Kong Jojakin.
Jer. 52, 31-34.
.
Jojakin var konge i sørriket Juda i tre måneder og ti dager. Det var en uvanlig kort kongeperiode, og han var en vond konge sammenlignet med en del andre. Kap. 22, 24. Han profeterte dom, og Nebukadnesar tok Jerusalem i året 597. Han satt som fange i 37 år, men ble så tatt til nåde.
.
Han er bilde på en synder som er vond i Herrens øyne og som får Guds nåde og frelse. Slik arbeider Gud. Vi skal nå se på noe av det som skjedde ved utfrielsen, der også vi kan sett vårt navn inn.
.
1. Utfridd av fengslet.
Judas menn ble bortført til Babel i flere puljer, v. 26-30. Etter 37 år ble kongen satt fri, og det var det viktigste som kunne hende ham da. Men han kunne ikke makte det selv. Det var helt utelukket. Ser du parallellen med oss mennesker som er bundet i synden? Det er bare den som sover som tror at han kan frigjøre seg når han vil.
.
I salme 40, 2 ser vi det samme. Det var Gud som drog ham opp fra fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Og i v. 31 i vår tekst står det så utrolig fint (litt forkortet): ”I det trettisjuende året … tok kongen i Babel … Jojakin til nåde.” Her var det ikke tale om at han fortjente å bli satt fri. Han var slett ikke verdig, men var fremdeles en skyldig fange.
.
Slik er altså frelsen. Vi blir tatt til nåde av Gud, og ingen andre blir frelst. Guds nåde må frelse oss og bare den kan. Kol. 1, 14 sier det slik: ”I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse.” Og det skjer når et menneske erkjenner sin synd og bekjenner den for Gud uten forbehold. Da mottar han tilgivelse for alle sine synder. Har du også gjort det?
.
2. Han fikk trøst.
”Kongen talte vennlig med ham,” v. 32. Det var uventa. Hvem skulle trodd det? Det innebærer at det var fred mellom disse to og dermed trygghet. Jojakin var ikke lenger bak fengslets murer, for der kunne han aldri være sikker på sin skjebne. Men nå var han hos kongen som talte vennlig med ham.
.
Guds lov har bare krav og dom for oss. For vi er ikke i stand til å holde den perfekt. Evangeliet er derimot det gode buskap nettopp til slike som er fanget i synden og ikke makter å løsrive seg. Og det skaper fred i et urolig hjerte. Nå kommer det budskapet til deg også!
.
3. Nye klær.
Fangedrakten var nok ganske utslitt. Han kunne ikke gå i kongens gard med den. Men befrielsen innebar også nye klær. ”Han la av seg fangedrakten,” står det i v. 33. Det må ha vært en stor stund for Judakongen som hadde levd så lenge i kummerlige kår.
.
Våre gamle klær er alle våre synder, skyld og gjeld hos Gud. I det ligger også den skam vi har som syndere. Vi har jo ødelagt for Guds rike og hånet hans navn i livet. Det skulle vi få legge av. Vi var ferdig med det gamle livet og fikk noe helt nytt: Kristi rettferdighets drakt som ble kjøpt på Golgata. Slik opplevde ypperstepresten Josva det, Sak. 3, 3, og det samme erfarer alle syndere som kommer til Jesus. Vi får et nytt liv.
.
4. Han ble opphøyet.
Dette er kanskje enda større enn selve befrielsen. Hva skulle han gjøre om han bare kom ut or fangehuset? Skulle han søke tilhold hos sine landsmenn og prøve å få seg arbeid og inntekt der?
.
Babels konge hadde en helt annen plan for Jojakin. For han ”satte hans stol høyere oppe enn de andre”. Babels kongen hadde seiret over flere land og tatt alle kongene til fange. De satt ved kongens bord etter rang og verdighet. Og her kom altså Judakongen høyere enn alle de andre! Det var en veldig æresbevisning. Han gikk fra det dype fangehullet til den høyeste plass ved kongens bord.
.
Her ser vi en side ved kristendommen som ikke alle har sett inn i. Vi blir ikke bare løst fra våre synder og utfriet fra verden. Vi blir innsatt som kongens barn allerede her i tiden og enda mer i evigheten der alt er fullkomment. Paulus skriver til efeserne: Han har satt oss med ham i himmelen i Kristus, Ef. 2, 6. Det er stort å være en kristen. Guds ord sier at du er Guds arving og Kristi medarving. Vi skal aldri se lite på det. Det sant som salmisten synger:
.
”Det er da noe å være barn
av Gud den evige Fader,
og her på jorden ha ham til venn,
som aldri sine forlater.”
.
Der i slottet fikk han alt han behøvde. Han satt ved kongens bord. Hver dag gikk han dit. Og alltid var det nok på bordet. Der levde han så godt som aldri før – helt til sin siste dag. V. 34.
.
Slik er det med oss kristne. Jeg mangler ingen ting, sa David, for Herren var hans hyrde. Salme. 23, 1. Vi har Guds egen sønn som konge og hyrde for oss. Hos ham er det nok til alle. Bare kom til ham!
Amen.
