lørdag 27. februar 2010

182) 5. Mos. 32.


Avskjedstalen.
182) 5. Mos. 32.
.
Moses holder en avskjedstale for folket når han nå skal forlate dem. Han ber om han himlene må lytte slik at han får tale, v. 1. På grunnteksten hebraisk er det meste av dette kapitlet og kap. 33 skrevet som poesi, altså på vers. Men hebraisk bruker en annen form for vers enn vi, ved at de har parallelle linjer med samme innhold, men ved ulike ord og uttrykk. Det ser vi også i Salmenes bok.
.
Her ser vi parallellene slik:
Lytt dere himler, og jeg vil tale!
La jorden høre på min munns ord.
.
Himlene og jorden blir dermed uttrykk for alle, og de blir bedt om å være vitner til Moses tale. Og de vil være villigere tilhørere enn det korrupte Israel, som Matthew Henry sier. Det er Herrens navn han vil forkynne, v. 3, og han ber alle gi Gud ære. Det er Israels folk som skal høre dette, de er gjenstand for talen.
.
Hva er talen om?
.
1. Klippen, v. 4.
Klippen blir betraktet som en person: hans verk, hans veier. Parallellordet viser at det er Gud som er klippen. Moses vil tale om ham og prise hans gjerning, samtidig som han vil oppfordre Israels folk til å være lydige mot Ham.
.
Klippens gjerning er fullkommen. For Moses var det naturlig å tenke på skapelsen, utvelgelsen av Israels folk og at han har bevart folket gjennom hele ørkenvandringen. De betraktet alt dette som fullkomment, fordi Gud selv er fullkommen. Han kan bare gjøre fullkomne gjerninger.
.
Vi som lever i den nye pakt har også en annen gjerning å takke Gud for. Det er Hans gjerning i Kristus da han sonet all verdens synd. Kristus er Guds enbårne sønn og er like fullkommen som sin Far. Derfor er også hans gjerning fullkommen. Det mangler ingen ting i det som skjedde på Golgata. Jesu rop på korset: Det er fullbrakt! forteller også det.
.
Klippen er rettferdig i alt han gjør. Kristi gjerning førte til at Gud kunne være rettferdig samtidig som han erklærte de ugudelige for rettferdige. Rom. 3, 26. Det kunne skje ved at Jesus Kristus både levde et fullkomment rettferdig liv her i verden og betalte for våre syndige og urettferdige liv. Da har han en fullkommen rettferdighet å gi til alle som omvender seg og tror på Kristus. Det mangler ingen ting i den.
.
Klippen er også en trofast Gud. Det han har sagt i sitt ord, vil han gjøre. Guds ord i vår Bibel er et fullkomment verk på den måten at Gud vil gjøre det han har sagt der. Det ser vi f. eks. da Jesus ble født. Profetiene om Messias gikk i oppfyllelse. Det skjer også hver gang en synder vender om som den fortapte sønn i Luk. 15: Herren står og tar imot alle som kommer.
.
Derfor er også Gud uten svik, men i alle ting rettferdig, som verset avslutter med. Om vi er troløse så mange ganger, er han alltid trofast. 2. Tim. 2, 13.
.
2. Israel, v. 5 m.fl.
Her møter vi en sterk kontrast til Gud Herren. Moses beskriver sitt eget folk og legger ikke fingrene mellom. Han taler om syndefallets følger og om hvordan menneskene er til alle tider senere.
.
De behandlet Gud dårlig. Moses vil vise forskjellen mellom Guds godhet og fullkommenhet og folkets liv. Vers 5 er visstnok vanskelig å oversette, men hovedpoenget er denne forskjellen. Vandringen gjennom ørkenen viste det. Det gikk ikke lang tid før de klaget og knurret. Og de fortsatte med det.
.
På langt nær alt er fortalt om de førti år i ørkenen. Med utgangspunkt i de klagene som er gjengitt i Mosebøkene, er det naturlig å tro at det har skjedd mange flere ganger. Israel var et vanskelig folk for Gud, men vi kan gjerne spørre oss selv: Er vi noe bedre?
.
Gud betraktet dem ikke som sine barn, de var ”ikke-sønner” for ham. Craigie oversetter dette slik: ”De var ikke lenger hans barn” (Deuteronomy, 1976, p. 377). De levde ikke og oppførte seg ikke som hans barn, men som hedninger. De var en fordervet og vrang slekt.
.
Disse uttrykkene bruker også Jesus om jødene på hans tid som forkastet ham, Mat. 17, 17. Paulus bruker det også i Fil. 2, 15 om folket på hans tid. Det er ikke begrenset til jødene, men gjelder alle utenfor samfunnet med Kristus. Det står i stor kontrast til Guds godhet for hele verden. ”Lønner dere Herren slik,” spør Moses, v. 6. Hvordan er vårt folk i forhold til all den godhet Gud har vist mot oss?


3. Guds gjerning, v. 8-12.
Hva gjorde nå Gud med dette ulydige og syndige folket? Det er en undring vi ofte har. Vi tenker ofte menneskelig og taler om straff og dom. Gud gjør nok også det, men på en helt annen måte enn oss.
.
Gud gir menneskene nådetid og mange anledninger til å vende om. Det ser vi bl. a. av 2. Pet. 3, 9: ”Herren er ikke sen med løftet … Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” Slik har han vært med Israel, og slik er han med oss.
.
La oss se på noen uttrykk han bruker her. Gud har gitt oss en arv – folkene står i flertall, v. 8. Israels folk (Jakob) er Herrens arvedel, v. 9. Nå forteller han hvorledes det skjedde. Hele denne historien er preget av nåde og stor barmhjertighet og omsorg. Slik er det også overført på oss.
.
Han fant ham i et øde land, i villmarken blant hyl fra villdyr i ørkenen. Der var folket fortapt uten mulighet til å klare seg selv. Gud måtte gripe inn for å redde dem. Herren kalte Abraham da han bodde blant hedninger i Mesopotamia (dagens Irak). Skulle han og folket reddes, måtte de bort derfra. Et kristenkall er også et kall bort fra verden og synden og alt det tvilsomme.
.
Han vernet om ham. Det viser Guds omsorg for sitt folk både under ørkenvandringen og senere. Slik er han også med Guds folk i dag. Vi er i Guds omsorg hvert eneste sekund. Og her legger han til: Han våket over ham, han voktet ham som sin øyensten. Og vi vet at det skal lite til for å skade øyet, derfor er vi nøye med å verne det.
.
I den gamle, greske oversettelsen Septuaginta er dette verset slik: ”Han underholdt ham i ørkenen, i brennende tørst og et tørt land; han ledet ham og underviste ham, og bevarte ham som en øyensten.” Hovedsaken er at han tok seg av dem i alle forhold og sørget for at de kom fram.
.
Til slutt skal vi peke på at Moses bruker et bilde her: ”Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, slik bredte han ut sine vinger. Han tok ham opp og bar ham på sine slagfjær.” v. 11. NO-78 sier her at han får ungene til å fly fra redet. Da lærer den ungene å fly, men passer hele tiden på å være nær dem og redde dem om det er nødvendig.
.
Guds handlemåte er slik. Han hjelper og verner sine og er nær oss hele tiden, slik Jesus sa i misjonsbefalingen: Se, jeg er med dere alle dager. Mat. 28, 20.
Amen.

torsdag 25. februar 2010

181) 5. Mos. 33.

Stammene blir velsignet. 
181) 5. Mos. 33.

Ved slutten av livet har Moses mye å si til folket. Derfor finner vi her en lang avskjedstale før han dør. Her skal vi trekke ut noen vers og tanker fra den.

1. Guds mann, v. 1.
Velsignelsen begynner med å kalle Moses en "Guds mann". Det er en fin beskrivelse.  En Guds mann er en som tror på Gud og tjener ham med et helt hjerte. Det betyr også at han er lydig mot Guds ord og bud og følger dem. En Guds mann skal altså rage høyt. Og det er bare en slik mann som kan velsigne noen, og i dette tilfelle Guds folk.

For å velsigne er å ta av Guds goder for å gi det til Guds barn. Det er en overføring av Guds eiendom til Guds barn. Hvordan kan en som ikke lever rett med Gud, ha adgang til Guds skattkammer og ha myndighet til å overgi noe til mennesker? Derfor skal vi være forsiktige med å ta oss til en tjeneste vi ikke er verdige til. Bare en Guds mann som Moses skal gjøre det.

2. Gud bevarer sitt folk, v. 3.
I dette innledningsverset sier han: Herren "elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord." Slik er igrunnen Guds barn. - Gud elsker oss - i den greske Septuaginta-oversettelsen står her: Han sparte sitt folk. Og den syriske Peshitta (v/Lamsa) har en utvidelse: Han skaffer dem det de trenger. Det er kjærlighet i praksis.

De hellige er i Guds hånd. Det var sant om Israel, og det er slik for oss som tror nå. Det taler om trygghet og omsorg og bevarelse. De hellige ligger for Guds fot - i ydmykhet og tilbedelse og underkastelse. I fortsettelsen av dette er det naturlig at de tar imot Guds ord. Å bli bevart ligger nettopp i å holde seg til Guds ord.

3. Aser stamme, v. 24ff.
Ingen av stammene får så store og vakre løfter som Aser og ordene i etterkant av hans løfte. Og vi vet at Anna Fanuelsdt var av denne stammen,  Luk. 2, 36. Hun var profetinne og priste Gud da Jesusbarnet var i templet. 

Moses ønsker at han skal være den kjæreste blant brødrene, v. 24. Han er ekstra velsignet og "dyppe sin fot i olje". Det er uttrykk for stor lykke og rikdom i et landområde ved kysten som gav rik grøde. Det minner oss om at vi kan være lykkelige og glade som kristne selv om vi ikke får en så fremtredende plass som f. eks. Juda som kongestamme og Levi som prestestamme. Aser er også trygg - låsen skal være av jern og kobber, v. 25.

De skal få styrke nok, v. 25b. Her kommer løftet: "Som dine dager er, skal din styrke være." Det har vært til stor hjelp og velsignelse for mange Guds barn. Vi forstår det slik: Uansett hvordan dagene og livet blir, skal vi få nok kraft til å klare dem. Slik sang også Lina Sandell i sangen: Blott en dag.

Gud er en bolig, v. 27. Han er den eldgamle Gud, fra evighet av uten begynnelse og ende. Hos ham kan en synder få bo og kjenne seg trygg. Når han er evig, er også hans armer det, og det er de som skal hjelpe og støtte oss. Derfor er det ingen som Gud, v. 26. Han farer over hele jorden med hjelp til oss som behøver det.

I ham skal vi få bo. Der er vår trygghet og frelse. Det skulle vi som Guds barn aldri glemme. Og du som ikke er det ennå:

"Skynd deg, skynd deg å ta, ta Guds rike i dag - 
se, det venter, det venter på deg."
.

onsdag 24. februar 2010

180) 5. Mos 34.


Moses dør.
180) 5. Mos. 34, 5-6.
.
Alle mennesker må dø, det er menneskenes lodd. Hebr. 9, 27. Unntaket er noen få i bibelsk tid og den siste generasjon som lever når Jesus kommer igjen. For alle oss andre er døden det sikreste vi vet. Vår siste dag på jord kommer.
.
Det var nok også Moses klar over. Han hadde sett en hel og stor generasjon dø i ørkenen. Det hadde vært utallige begravelser i hans ledertid fra Sinai til Jordan. Stunden kom derfor ikke uventet på ham, etter et liv i 120 år.
.
1. Døden – en befrier.
Døden kan være velkommen for noen. De som sliter med sykdom og lidelser av ulik slag, kan kjenne døden som en redningsmann fra dette. Noen har også kjent det som en befrielse å gå døden i møte etter et langt og slitsomt liv. Vi taler om å være gammel og mett av dage.
.
Det var vel slik Elia kjente det da han kom fra Karmel og Jesabel stod ham etter liv. Da satte han seg under en gyvelbusk og ønsket seg døden. 1. Kong. 19, 4. Og Job taler om noen som ”venter på døden uten at den kommer”, Job. 3, 21. Og Høys. 8, 6 sier at ”sterk som døden er kjærligheten”. Kjærligheten er en lidenskap som vil ha og krever det den elsker. Slik kommer også døden og krever livet. Som kjærligheten har den en uovervinnelig kraft.
.

2. Døden – en uventet gjest.
Den var ikke ventet så tidlig for mange. Den kom gjerne plutselig, ved en ulykke eller etter sykdom. Man tror hele tiden at det skal bli bedre. Sykdommen skal snu. Men det skjedde ikke. Den gikk ubønnhørlig sin gang og tok livet til slutt.
.
Noen ganger er døden også en straff og dom over synd. Vi forstår det kanskje ikke rett alltid. På en måte var Mose død en slik dom. Han fikk ikke komme inn i Kana’ans land på grunn av ulydighet og vantro. Derfor for måtte han dø før de gikk over grensa. 4. Mos. 20, 12; 5. Mos 1, 37; 5. Mos. 4, 21. Både folket og Moses var ulydige og den eldre generasjon ble utestengt fra landet. Moses hadde trolig i begynnelsen tenkt å få komme inn i Kana’an.


3. Døden – en fiende.
Slik taler Bibelen om døden. Den er egentlig ikke en venn, men en motstander. Mennesket vil leve. Slutten blir så ukjent og hører liksom ikke til i livet. En fiende slår vi ikke lett lag med, selv om Jesus sa vi skulle elske fienden. Mat. 5, 44. Der mente han nok mennesker.
.
I 1. Kor. 15, 26 kaller Paulus døden for ”den siste fiende”, og den skal bli tilintetgjort. Men vi unngår denne fiende så lenge vi kan. De fleste frykter nok også for måten vi skal dø på, om det blir med store legemlige smerter. Den som er usikker på sin frelse, vil også frykte det som kommer etter. Er jeg på rett vei nå?
.

4. Mose død – et tap.
Da Moses døde, ble det et stort tap av en stor leder for folket. Den generasjonen som stod ved grensen til Kana’an, hadde levd med Moses fra barndommen av. Det var ham de kjente og stolte på i krisesituasjoner.
.
Nå var han borte. Da spør mange: Hvordan vil det gå nå? Det har vi hørt flere ganger når kristenledere dør. Hva skjer nå? Vil nye folk klare å føre arven videre? Det er naturlig at folk spør slik. Det vi er vant til, er vi ofte trygge på. Fremtiden er usikker og litt skremmende.
.
Gud hadde en ny leder på plass. Han hadde fulgt med folket hele veien og kjente striden og Guds løfter om et nytt land. Josva skulle overta. Han skulle føre folket over Jordan og innta landet steg for steg. Også da ville Gud være med.
.
Det skal vi få regne med gjennom alt som skjer. Gud er med, og han finner sine tjenere til rett tid. Enten vi frykter selve dødsøyeblikket eller det som venter etterpå, skal vi få overgi oss i Guds hånd. Det skjer ved å bekjenne all synd, be om tilgivelse for den og dermed overgi seg i Guds hender. Og der er vi trygge.

tirsdag 23. februar 2010

179) Josva 1,3.


Der du set foten.
179) Josva 1,3.
.
Landet vårt er vakkert med fjordar, fjell og dalar. Men også Israel er fagert. Dette vart jødane sitt land. Dei skulle få det av Gud, som ei gåve - kvar einaste bit av landet. Josva var føraren deira.  - Men dei måtte innta landet, og først når dei tok  bit for bit av landet, vart det i røynda deira land. Dette finn me i Josvas bok.
.
      Slik er det også åndeleg. Å vera frelst er å bu i Guds land, når me går inn gjennom porten dit ved omvending og tru på Jesus. Det er eit stort land og mykje å oppleva i samværet med Han.
.
Her gjeld og v. 3: Kvar stad du set foten, får du av Herren. Her nemner me noko av det:
.
1. Når eg og Jesus åleine er…
Det er ein fin dal i Guds hage. Der får du kvila, får ny kraft og styrke, og mykje mat frå Jesus. Me treng desse stundene. Læresveinane fekk oppleva det. Mark. 6,31-32: Kom med til ein øydestad der vi kan vera for oss sjølve, sa Jesus til dei. har du tid til det? Du får ikkje meir av denne gleda, enn du sjølv set foten på.
.
      Maria gjorde det. Ho valde den gode delen - og det var plassen ved Jesu føter der ho lytta til hans ord. Luk. 10,42. - Alle Guds store menn måtte det. Dei brukte mykje tid åleine med Gud. Er du travelt oppteken i Guds rike, er det endå meir naudsynleg for deg. Der får du ny og nok kraft til striden, der er rikdom og der finn du kvile for nerver og tunge tankar såvcl som for lekamen.
.
      Eg trur dette er mangelvare nå. Folk ser ut til å vera redde for den stille stunda og einsemda. Difor står radio og CD-spelar på heile tida.
.
2. Bibellesing.
I den gamle boka er det mykje godt. Der kan du finna nye sider ved Gud og frelsesverket og korleis Guds folk har det i denne verda og korleis det blir i Guds himmel. Du kjem liksom aldri til endes der.
.
Det er elles mykje elsestoff i verda nå. Det er bøker av svært ulikt slag, fargerike vekeblad og anna. I tillegg har me fåptt internett der det er uendeleg mykje å finna. Du kjem aldri til siste sida der.
.
Det er ikkje nok å bruka ”mannakorn-prinsippet” når ein les Bibelen. Det kan vera nyttigm i ein travel dag eller tid. Men det rekk ikkje i lengda. Dei nye små og helst tynne andaktsbøkene er heller ikkje nok mat for truande menneske. Dei kan også nyttast somme gonger, t.d. ved ein hastig morgonandakt.
.
Ein Guds barn treng likevel meir fast og innhaldsrik mat på vegen. Les systematisk gjennom bibelbøkene. Som ny kristen kan det vera godt å byrja med noko enkelt, t.d. Johannes-evangeliet. Det er ein god start. Så tar ein litt av breva, dei andre evangelia, salmane, profeten Jesaja og 1. Mosebok.
.
Me får ofte meir ut av Bibelen ved å elsa det same fleire gonger. Tenk ikkje slik at du er ferdig med ei bok i Bibelen, når du har lese henne. Der er meir å setja foten på. Gode evangeliske bøker og kommentarar kan vera til stor hjelp. Men spør gjerne truverdige, eldre kristne om kva dei seier.
.
3. Tenesta.
Mange ventar på hjelp her i verda. Det er plass til alle som vi gi ei god hand til folk som treng det. Det humanitære arbeidet er på moten. Du får ros for å hjelpa folk. Der ligg og faren: Du kan bli så oppteken av å få ros, at du vel ut slike oppgåver som dei fleste vil rosa deg for.
.
Større er likevel den tenesta som kan hjelpa folk i det åndelege, og visa dei veg til himmelen. Denne tenesta er ikkje like godt påakta av alle, sjølv om det er det største i heile verda. Det viktigaste me kan gjera er å visa folk himmelvegen. Det er ikkje sikkert at så mange vil takka deg for denne tenesta, for den er ikkje så synleg som anna arbeid.
.
Du har likevel bod frå Kongen over alle kongar her. Jesus sa at me skulle gå ut i heiele verda med bodskapen om frelse. Alle er syndarar, og alle treng difor å høyra om han som kan og vil tilgje synd av di han døydde for alle synder.
.
Det gir kraft og frimot til å stå på i tenesta. Gud velsigne deg og alle som vil gjera det. Kongen ventar faktisk på at nokre skal koma og seia: Her er eg, send meg” Jes. 6.
.

178) Josva 1,7.


Avvegar
178) Josva 1,7.
.
Moses er død, og Josva skal ta over. Her får han rettleiing om den rette vegen. Han må ikkje vika av, 5.Mos. 5, 33. Det er ein evig regel i Guds rike. For dersom leiarane vik av frå den rette vegen, vil snart alt folk gå der.
.
Her er avvegar eller grøfter - og dei fører ikkje til målet. Ofte er dei så like alle andre vegar at ein lett kan ta feil, særleg i byrjinga. Og når ein har gått lenge på ein veg, er det ikkje lett å bryta over og seia: Eg har teke feil. Difor gjeld det å starta rett.
.
Nokre farlege avvegar for ein kristen:
.
1. Falsk truande.
Kanskje du ikkje er fødd av Gud, og lever som ein hyklar. Du er utan liv i Gud, berre eit ytre skal. 1. Joh. 5. Kva hjelp er det i det, om du ikkje vinn fram til målet når reisa er slutt?
.
Jesus må bu i oss, Ef. 3,17. Paulus ber om det! For dei. Alle kan fara vill, det syner Bibelen. Du kan byrja rett, men halda fram på feil måte og dermed enda i fortaping.
Utan kunnskap er det nyttelaust. Men her gjeld det ikkje berre kunnskap. Joh. 3. Nikodemus visste mykje, men han visste ingen ting om gudslivet. Han var ikkje ein sann truande.

Det nye livet blir fødd, ved tru av Anden. Her kan me ikkje ta oss saman og gjera store og gode gjerningar. Dei fører ikkje fram. Mange falske lærarar har nemleg dette i si tru: Du må gjera noko i tillegg til Jesus, slik det var med judaistane i Galatia. Paulus måtte skriva eit sterkt brev til dei.
.
2. Falsk lære. Det skal det særlig bli mykje av i den siste tid. Heile kyrkja skal fara vill, ser det ut til. Nokre unnatak er det, men i det store og heile vil folket vera på ville vegar i endetida. Her gjeld det å halda fast ved ordet og vera varsam med alt det nye. Det er trass alt det gamle evangelium me blir frelste ved! Det er alltid noko mistenkeleg ved nye tolkingar som Guds folk aldri har høyrt før.
.
Her vil me sjå på eit par vers i Bibelen. 2. Tim. 2, 18 seier: ”Dei har fare vilt frå sanninga.” Det går an å byrja rett og enda galt om ein lyttar til og fylgjer vranglæra. Det er alvorleg tale. I same brev kap. 3, 13 les me: ”Men vonde menneske og slike som kverver synet til folk, går fram til det som verre er. Dei fører vilt, og fer sjølve vilt.”  
.
I 1.Tim. 4, 16 finn me ei sterk formaning her: ”Gjev akt på deg sjølv og på læra! Hald fram med det. For når du det gjer, skal du frelsa både deg sjølv og dei som høyrer deg.” Det er altså viktig med rett lære. Somme er lite nøye her og meiner det ikkje er viktig. Her ser me at feil lære fører til feil tru og leier folk ut i fortaping.
.
Fleire brev er skrivne mot vranglære, slik som Gal., 1.Joh., Kol. Den rette frelseslære legg alltid vekt på nåde og tru og alt for Jesu skuld.
.

3. Søvn.
Bibelen åtvarar mot søvn, for den sløvar sinnet slik at me ikkje ser om tru og liv er rett. Det kan gjelda a) det åndelege. Verda tek over i tanke og sinn. Ein vaker ikkje over om læra og trua er sann og sunn. Jesus talar sterkt om å vaka - Luk. 21,34-36. Det gjeld ungdom og manndom. Her bør me alle be og synga: løys du dei band som til verda oss bind.
.
Det kan også gjelda b) livet som kristen. Då vert gjerne folk mindre forsiktig i småting og småsynder. Må Gud få hjelpa oss til å ta det nøye. Søvn fører også til at ein vert sløv i kristenlivet. Det vert ein vane, eit ritual utan varme og glød.
.
Herre la det lukkast, vekk oss – og hald du oss vakande her.
Amen.
.

177) Josva 2, 1-7 + 18.


Rahab.
177) Josva 2, 1-7 + 18.
.
Israel skal inn i det nye landet. Speidarar vart sende ut for å undersøkja korleis folket og forsvaret. Gud hadde gitt dei landet, men folket måtte kjempa for å få det.
.
Rahab, ei skjøke hjelpte dei, ho fekk lovnad om frelse. Og Gud heldt sitt ord i dette óg. Mt. 1,5 viser at ho vart ei av mødrane i Jesu slekt. Ho var mor til Boas, som me kjenner frå Ruts bok.
.
Ho er og bilete på ein kristen - og kva frelse er:
.
1. Ho var ei skjøke. v. 1.
Det tyder her ein grov syndar. Det blir dømt hardt av menneska. Hor er synd både mot Gud, mot sin eigen kropp og mot andre menneske. Det hra ein evne til å øydelggja einskildmenneska og heile samfunnet.  
.
Men det er ikkje berre store syndarar blir råma av Guds dom. Alle synder er like i så måte. Dei er brot på Guds vilje og tanke med oss. Den endelege dom over alle som lever i synd, blir fortapinga.
.
Men dette avsnittet viser óg at Gud elskar alle, syndaren har ein plass i Guds rike. Det består berre av syndarar som har fått tilgjeving for synda og lever truslivet sitt der. Den rettferdige ved tru, skal leva. Hab. 2,4 m.fl. st.
.
2. Ho tok imot budskapet.
Ho skjøna at Herren var med, v. 9. Ho hadde høyrt om Guds gjern. v. 10. Ryktet om kva Gud hadde gjort for Israel gjennom øydemarka, hadde gått føre dei. Heidningane hadde høyrt om de store ting og skjøna at dei hadde ein stor og sterk Gud med seg.
.
Rahab var ein av dei som hadde høyrt det. Kanskje det nett var reisande som kom frå Egypt og gjekk inn til henne, som hadde gjeve henne bodskapen. Nå skjøna ho noko meir. I lys av ordet om ein stor Gud, gjekk det opp for henne: Ho var ein syndar, ho trong miskunn, v. 12.
Då er det håp. Då speidarane kom til henne, vart det eit høve til å ordna si sak med Gud. Dei var sendebod frå han!
.
3. Ho vart frelst ved den raude tråden. v. 18.
Det var ein tråd med skarlagenfarge. Berre den var teikn på frelse. Men det heldt! Ikkje noko anna plagg eller tøystykke kunne hjelpe henne. Det måtte vera det sendebodet sa. Gud er alltid nøye slik. Det er som med ein resept til medisiner: Det må vera nøyaktig det som står på papiret.
.
Ho viste at ho trudde på dette ved å hjelpa speidarane, og gøyma dei. Det var eit uttrykk for tiltru. Ho overlet heile seg til det dei ville gjera for henne. Og ho hadde ikkje nokon annan garanti enn ordet deira. Det måtte ho stola på.
.
I NT er det berre eitt som kan frelsa: Det er Jesu røde blod. Skarlagenssnora er bilete eller symbol på blodet. Her er alle like. Alle er kjøpte fri med blodet, det er soninga på krossen. Berre der får me tilgjeving og frelse.
.
4. Ho kunne gå ut or huset, v. 19.
Ho hadde fridom til å gjera kva ho ville i så måte. Men då måtte ho ta konsekvensen av livet sitt. Då var ho fortapt som dei andre. Skarlagenssnora kunne ikkje berga henne om ho gjekk bort frå huset der det var.
.
Frelsa er friviljug. Ingen kan tvingast til å tru, og me er heller ikkje trygge om me går bort frå Jesus. I v. 21 ser me at Rahab bann snora i glaset, som teikn på kven ho trudde på og tilhøyrde. Det er den ytre vedkjenninga som Bibelen talar om.
.
Har du gjort det?
.

mandag 22. februar 2010

176) Josva 5,13-15.


Høvdingen over Herrens hær.
176) Josva 5,13-15.
.
Det var et underlig møte Josva fikk denne dagen. Han møtte ”høvdingen over Herrens hær”. Han var nå blitt leder for hele Isabels folk og skulle på en måte gå i Moses sko. Han skulle fullføre den oppgave som Moses hadde fått i Egypt. Den var ikke ferdig før folket var på plass i Kana’ans land, og hver stamme hadde fått sin egen del av landet.
.
Nå stod han på en måte alene. Også Aron var borte, bare hans sønn tjente nå ved tabernaklet. Det var en tung byrde som lå på hans skulder. Ville han klare å bære den? Eller ville han svikte? De visste det var mange fiender i landet, slik det hadde vært på reisen i ørkenen. Hvordan ville han makte å utføre oppdraget?
.
Da møtte han selve Høvdingen. Hvem var det, og hva skulle han?
.
1. Tidspunktet.
Israels folk hadde nettopp gått over Jordan-elva og begynte dermed på erobringen av Kana’ans land, det som nå skulle bli deres land. Da måtte hedningene som var der, vike for Guds hær og utvalgte folk.
.
Dette kan se drastisk ut i våre øyne med tanke på eiendomsrett og de andre som hadde brukt landet i et ukjent antall år. Men dette er en ekstraordinær situasjon. Gud hadde før gitt landet til Abraham og han etterslekt, 1. Mos. 12. Folket hadde nå vært borte i 400 år, og vi vet ikke når innbyggerne hadde kommet dit. Og til alle tider er det slik at alt må vike for Guds vilje. Det er han som har skapt verden og alt folket.
.
Her hadde folket nå blitt omskåret – det var forsømt gjennom 40 år i ørkenen. Tegnet på Guds pakt måtte gjenopprettes. Deretter holdt de påske, og den åndelige side var ordnet ytre sett. Nå gjenstod det å innta landet sted for sted. Josva var leder, og nå var han for seg selv og tenkte over stillingen. Da skjedde noe nytt.
.
2. Hvem er høvdingen?
Josva fikk øye på en mann. Han oppfattet straks at det var en hærfører eller kriger. Han stod der med løftet sverd. Det står ikke at det var en engel, men mange oppfatter ham slik ettersom han senere kaller seg ”høvdingen over Herrens hær”.  
.
Og fra andre steder i GT vet vi at Gud åpenbarte seg noen ganger i form av en engel i bestemt form. Da mener mange at det er Jesus som stiger fram for mennesker i spesielle situasjoner som Herrens engel, som jo betyr sendebud. Slik kom han til Abraham, til Moses i den brennende busken m. fl. Jesus er Guds ord, og fra ham fikk de hører Guds vilje.  
.
Josva spurte: Hvem er du? Hører du til oss eller de andre? Da svarte han: Nei. Han tilhørte ingen av dem. Høvdingen kunne ikke være underordnet noen på jord. Han var over alle. Nå ville han lære Josva ”å regne med andre krefter enn jordiske hærer” (Fr. Wisløff). Skal Israel vinne tilbake landet, må Herren selv lede dem. Det er den store lærdommen vi også må få av dette avsnittet.
.
Nå er jeg kommet, sier Høvdingen. Han har fulgt med folket gjennom hele ørkenvandringen og vært med Moses og Aron. De er borte og Josva er igjen alene. Men nå er han kommet. Han vil være der hele tiden.

3. Josvas reaksjon.
Josva falt på sitt ansikt til jorden i tilbedelse. Nå forstår han at det er Herren, Gud selv som taler til ham. Ingen andre skal vi tilbe, og det visste Josva.
.
Det betyr også en total underkastelse under Herren. Her har han ikke noe å si, selv om han er leder for folket. Nå har han møtt sin egen leder, den himmelske herre. Det er både ydmykende og samtidig trygt. Han føler nok at nå overtar Herren selv lederskapet for folket. Han er bare en tjener.
.
Derfor kommer det så naturlig: Hva har du å si meg? Og det er ikke en høflighetsfrase. Josva er av den kaliber at når han hører Guds vilje, vil han gjøre den. Han kaller seg selv en tjener. Og tjeneren skal være lydig og gjøre det får høre.
.

4. Svaret.
Det er både naturlig og litt uventet. Han får ikke beskjed om noe han skal gjøre for folket. Det var jo hans oppgave. Nei, først må han settes på den rette plass i forhold til sin Gud. Uten det kan ingen tjene rett.
.
Dra skoen av. Det samme fikk Moses høre da han møtte Herren ved tornebusken, 2. Mos. 3, 5. Nå fikk han høre at stedet utenfor Jeriko var hellig. For alle steder der Gud er, er det også hellig. Vi behøver ikke å gå inn i en kirke eller en stor katedral for å oppleve Guds hellighet. Det har gjerne mer med følelser å gjøre enn hellighet.
.
I tabernaklet tjente ypperstepresten med bare føtter. Det var uttrykk for underkastelse og ydmykhet. De skulle vise tjenersinn.
.
Mon ikke vi også skulle ta våre sko av i møte med Gud? For oss betyr det at vårt indre er nakent for Herren, uten at vi skjuler noe for ham. Da vil det skje det som Josva fikk oppleve: ”Herren var med Josva,” kap. 6, 27.

175) Josva 7.



Bann i leiren.
175) Josva 7.
.
Akan tar av det bannlyste godset i Jeriko. Dermed lar Herren Israel tape i striden ved Ai, og Akan blir avslørt og straffet. Det er bakteppet for det vi skal minne om her. Vi legger først merke til at det bare var en eneste mann som gjorde dette. Det er et fint trekk ved folket, selv om vi godt kan tenke oss at flere tenkte på det.
.
Dernest ser vi at denne ene synd fra den ene mannen førte Herrens vrede over hele Israel, v. 1. Det viser ansvaret hver enkelt av oss har i Guds rike. Vi påvirker Guds rike på jord med vårt liv – til godt og til vondt.
.
Akans synd var mot Gud, fordi den var mot Guds ord og bud. Og han tok av det hellige, det som var innviet til Herren. I tillegg var Israels blitt advart mot en slik synd, kap. 6, 18f. Det han gjorde så ut som en liten synd, den skadet ikke noen og var skjult for de andre. Men Gud visste om det, vi kan ikke skjule noe for ham.
.
Da Akan ble avslørt, sier han noe som avslører hans indre og hans gjerning.
.
1. Han ønsket å få det.
Josva sa til Akan: Hva har du gjort, v. 19. Da erkjente Akan sin synd, men forklarte også hvordan det skjedde. Det forteller oss litt om fristelse og hvordan vi faller i synd. I v. 21 forklarer han det: ”Jeg så blant byttet en prektig babylonsk kappe og to hundre sekel sølv og en gullblokk som veidde femti sekel.”
.
Synet av jordisk gods og penger skapte en lengsel og et ønske i ham etter å få det. Se hvordan han fortsetter sin forklaring: ”Disse tingene fikk jeg lyst på.” Det samme står skrevet om Eva i Edens hage. Hun så at frukten var god å ete, 1. Mos. 3, 6. Det er ikke underlig at det tales om ”øynenes lyst” i Bibelen, 1. Joh. 2, 16.
.
Lot fikk anledning til å velge hvor han ville være med sine dyr, 1. Mos. 13, 10f. Og han tok det landet som han så var godt ved Dødehavet. Akan lot også synet bestemme, og det ble hans fall. Han fikk lyst på det forbudte, står det.
.
Forbudet har en egen evne til å skape lyst nettopp til det. Og som en har sagt: lysten styrte armen hans for å ta det. Et syn på det forbudte kan derfor være farlig for et menneske. Det hadde Job oppdaget, og han sa i en forsvarstale, kap. 31, 1: ”En pakt hadde jeg gjort med mine øyne, at jeg ikke skulle se på en jomfru.”
.
Vi kristne skulle derfor på en særlig måte vokte øynene. De er inngangsporten både til det onde og det gode. Spørsmålet er hvor vi ser. Jo mer vi ser, jo større lyst og ønske blir skapt i oss etter det. Bibelens ord til oss da er ”å ta enhver tanke til fange under lydighetens mot Kristus”, 2. Kor. 10, 5.
.
2. Han var ulydig.
Han tok noe av det som var bannlyst, v. 1. Han var ikke så grådig at han tok alt, bare noe. Men litt synd fører også skyld over oss. Vi må ikke tenke at en liten synd er ubetydelig fordi den er liten.
.
Gud hadde advart dem og sagt klart fra at de ikke skulle gjøre det: ”Men vokt dere vel for det som er bananlyst, så dere ikke først slår med bann og siden tar av det som er bannlyst. For da legger dere Israels leir under bann og fører den i ulykke” (kap. 6, 18). Derfor visste han hva han gjorde og handlet mot bedre vitende. Han syndet altså ikke av vanvare eller i uvitenhet. Dermed var det heller ingen unnskyldning for ham.
.
Fra denne synsvinkel kan vi se på Akans synd som hykleri. Han visste at han gjord noe galt, men valgte likevel det han hadde lyst til. En tid prøvde han å skjule sin synd ved å grave godset ned i jorden under teltet, v. 21. Det var først da han ble avslørt, at han erkjente. En slik erkjennelse har noe uekte i seg.
.
Bibelen sier at vi ikke skal elske verden og heller ikke de ting som er i verden. 1. Joh. 2, 15. likevel er det mange kristne som gjør det og driver det samme hykleri som Akan. Vi er i verden og skal bruke verden. Men vårt hjerte skal ikke henge ved den slik at den styrer vårt liv og handlemåte.
.
3. Han ble oppdaget og avslørt.
I v. 18 leser vi om Sabdis husstand som gikk fram for Josva, og Akan ble tatt ut ved Guds Ånd. Han var av Juda stamme. I møte med Gud kunne han ikke skjule noe. Han visste nok at ordet var sant som sa: ”Dere skal vite at deres synd skal finne dere,” 4. Mos. 32, 23. Denne ”lov” gjelder også for oss og for alle mennesker.
.
Vår erfaring sier også det. Mange prøver å skjule ugjerninger i mange år. Eller noen lever i hykleri der mennesker blir lurt til å tro de er sanne kristne. En dag kommer det fram og alle ser at de var mørkets barn.
.
Om ikke før skal det skje på dommens dag. Da må alle møte fram. De kan man ikke ”stikke av” slik mange prøver i dag. Johannes fikk se de døde stå for Gud, både små og store. Og de døde ble dømt, står det. Åp. 20, 12. Hvor mye bedre var det ikke om de erkjente her i livet! Den Onde lurer folk stadig vekk til å tro at alt er glemt av Gud, eller at Gud ikke er til og dermed slipper de oppgjørets dag. Så feil kan man ta.
.
4. Akan ble dømt.
Han ble funnet skyldig og han erkjente til slutt. Da han sa at han hadde grav godset ned under teltet, sendte Josva noen menn bort for å se om det var sant. Det skulle være det siste, synlige bevis mot Akan. Og det var slik han hadde sagt dem. Han skjønte at nå nyttet det ikke å skjule noe.
.
Alt ble lagt fram for Israels folk. Saken av klar og avgjort. De førte Akan, hans sønner og døtre og alt hans gods inklusivt det han hadde tatt opp i en dal. Der ble hele familien steinet av folket. De tente fyr på likene og godset og brente det opp. Synden skulle fjernes fra jorden. Deretter kastet de stein opp om restene som ei røys.
.
Da Josvas bok ble skrevet, lå den fremdeles der i Akordalen. Slik var den et vitne og bevis på Guds handlemåte med ulydige syndere. Akor betyr ulykke, og stedet skulle være til minne om denne Guds dom. Slik ble det en advarsel til resten av folket.
.
Til slutt skal vi minne om en annen synder i begynnelsen av Josvas bok. Det er Rahab, horkvinne som var til hjelp for Israels folk da de inntok Jeriko. Hun trodde og ble frelst. Josva 2, 1 og 6, 25; og i Hebr. 11, 31 er hun regnet merd blant Troens folk. Der vil vi alle som trår på Jesus, få lov å være med av nåde. Har du slått lag med Rahab, eller er du som en Akan?
.

lørdag 20. februar 2010

174) Josva 13,1.


Ennå meir land.
174) Josva 13,1.
.
For nokre år sidan var det mykje tale om at det var ”meir å få” hjå Gud. Vanlege truande hadde ikkje fått så mykje av gudslivet, berre ei teskei, som ein sa. Det førte mange ut i ein trældom der dei stadig skulle søkja noko nytt.
.
Men det er likevel noko i uttrykket, når me ser det på ein sunn måte. Det kan ein gjerne uttrykka med orda frå Josvas bok: ”Men enno er det mykje av landet att som skal takast.” Dei hadde ikkje erobra heile Kana’ans land, slik meininga var. Striden og kampen var ikkje slutt enno.
.
Lat oss sjå på dette med tanke på erfaringslivet som kristen. Der er enno noko som ligg urøynt.
.
1. Bibelkunnskap.
Det første er gjerne bibelkunnskapen. Her tenkjer eg ikkje berre på rein teoretisk kunnskap om Bibelen. Og det er heller ikkje berre tale om å kunna mykje utaboks av Bibelen. Begge delar er nyttige, noko me alle må streba meir etter. Me får aldri nok kunnskap i det Ordet seier, og det er alltid nyttig å kunna mykje av Bibelen.
.
Billy Graham sa for mange år sidan at han sjølv ville prøva å læra heile NT utaboks og bad folket om å gjera det same. Slik kunnskap er ei kraft i kristenlivet og ikkje minst i møte med freistingar og kritikk av Bibelen. Då veit du meir kva du skal svara.
.
Men her er likevel noko meir. Det gjeld kjennskap til sjølve hovudsaka i Skriftene. Mange les berre einskildord utan å sjå samanhengen. Slik er det lett å tapa hovudsiktet med bodskapen i Bibelen. Då kan me også lettare ta feil av einskildord.
.
Ei viktig side ved bibelkunnskapen er profetiane. Her tenkjer me først og fremst på profetiar om Messias som vart oppfylte i Jesus frå Nasaret. Me finn dei gjennom heile GT, heilt frå det første ordet i Edens hage i 1. Mos. 3, 15 til den siste profeten. Som bibelstudium er dette eit sers interessant felt. Her er mykje nytt land for oss.

.
2. Erfaring i kristenlivet.
Alle truande har nokre erfaringar og opplevingar i livet med Gud. Sjølve omvendinga er ei slik erfaring. Trua på Jesus førte oss inn i eit heilt nytt liv der me såg ei ny meining med livet. For somme var det som å koma til eit nytt land der alt var sumar i den første tida.
.
Så kom kvardagen for oss alle. Kristenlivet var ikkje berre glede og gode dagar. Det vart kamp og tvil og kanskje stor motgang frå menneske. Ikkje alle kan takla det og trur at alt er galt med dei då. Etter kvart gjer dei den erfaring at slik er gudslivet. Det har mange sider som ein diamant har mange fasettar. Du vil nok få erfara at der meir land å ta her også.
.
Ei anna oppleving i livet med Gud er bønesvar. Det kan henda du har fått mange små bønesvar som du ikkje har sansa og skjøna var det. Det hende så sjølvsagt og naturleg, og du hadde gjerne gløymt at du ein gong ba nett om det.
.
I tillegg har me fått nokre spesielle bønesvar. Du kjempa i bøn for ein person som du ville skulle blir ein kristen. Kanskje etter lang tid fekk du oppleva at svaret kom. Det er store stunder når ein kristen får sjå det: Gud svara heilt bokstavleg på det du ba om.
.
Men her skal me tenkja på ein annan måte også. Det er ikkje sikkert at du ser bønesvaret i di levetid. Det er kanskje etterkomarar og andre som får oppleva det. Det var slik me ein gamal mann som hadde mange ufrelste born, og han hadde bedd for borna sine i 50 år, sa han på eit møte. Så la han til: Men ingen er frelst. Det var ei stille og heilag stund på bedehuset den kvelden.
.
Lenge etter kom ein annan mann til meg etter møtet der eg hadde nemnt han som ba. Då sa han: Mannen er død for lenge sidan, men nå er eldste sonen blitt frelst! Han fekk ikkje sjå det i sitt liv, men andre fekk oppleva bønesvaret. Her er mykje land å innta. Me skal be med stort frimot til Gud om at folk skal bli frelste. Han har svar – og ”det er underveis”.

.
3. Nye kan vinnast – heim og ute.
Jesus sa sjølv til sine før han drog attende til himmelen: Gå ut i heile verda og vinn menneske for himmelen. I den første kristne tida hende det mykje. Læresveinane reiste kring i mange land med ordet frå Gud, særleg Paulus gjorde det. Han veit me mest om, men andre var og ute på evangeliet.
.
Kyrkjesoga fortel at det har vore litt ujamt arbeid for Gud her. Det er særleg dei siste hundreåra det har vore mykje misjonsaktivitet. Mange unge har reist til andre land som misjonærar. Me skal ikkje gløyma dei. På grunn av indre og ytre misjon er mange ava oss truande i dag. Gud brukte nokre enkle reiskap til å visa oss til Jesus. Alt slikt er misjon.
.
Likevel – det er mykje nytt land att. Store skarar heidningar er utan evangeliet. Nokon må gå til dei. I vår såkalla kristne verdsdel har fråfallet og verdslegdomen teke overhand mange stader. Europa er ikkje eit kristent kontinent i eigentleg forstand nå. Verdslege tankar og levemåtar herskar i vårt eige land og tek over den eine arena etter den andre.
.
Enno er det mykje av landet att som skal takast!
Kor er du som vil vera ein tenar for Gud her? Det vert eit offer, med kamp og strid mot synda og verda og Den Vonde. Men du vil ha den sterkaste på di side. Er du med i stafetten?
.

fredag 19. februar 2010

173) Josva 20,1-9.


Fristedene.
173) Josva 20,1-9.
.
Beretningen om fristedene står i flere av Bibelens bøker, og det viser gjerne at dette var viktig, folket måtte kjenne til denne ventilen i samfunnet. Mange kunne få bruk for den uten å tenke det på forhånd. For her gjelder det saker om noen som dreper andre uten å ville det. Det kunne skje ved et uhell eller en tilfeldighet.
.
Vi finner denne beretningen også i 5. Mos 19 og 4. Mos. 35 samt en antydning i 2. Mos 21, 13ff.
.
Vi må stanse ved noen hovedsaker om fristedene her, for de taler om vår frelse.
.
1. Nødvendige.
Fristedene var nødvendige på grunn av faren for blodhevn, v. 3. Blodhevn er et ganske vanlig fenomen i eldre kultur, og det var også kjent i Norge i gammel tid. Vi kjenner det f. eks. fra gamle islandske ættesagaer. Det er egentlig en ond sirkel som en ikke kommer ut av. En skal hevne en urett, som igjen må hevnes osv. Barn kan ha noe av dette i seg når de sier: Dette skal du ha igjen!
.
Vi vet at synd leder til ny synd. Fristedene er bilde på frelsen. Guds dom venter alle syndere, og djevelen gjør det han kan for å ødelegge oss. Djevelen går omkring som en brølende løve og søker mennesker han kan sluke. 1. Pet. 5, 8. Synden skal finne dere igjen, står det. 4. Mos. 32, 23. Og til sist kommer den store dom over verden da Gud skal skille de rettferdige fra de urettferdige for alltid. Mat. 25, 46; Åp. 20, 12 og 15.
.
2. En tilflukt.
Gud sørget for tilfluktsteder i Israel. Seks byer ble utskilt til dette, tre øst og tre vest for Jordan. De var spredt over hele landet slik at alle skulle kunne nå dem i tide. Ha ga beskjed til Moses: Skill ut disse byene. Og Josva gjorde som Gud hadde sagt, kap. 20, 7.
.
De som kom i skade for å drepe noen uten å ville det, hadde nå et sted å gå, v. 3. Det var relativt kort vei. Når han kom til byporten, skulle han legge saken sin fram der for de eldste, og de tok han med seg inn i byen. Der skulle de ”gi ham et sted hos seg hvor han kan bo”, v. 4. Det er et fint uttrykk: Flyktingen får et sted å bo.
.
Det eir bilde på Jesus. Han tar imot syndere og gir oss et sikkert sted hos seg. Det opplevde også den fortapte sønn da han kom hjem. Luk. 15.
.
”Så fly til den fristaden skjønne,
til Frelserens vunder og sår.
Barmhjertighet der skal du finne,
forløsning i blodet du får.”
.
- Alle syndere kan flykte dit. Ingen er forstygg og stor synder. Jesus tar imot alle. Der kan du berge livet. I Salme 57, 2 sier salmisten så fint: Under sine vinger skygger gir han deg ly. Og i salme 46 er Gud kalt vår tilflukt og faste borg.  – Utenfor Jesus er det bare dom og fortapelse og aldri mer nåde. Derfor må vi komme i nådens tid.
.
- Der er vi trygge. Når de bare kom innenfor porten, var de trygge. Det samme gjelder oss, fordi vi har Guds løfter på det. Ordet forkynner det. – Der inne kunne de bo trygt til yppersteprestens død, v. 6. Da var ”karantenetiden” slutt, og de skulle kunne dra hjem. Dette ble kjent for folket, slik at ingen ville eller kunne hevne seg etter den tid. Tryggheten er her et vesentlig poeng. Han skulle også stilles fram for menigheten, for folket, v. 9.
.
- I vår nådetid må vi ta imot dette i tro. Da blir en synder frikjent fra straffen og erklært rettferdig for Gud. Rom. 5, 28. Gal. 2, 16. Vi kan ikke gjøre noe annet enn å ta imot i tro.
.
3. Veiene.
I 5. Mos. 19, 3 står et fint tillegg: De skal gjøre i stand veien til disse byene. Det skulle være lett å komme fram. Folk skulle ikke bli hindret av stein og tre som stengte venene. Jeg har også lest et sted at de satte opp skilt ved veikryssene med innskriften: ”Tilflukt.” Den som var ukjent skulle vite hvilen vei han skulle ta. I slike tilfelle hadde de det jo travelt og for å komme i sikkerhet.
.
- Vi er slike skilt. Livet vårt skal vise vei til Jesus og frelsen. Det kan være noen steiner i vår vei som skulle ryddes bort. Paulus sier noe om dette i 1. Kor. 10, 32: Vær ikke til anstøt. Det som kan hindre noen, må vi ofre for Jesu skyld. I kap. 8, 13 sier Paulus at til og med mat kan bli til anstøt (dvs. offerkjøtt). Hverdagslivet vårt kan inneholde noe som hindrer folk fra å søke Gud. Det må vi være villige til å ofre for hans sak. Da er vi lys og salt, Mat. 5, 13-14.
.
- Jesus gjorde veien i stand. Det er hovedsaken her. Og det skjedde da han hang på korset og ropte: Fullbrakt! Da var synden sonet og gjelden betalt og alle kan komme til ham og bli fri. Jesus sa selv at han var veien, Joh. 14, 6. ”Kom til din frelser, oppsett det ei…”
.
4. De fremmede.
I v. 9 er også et vakkert tillegg: Og for de fremmede, står det. Det gjaldt ikke bare Israel, men også andre folk som var hos dem. Åndelig talt kan vi her øyne tanken på misjon. Guds rike og evangeliet er for alle. Det sa Jesus selv, Mark. 16, 15: i all verden.
.
Muslimer kan komme, buddhister og hinduister. Det er rom for alle, og de var med i Jesu ord: Fullbrakt. La oss også vise dem vei til korset, der Gud står med åpne armer for å ta imot. Amen.
.

torsdag 18. februar 2010

172) Josva 24.


Velg i dag.
172) Josva 24.
.
En predikant kaller dette kapitlet ”kapteinens siste tale”. Josva var lederen som hadde fulgt folket i mange, mange år – gjennom ørkenen og erobringen av hele Kana’ans land. Nå skjønte han at han skulle dø. Dette var hans siste anledning til å formane folket til å gå Guds veier her i verden.
.
Det er også en farvel-tale. Har vi hatt det godt et sted, er det vemodig å si farvel, særlig om vi vet at vi sannsynligvis aldri vil komme dit igjen og møte dette folket. Da ligger det ham på hjerte å si det aller viktigste. Vi skal peke på noe av det nå.
.
1) Deres historie.
Først taler han om det som hadde hendt deres eget folk. Og han viser at det er Gud selv som har ført folket dit de er i dag. Historien kan være til stor nytte for et folk, om man ser det på denne måten. Dette var egentlig en pakt-seremoni Sjikem. Og det gjaldt alle stammene i Israel, v. 2. De representerte hele folk. Sjikem lå i Efraimittenes land og var både en av de sju tilfluktsbyene (kap. 20, 7) og en levittby (kap. 21, 21).
.
a) Han begynner med den eldste de kjenner, nemlig Tarah, far til Abraham. 1. Mos. 11-12. Det er selve ”urhistorien” Israels folk. Det begynte ”i gamle dager” i dagens Irak, Mesopotamia. Da dyrket de fremmede guder. Det begynte i hedenskapet, det skulle de ikke glemme. Det er tanke på nåden som ligger bak her. De har ikke noen ære av sin nåværende stilling som Guds eget folk.
.
b) Dernest sier han at det var Han som frelste dem. Han tok Abraham ut av landet og førte ham til Kana’an. Det var han som gjorde slekten tallrik og stor. Senere sendte han Moses og Aron og førte dem ut av Egypt. Befrielsen var ene og alene et Herrens verk og under. Slik vil han understreke at alt var Guds nådeverk mot dem. De hadde ingen ære av det. Her var de forbilde og eksempel på oss kristne. Vi er også helt og fullt frelst av nåde. Ef. 2, 8.
.
2) Guds gave.
I v. 13 er det klart at landet de nå bor i, er en gave fra Gud. Folket hadde ikke hadde noen møye med det. De kom til og med til ferdige byer som folket hadde forlatt. Der var det vingårder og oljetre som de ikke hadde plantet. De fikk det som gave av Gud.
.
Her skulle vi stanse og se på vår egen stand og frelse. Vi gjorde ikke noe for å bli frelst. Og den frelse vi eier nå ved tro, hadde Gud selv gjort ferdig i Kristus. Det var hans verk alene. Vi får nyte frelsens gaver for intet. Guds rike er virkelig et land ”som flyter med melk og honning”, som kana’an var for israelittene.
.
3) Et nytt liv.
I v. 14 blir folket oppfordret til å leve rett med ham. – Det er flere ingredienser i dette livet, og slik vil det alltid være. Frykten for Herren er det første han nevner, Den går som en rød tråd gjennom både GT og NT. Det henger sammen med et rett kjennskap til Gud. Hvis vi virkelig ser ham som den den eneste og store Herre over verden, over liv og død, vil vi ha mer respekt for Ham enn vi ofte har. Menneskene behandler ham som et menneske, hvis de i det hele tatt tro at han eksisterer. 2. Kor. 5, 11 viser at en slik frykt gjelder også i vår tid. Frykten og respekten for Gud skulle ikke være mindre når vi vet at han lot sin sønn dø for å sone vår synd. Frykten her er mindre redsel enn respekt.
.
I tillegg taler Josva om sannhet og troskap, særlig i tjenesten for ham. Sannheten er alltid i forhold til det Gud har sagt og er. Dette sinn tar bare hensyn til Guds vilje både i selve den ytre gudsdyrkelsen og i privatlivet. Det er aldri hva vi mener er sant og rett. Alt skal innrettes og korrigeres på Guds ord.
.
Da blir en naturlig følge av dette at vi skiller oss fra all slags synd og urenhet i vårt liv. Det begynner med sannhet i vårt indre menneske (Salme 51, 8). Som et resultat av et renset hjerte kommer et skille med verden og synden. For israelittene den gang var det særlig aktuelt å ha et klart skille med avgudene. Det ser ut til at de hadde fortsatt som avgudsdyrkere i Egypt. Noen hadde nok tatt med seg gudene fra Mesopotamia der Abrahams forfedre hadde dyrket andre guder.
.
Dette viser hvor lenge avgudyrkelse kan ligge i et folk, og hvor sterkt den kan binde mennesker til seg. Legg merke til at Josva gjentar denne formaningen i v. 23, og det viser alvoret i saken. Det kan hende at noen bare har gjemt avguder privat uten å dyrke dem, som Matthew Henry sier. Ingen kan tjene to herrer. Sann religion er slik at vi bare kan ha en.
.
Jakob kom med den samme formaning til sitt husfolk i Betel: Få bort de fremmede guder som finnes hos dere. 1. Mos. 35, 2 og 4. Alvoret ligger hele tiden i at de kan bli fristet til å dyrke slike guder når de hadde dem i sin nærhet. Det taler også sterkt til oss om å legg bort alt som er på kanten av sannheten og Guds vilje. I svake øyebikk kan verden i ulike former friste troende til fall.
.
4. Vitnesbyrdet og valget.
Josva bruker nå vitnesbyrdet som et ”middel”. Han setter folket på valg: Enten Herren eller avgudene. Da kommer han med sitt vakre vitnesbyrd som mange troende har brukt som sitt eget: ”Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren,” v. 15c. Han var sikker på at hans familien ville følge ham i dette. Vitnesbyrdet har stor makt i en slik situasjon. Det er bare naturlig. Vi hører at det går an for andre, og da kan det også gjelde for meg!
.
Folket er overbevist og svarer frimodig: ”Vi vil aldri tenke på å forlate Herren.” Det var gjerne litt overmodig. Historien viser at de senere både tenkte på det og gjorde det. Ydmykheten er mer forsiktig. De sa like freidig: Vi vil tjene Herren, v. 18. Men Josva visste noe som de ennå ikke hadde lært skikkelig. De kunne ikke tjene Herren av seg selv. Dere vil ikke makte det, v. 19.
.
I den nye pakt har vi lært noe om dette. Vi er uduelige til alt i Guds rike. Det er Gud som må virke alt i oss, 1. Kor. 12, 6. Og til filipperne skriver Paulus slik: ”For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode velbehag,” Fil. 2,13. Enhver forkynner og leder i Guds rike må lære denne vanskelige kunst: Jeg kan ingen ting av meg selv. Gud må utruste meg, vise meg oppgaver, gi kraft og vilje til å gå og å holde ut.
.
Valget vårt blir da å bøye oss for Ham, og å overgi oss til hans vilje hver dag.
.

171) Dom. 1-2.


Dommerne.
171) Dom. 1-2.

Innledning.
  Denne boka behandler tida etter Josva og fram mot kongedømmet blir opprettet i Israel. Det er et tidsrom på ca. 300 år. Boka omtaler 14 dommere eller ledere i Israel. Denne delen av Israels historie vekslet mellom store frafall, fulgt av undertrykkelse og nød og til sist Guds herlige utfrielse. Sju slike perioder er det fortalt om. Vi vet ikke hvem som har skrevet boka, men den er kanskje skrevet på Samuels tid.

1) I KAMP MED KANAANITTENE
Dom 1, 1-21.
   
  Selv om Josva inntok Kanaans land og Israel Boastte seg der, opplevde folket en stadig kamp med innbyggerne. Hele landet måtte inntas. Forstatte kanaanittene å bo i landet  i lang tid sammen med israelittene?
  Josvas død (Josva 24, 29) var et tidsskille for Israel. Folket var kommet inn i landet som folk. Men det Gud hadde sagt til Josva (Josva 1, 3), var ikke oppfylt. Gud ville at hele landet skulle tilhøre dem.
  Men hvem skulle ta ledervervet etter Josva? Her ser vi et vakkert trekk ved Israels folk: De gikk til Gud! Juda fikk i oppdrag å lede folket etter Josva. Denne stammen hadde fått sitt landområde på vestsida av Dødehavet og nord for Jerusalem. I NT blir dette området kalt Judea, og hebreerne som bodde her ble kalt jøder (jfr. 2. Kong. 16, 6). Men etter Nordrikets fall, ble alle hebreere kalt jøder.
  Juda stamme var den største og hadde fått et profetisk løfte av Jakob: "For deg skal din fars sønner bøye seg" (1. Mos. 49, 8ff). Og det var i denne stammen at Fredsfyrsten Messias skulle komme fra.
  Gudsfolket Israel fikk altså kamp mot fienden selv om Gud hadde lovet dem landet. I Guds rike er det ingen lettkjøpte seire. Det er en lov som også gjelder i vår nytestamentlige evangelietid.

2) DOMMERE SOM REDNINGSMENN
Dom. 2, 1-23.

  Guds folk Israel får refs av Herren. Folket hadde ikke vært lenge i landet før fristelsen kom og fallet lå så snublende nær.
  Fristelsen var å gjøre seg til venner med hedningene, i alle tilfelle å komme på talefot med dem. Men da var veien kort til å slutte pakt med dem. Og det er selve fallet når avgudene får innpass og blir akseptert.
  Gud hadde advart dem før. Ville avgudene og hedningene blir en snare for Israels folk?
  Israel ville innta landet på fredelig vis, uten kamp og krig. Og nettopp da lå det nær å inngå kompromiss med folket. En verdslig tankegang og handlemåte ble folkets fall. Og der Gudsfolkets tanker blir smittet av hedningene, glemmer de snart sin Gud. Og det var den glemte gud de gav som arv til sine barn. Denne slekt kjente ikke Herren (v. 10). De hadde ikke fått høre om Guds store gjerninger med Israel.
  Slik er frafallets karakter. Det er å glemme Gud. Og det vekker alltid hans vrede. Hva er redningen i slike tider?
  Gud sendte dommere. De grep inn når nøden ble uutholdelig for folket. Gud trenger mellommenn, tjenere som forteller folk veien til frelse. Ingen av dommerne i denne boka var av presteslekt eller av høy byrd. Gud skulle bruke ordinære mennesker til en ekstraordinær gjerning: å lede folket til Gud.

onsdag 17. februar 2010

170) Dom. 4, 1-24.


170) Debora.
Dom. 4, 1-24.

1) VED EN KVINNES HÅND
  Det er Deboras mektige skikkelse vi lærer å kjenne her. Hun er en av de få betydningsfulle kvinner som er omtalt i Bibelen. Hennes historie er som en Jean d'Arc i en avgjørende fase i folkets  liv. Hun kalles en mor i Israel (kap. 5, 7).

  Debora var dommer. Men når hun skulle rense landet for fiender, kalte hun en mann til seg, Barak. Baraks villighet er klar nok, men hun må ha vært den sterkeste. For han satte som betingelse at hun skulle gå med.

  Det gjorde Debora, og æren for seieren skulle bli hennes. Det skulle skje ved "en kvinnes hånd". Det var nokså uvanlig i en mannsdominert tid og kultur.

  Det er det uvanlige som understrekes. Gud går utradisjonelle veier for å berge sitt folk. Vi er i Nord-Israel når dette skjer, og fienden var mektig. Og mot dette stod kvinnen og en fryktsom mann.

  Og nettopp dette blir noe typisk i hele Guds rike. Alle seire der skal være av nåde. Ingen skal kunne si at de har bestått prøven på egen hånd. Gang etter gang understrekes det i Israels historie at Gud hadde gitt dem seieren og landet. (5. Mos. 1, 8).

2) LOVSANG
Dom. 5, 1-31.

  Etter seieren synger Debora og Braka sammen en herlig lovsang til Herren. Det er takk for seieren. Det var egentlig Gud som kjempet og vant. Og hovedmotivet i seierssangen er lovprisning av det Gud hadde gjort.

  Israel hadde også sunget lovsang før (2. Mos. 15), og Guds folk skal delta i den sangen i himmelen (Åp. 15).

  Etter 40 år på vandring var det godt å komme i ro i landet. Men det var egentlig ikke det de sang om og gledet seg over. Hovedmotivet var Guds hjelp og mektige gjerning. En rekke poetiske bilder er benyttet for å beskrive Guds verk. Jorden skalv og fjellene rystet i skrekk for Herrens åsyn.

  Men seieren var ikke kommet om ikke folket hadde gått i strid. Denne dobbelthet gjelder alltid. Gud kjemper - og folket må delta. Det  skjedde denne gang. "Folket møtte villig fram", ja, "de frivillige møtte fram". Derfor blir folket også nevnt i lovsangen. Og priset "framfor kvinner være Jael" - for hun drepte  fienden Sisera. Æres den som æres bør. Det er et sundt prinsipp.

  Et annet trekk ved sangen er fellesskapet mellom stammene. Guds folk er en enhet, selv om noen er passive. De tre stammene som ikke var villige, tapte selv velsignelse. Men - "måtte de som elsker ham, være som solen".

  Etter dette hadde landet fred lenge - i 40 år.

169) Dom. 6, 1-24.


169) KJEMPEN GIDEON
Dom.  6, 1-24.

(1)
  Det er nesten blitt rutine for Israel å synde mot Herren etter en fredelig periode. Og det "skjema" som utviklingen går etter da er at Herren overgir folket i hedningenes hender. I sju år måtte de nå være under midianittene. Det ble en stridens tid.

  Gud brukte altså hedninger som strafferedskap når Guds folk ikke ville følge hans lover. Ytre straffedom var altså et redskap fra Gud til å kalle folket til bot. Vi skal ikke se all motgang som direkte følge av egne synder. Men det hender Gud må bruke ytre midler til å stanse oss når vi synder.

  Synden var spesielt avgudsdyrkelse. Folket dyrket Astarte og Baal. Og her var usedelige skikker og seksuelle utskeielser med, og tempelprostitusjon var velkjent. Menn og kvinner innviet seg til prostitusjon ved templene. I dommertida hadde dette fått  innpass i Israel (2, 13; 10, 6).

  Først sendte Gud en "ukjent soldat" i Herrens hær, v. 6. Noen ganger bruker Herren anonyme vitner til å bære fram sitt bud. Deretter kom kallet til Gideon. I spesielle tider må Gud sender kjemper for å berge sitt folk. Og et kjennemerke på en Guds kjempe er ydmykhet: hvordan skal jeg klare dette (v. 15). Men nettopp til de små kommer løftet: jeg er med deg. 11 vanlige menn på et fjell fikk de samme ord - og fikk gjøre storverk for Gud. (Mat. 28, 16-20).


(2) SEIER OVER BAAL. Dom. 6, 25-40.

Gideon går til angrep på hedenskapet med stor iver. Han rev ned avgudsalterne. I denne striden får han bekreftelse på kallet ved flere anledninger.

  Kampen mot Baal var på befaling av Herren selv. Nå skulle den virkelige striden begynne. 
Avgudsalter og bilder er bare symbol på den ånd og gudfiendskap som låg bak. Å rive ned det var ikke bare en ytre, synlig handling. Det var innledning til krig mot onde, sterke åndsmakter. Ikke minst var det kamp mot det kompromiss som var blitt vanlig i folket. Og det koster.

  Renselsen måtte begynne i hans eget hjem. Så langt var frafallet kommet at dommerens far var avgudsdyrker. Og da blir kampen ekstra hard. Skal vi vinne de store seire ute, må vi først gjøre det hjemme. Ingen er sterkere i sitt vitnesbyrd enn blant sine egne. Derfor sa Frelseren: Gå hjem til dine egne og fortell...(Mark. 5, 19).

  Det er naturlig at verden blir vred når deres guder faller. Mangen Herrens sanne profet og misjonær har møtt trussel om død når budskapet ble sterkt. Gideon var en Guds kjempe. Han største seier er at faren stiller seg solidarisk med ham. Og slike store stunder blir avgjørende i vekkelsen i fortid og nåtid.

  Likevel. Den største kjempe har sin tvil. Han behøver ny forsikring om kallet. Mange har møtt Gud med "ulldotten" både en og to ganger (v. 37. 39). Det skjer ikke av gjenstridighet, men tvilen dreper trosgnisten.

(3) HERRENS SANNE HÆR
 Dom. 7, 1-25.

  Gideon skulle kjempe videre. Men Herrens kriger måtte skje etter Herrens egen regel. Og Herrens spør ikke etter antall eller ytre makt. Det var bedre for Gideon med noen få sanne soldater enn mange der hjertet ikke var med. Derfor skulle han nå prøve sine tropper og reduserte hæren to ganger.

  Først lot han alle de som var redde og fryktet striden gå frivillig. Da ble hæren redusert fra 32000 mann til 10000 mann. Men også det var for mye, sa Herren. Han måtte prøve dem en gang til. Og denne testen skulle Gideon selv foreta.

  300 mann lepjet i seg vann, en handling som viste at de var på vakt og samtidig speidet etter fienden. Resten tok seg god tid og la seg ned på kne som om de var hjemme i hagen.

  Det avgjorde skjebnen. De mange var ikke brukbare. Og fordi han gjorde som Gud sa, var seieren sikret.

  Mesteren tok bare med seg noen få venner inn i Getsemane. Ikke mange var med på Tabor heller. Asas ord er gyldige i gammel og ny tid: Herre, for deg gjør det ingen forskjell enten du hjelper den mektige eller den maktesløse (2. Krøn. 14, 11).

 (4) MISNØYE OG STRAFF
Dom. 8, 1-21.

   Gideon opplevde mange seire. Han var en Herrens general. Og han opplevde også det motsatte: motstand og folks misnøye. Men han var en klok mann og overvant deres mistro.

Noen ville ikke følge ham. Misunnelsen fra Efraim er en menneskelig reaksjon. (Jfr. 12, 1). De føler seg forbigått: Hvorfor bad du ikke oss å være med? Efraim var en viktig stamme ved invasjonen av landet, og de følte utviklingen nå var et prestisjetap.

  Da viser Gideon sin ydmykhet og klokskap ved å framstille sin egen seier som liten i motsetning til det de hadde gjort. De hadde jo fanget to høvdinger! Mildt svar demper harme, sa vismannen (Ordspr. 15, 1).

  Men striden var ikke slutt. Sukkot og Pnuel tilhørte Gads stamme. Her møtte han ny mistro og direkte uvilje. Gud har alltid dømt det strengt. Blodhevnen krevde dødsstraff over kongene som tidligere hadde drept Gideons brør på tabor.

  I denne gammeltestamentlige tidsalder var rettferdighet og jus en annen vår. Gideon handlet også på vegne av Guds folk, som øvrighetsperson. Jesus lærte oss kjærlighetens jus, og bad oss vente på den himmelske rettferdighet. Derfor skal vi ikke straffe og dømme etter eget skjønn. 1. Pet. 2, 23; Mat. 7, 1f.

(5) EN SNARE FOR GIDEON
 Dom. 8, 22-35.

  Selv om Gideon var en sterk mann, var han ikke utenfor fare. Å bli populær kan være en større fare enn mye motgang. Kongeverdigheten var trolig fristende for ham etter menneskelig tankegang. Men Gideon eidde den sanne storhet. Han visste at kongemakt var farlig både for ham selv og for folket. Herren var konge. Ved en senere anledning ser vi også at kongemyndighet ikke var etter Guds plan (1. Sam. 8, 5-8).

  Som folket var også Gideon påvirket av avgudsdyrkelsen. Gullstatuen (v. 27) var nok ikke tenkt som en avgud. Men det viser et svakt punkt hos en Guds mann. Han som tenkte klart om kongedømmet, var ikke så klar i gudsdyrkelsen. Den ble en snare for Gideon og hans hus, v. 27.

  Da Gideon var død, kom frafallet igjen over folket. Lederen hadde berget dem i lang tid. Landet hadde ro i 40 år mens han levde.

  Når folket ikke lenger hadde en leder, ble de troløse. Det var lettere å dyrke avguden Ba'al enn sannhetens Gud Jahveh. Israel glemte Herren og hans frelse i farne tider. Så lett det er å glemme Guds verk for et menneske! Når frafallet stiger inn døra, flytter avguden med. Og da følger ukjærligheten og utakknemligheten med som fast gjest. Israel glemte å vise takk og godvilje mot Gideons familie, v. 35.