofili. Det er blitt så alminneliggjort at ”alle” aksepterer at hver enkelt må få leve slik de vil. Og det er jo kjærlighet, sier man. Ja, det er fire ord for kjærlighet på gresk – hvilket gjelder dette?
3. Avkristning av landet.
Det siste trekk i vårt land er direkte utsagn fra den sosialistiske regjering vi har nå at Norge skal avkristnes. Det skal skje etappevis og gradvis. Nå gjelder det formålsparagrafen i skole og barnehage. En smilende minister stod fram på TV og sa at nå ville muslimer og humanetikere og andre religioner kunne føle seg akseptert og trygge i Norge. For nå var alle like. Underforstått ligger det: Norge er ikke lenger å betrakte som et kristent land.
Hva er det da? Et hedensk land. Tror regjering og medløpere det blir noe bedre enn nå? Vi har et par ting å si om det.
Først: Den franske revolusjonen på 1780-90-tallet. Et av slagordene var nettopp: Bort med kristendommen. Og det ble et fryktelig blodbad -. Da skjedde med vold og våpen og blodet fløt i gatene i Paris. Nå skal det altså skje gradvis. De vil antagelig benekte at så skjer – de vil bare ha kristendommen under jorda, den skal ikke være synlig.
Vet de ikke at da kommunist-sosialismen i Russland/Sovjet ville rydde kristendommen bort, vokste den som aldri før. Men _ det skjedde altså med mye nød og smerte. Den tida var kostbar bl.a. for de kristne der. Skal vi forbedrede oss på det nå i Norge?
Hvor langt på natt?
Herren sier at Babel skal bli ødelagt. Da spør Edom: Er ikke ulykkens natt snart forbi? Hvor langt er vi kommet på natten? Da er svaret: Det kommer flere netter. Det er mer ulykke og trengsel i vente.
Samme spørsmålet gjelder nå: Vet vi hvor langt vi er kommet i endens tid?
Eller kanskje vi må stille et annet spørsmål i våre dager: Har vi egentlig vektere? Er det noen iblant oss som ser rett på situasjonen? Og har vi noen som våger å si det klart nok? For det vil koste mye.
En ting er sikkert: Endetiden ser ikke lys ut i Bibelen. Det er ikke slik at det blir bedre og bedre for hvert tiår eller så.
I sitt siste brev skriver Paulus: Dette skal dere vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. 2. Tim. 3, 1. Ordet for vanskelig finn er vi vgjen i Mat. 28, 8: der er det oversatt: ville, farlige.
Jesus sier i Johs 9, 4 at natten kommer da ingen kan arbeide. Natten er bilde på frafallet i den siste tid. Er det slik i Norge i dag? Her må vi være ærlige og si det slik det er. Det er lite nytte i å pynte på ordene hvis de ikke dekker sannheten.
Det er sant. Det er mye forkynnelse, arbeid, misjon og lærdom med gode bøker nå. Kanskje vi likevel rammes av Brorsons analyse i 1765:
Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?
Hva hjelper det vi vet, du døden for oss led –
når vi ei står mot Satans makt, i troen frisk og sterk.
Hvor er alvoret, varmen, vekkelsen til syndserkjennelse ute i folket. En biskop sa for noen år siden at han ville ha pietismen bort og få noe annet. Ja, det har han sannelig fått.
Men hvem var det som stod for vekkelse og misjon i starten og senere? Var det de som leflet med verden. Eller de som hadde mer enn nok med forretning og karriere og flotte hjem?
Hva er det som har skjedd i flere tiår nå? Det er skyggen som viser at kvelden er nær. Og den kommer umerkelig og litt etter litt. I Midt-Østen kommer den brått, men man ser lange skygger først! Ser du dem nå?
I vår tid er enda viktigere enn før å våke. Og det betyr å følge med i det som skjer både i det verdslige og i den offisielle kirken og i organisasjonene. Ingen menneskelige organer har evighetsforsikring mot frafall og sløvhet, like lite som vi enkeltpersoner har det.
Skal vi få peke på noen lange skygger iblant oss nå:
1. Først: Synet på Bibelen. Det er grunnleggende. Bibelen er Guds ord og høyeste autoritet i alt. Nå vil folk ikke ha autoriteter. De vil bestemme selv og være fri i alt. Det viser seg f. eks. i spørsmålet om dødshjelp (evtanasi). Der er argumentasjonen at vi må ha lov å bestemme alt over vårt eget liv. Da tar man ikke hensyn til livets skaper, Gud.
Det er altså blitt som i Edens hage der slangen spurte: Har Gud virkelig sagt. Og Eva falt ved å lytte til tvil. Det var en kardinalfeil. Dette har satt sitt merke på teologien, og særlig de siste femti år. Uten å gå i detalj her nevner vi i fleng for å hjelpe litt på hukommelsen: Liberal teol,og, Schjelderup i 1953, Konservative teologer som tillater feil om historie og geografi – som Hallesby og Odland, Hognestad som nekter syndefall og forsoning, feministteologi som setter kjønn over Gud – og folk flest som ikke lenger tar hensyn til det Gud har sagt – f. eks. om søndagen.
2. Deretter: Moral og livssyn. Er hverdagslivet regulert av Bibelens grunnsyn og tanke? Er folk villige til å følge Bibelen når den er upopulær? Det er testen.
Noen stikkord her er: Abort er drap – om lag 15000 hvert år bare i Norge. Det blir et forferdelig oppgjør når denne dype mørke skygge skal gjøres opp for Guds domsstol. Tenker du ikke på at da skal hver enkelt svare for det? Er det noen vektere som våger å si fra slik at folk hører? Eller skilsmisse og gjengifte. Gud vil ikke skilsmisse og heller ikke gjengifte. Men folk gjør det. Det skal du svare for en dag.
Og homofili. Det er blitt så alminneliggjort at ”alle” aksepterer at hver enkelt må få leve slik de vil. Og det er jo kjærlighet, sier man. Ja, det er fire ord for kjærlighet på gresk – hvilket gjelder dette?
3. Avkristning av landet.
Det siste trekk i vårt land er direkte utsagn fra den sosialistiske regjering vi har nå at Norge skal avkristnes. Det skal skje etappevis og gradvis. Nå gjelder det formålsparagrafen i skole og barnehage. En smilende minister stod fram på TV og sa at nå ville muslimer og humanetikere og andre religioner kunne føle seg akseptert og trygge i Norge. For nå var alle like. Underforstått ligger det: Norge er ikke lenger å betrakte som et kristent land.
Hva er det da? Et hedensk land. Tror regjering og medløpere det blir noe bedre enn nå? Vi har et par ting å si om det.
Først: Den franske revolusjonen på 1780-90-tallet. Et av slagordene var nettopp: Bort med kristendommen. Og det ble et fryktelig blodbad -. Da skjedde med vold og våpen og blodet fløt i gatene i Paris. Nå skal det altså skje gradvis. De vil antagelig benekte at så skjer – de vil bare ha kristendommen under jorda, den skal ikke være synlig.
Vet de ikke at da kommunist-sosialismen i Russland/Sovjet ville rydde kristendommen bort, vokste den som aldri før. Men _ det skjedde altså med mye nød og smerte. Den tida var kostbar bl.a. for de kristne der. Skal vi forbedrede oss på det nå i Norge?
