Nød for folket.
Jer. 9, 1.
.
Profeten Jeremia har det vondt, han lir og er tynget i sin ånd. Han er syk i sjelen, kap. 8, 18. Hvorfor er det slik? Jo, han ser frafallet i Guds folk. Det er synd i Guds hus. Og det er alltid verre enn synd i verden. Gud reagerer alltid på synd, men mest av alt når Guds tjenere og hans folk synder så grovt. Jeremia så dette klart.
.
I slike tider vil de sanne og våkne troende ha dyp nød for folket. Dette tærer på sjelslivet og kan ta både nattesøvn og sjelefreden bort. Det er en sykdom i sjelen, som profeten uttrykker slik: Mitt hjerte er sykt i meg, kap. 8, 18. Det er ikke underlig at Jeremia er kalt ”den gråtende profet”. I frafallstider er det et kjennetegn på sanne Guds tjenere uansett hvilken tittel de har. Det gjelder biskop og prest, misjonærer og predikanter og alle andre kristne.
.
Det er noe alvorlig galt med kristenlivet og den troende forsamling når man blir sløve her. Og Bibelen viser at nød for de fortapte er normalt for de kristne, og særlig for lederne. Vi skal ikke være så opptatt med det positive – som f. eks.: Det er mye folk på møtene nå, vi har mange ungdommer, det er stor begeistring, fengende musikk, store gaver til misjonen osv.
.
Spørsmålet er alltid: Er hver enkelt frelst av nåde? Eller det en del som bare følger med i flokken? Det er ikke noe galt i dette i og for seg, men det blir veldig galt om det stanser der. Å være med i en gruppe med kristelig fortegn, er ikke et tegn på at de er frelst. Den våkne leder ser det og vet at de må arbeide videre nettopp med det åndelige.
.
Noen eksempler fra Bibelen på ledere som var i nød for folket:
.
1. Abraham.
I 1. Mos. 18 har vi historien om Sodoma. Det var en syndig by, og i denne byen bodde en slektning av Abraham, nemlig Lot. Den Guds mann Abraham så faren og så at folket levde i strid med Guds vilje i åpen synd og skam. Men han ønsket av hjertet at Gud skulle spare byen.
.
Derfor går han i forbønn for Sodoma og sier til Gud: Kanskje er det femti rettferdige der – ville du spare byen for de femti rettferdiges skyld? Og Gud var med han der. Hvis det var femti rettferdige, skulle ikke byen ødelegges. Her ser vi at de troende har en bevarende makt over folket. Har vi tenkt gjennom det? Har Norge hatt det så godt fordi det var en kristenflokk der som Gud ville kjennes ved?
.
En slik tanke legger både et ansvar og nød innover oss, og det gir oss frimodighet til å arbeide for Gud slik i det stille. Ved å leve med Jesus er jeg både lys og salt i verden som bevarer land og folk fra råttenskap og ødeleggelse.
.
Og vi ser at Abraham gikk steg for seg, helt ned til ti. Gud sa hele tiden ja. Men lenger våget ikke Abraham å gå. Det er en grense for Guds tålmodighet. Og det var ikke ti rettferdige i Sodoma. Av kap. 19 ser vi at byen blir ødelagt, nådens tid var slutt og dommen kom. – Skal ikke vi også være villige til å gå inn i bønnekamp for folk og land. Vi kan vise til Abrahams bønn og Guds svar ved Sodoma. Og ”han er likedan i dag!”
.
2. Moses.
Det var ikke alltid lett å være leder for Israels folk gjennom ørkenen i 40 år. Som Guds folk var de langt fra fullkomne, og noen ganger langt fra å være det. Og det ble en stor påkjenning for lederskapet.
.
En ekstra påkjenning ble det da Moses hadde fått lovens tavler på Sinai. Folket var utålmodige, og til og med Aron lot seg rive med av klagen mot Gud og Moses. De støpte en gullkalv og sa: Han har ført oss opp fra Egypt. Det var jo ren avgudsdyrkelse.
.
I 2. Mos. 32, 32f møter vi Moses i denne situasjonen. Han er i nød for folket og i bønn til Gud for det. Da sier han seg villig til å dø om Gud ville redde sitt folk på den måten. Slik ville han sone for folket og ta syndens straff og dom. Noen mener at han til og med var villig til å gå fortapt om det kunne berge folket.
.
Det er sterke bønner og inderlig dyp nød for de som hadde syndet. Gud etterkom ikke Mose bønn her. Det ville ikke hjelpe noen om han døde. Men Gud var nådig, for han ventet på sin time da en annen skulle dø – ikke bare for Israel, men for hele verden. Jesus, sin egen sønn.
.
3. Jesus.
Jesus var både Gud og menneske. Som Gud visste han selvfølgelig alt om frelsens orden og hva som skulle til for å berge menneskene fra fortapelsen. Som et menneske var han likevel i nød, noe vi ser tydelig i Luk. 19, 41. Det er Palmesøndag og Jesus er kommet til Oljeberget på sin vei inn i byen.
.
Han kom nær og så byen, står det. Hadde han ikke sett den mange ganger før? Å, jo, men nå så han mer. Han så at det var siste anledning folket hadde til å ta imot ham. Deres besøkstid var snart over. Reaksjonen kom umiddelbart: Han gråt.
.
På grunnteksten står et ord (klaiå) som betyr å hulkegråte. Det samme ordet er brukt om Jeremia i Jer. 9, 1 i den greske oversettelsen Septuaginta og i moderne gresk. De var begge fylt av denne uendelige nød for sitt folk: Ville de ikke ta imot nå? I en slik stund ser vårt arbeid og nød så håpløs ut. Har det ikke nyttet noe? Hva skal egentlig til for å vekke en synder?
.
En misjonær skriver litt om denne nød slik:
.
Gi meg ditt ømme frelsersinn
for slektens sorg og harm.
Lukk meg i dine smerter inn
og gjør meg sterk og varm.
.
4. Paulus.
I hans viktigste lærebrev, Romerbrevet, skriver Paulus både om synd og nåde, rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Og han taler om sitt eget folk, Israel, som ikke har tatt imot frelsen som først og fremst var sendt til jødene. Og nettopp der åpner han sitt innerste hjerte om dette emne og viser at han har en nesten ufattelig nød for sine egne.
.
To steder nevner han dette spesielt, i kap. 9, 1ff og 10, 1. Se hva han skriver der: ”Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke – min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd, at jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte. For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine slektninger etter kjødet. … Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn for dem er at de må bli frelst.”
.
Jødene hadde nok Guds ord og løftene, men de søkte ikke rettferdigheten ved tro, men ved gjerninger” (kap. 9, 32). Og slik blir ingen frelst. Og denne visshet la en tung byrde inn på apostelen. Han har sorg og nød og ber for Israels folk.
.
Noe av dette vil Gud legg ned i oss også. Det er ikke styrken av nøden som betyr så mye, men den viser hvor alvorlig vi tar det. Hovedsaken er at vi går til Gud med saken, legger folk og land i Guds hender og gjør det Gud ber oss om. Bibelen sier vi skal gå ut i all verden med evangeliet. Det nytter lite å sørge og gruble, mens evangelieforkynnelsen har Guds egen kraft i seg til å bære Guds vilje og frelsesverk ut til folket. Der må vi ikke svikte.
Amen.
.
