Veiene sørger
Klages. 1, 4.
.
Klagesangene er skrevet av profeten Jeremia. Bakgrunnen er Israels nød i trengselens tid under Babel.
.
Da begynner han disse sangene med å si at Jerusalem er ensom, v. 1. Juda er i landflyktighet i Babel, v. 3. Folket får smake følgene av sin synd og verdslighet. Og veien til Sion sørger fordi ingen kommer til høytidene der. Og det gir oss noen tanker. For det er veier til alle tider som sørger, fordi det er så få som går der. La oss stanse for noen av disse veiene.
.
Nå vet vi at Jesus er selve frelsens vei, Joh. 14, 6. Og den smal, Mat. 7, 14. Men likevel er det en ferdig vei som Gud har skapt. Jes. 35, 8. Det er den viktigste veien. Og bare den fører oss til Gud og himmelriket.
.
Men veien gråter. Det er så få som vil følge Jesus. De fleste går den breie veien ute i verden. Det er lett å vandre der i forhold til den smale vei. To ganger står det at Jesus gråter: Joh. 11, 35 og Luk. 19,41. Han kjente folkets hjerter og visste hva de tenkte om ham og at de ikke brydde seg det minste om hans budskap om frelse.
.
Få kommer til Jesus. Få finner veien. De kristne er alltid i mindretall, selv om det i spesielle tider kan syne så være mange. Etter en stund ser vi at flokken minker. Det er bare de trofaste som blir igjen.
.
De skjønner ikke at frelsen er fest og høytid. Og så kommer de ikke. ”Livets største under, det er frelsen ifra Gud, da han sendte Sønnen ned til jord.”
.
Det er ikke slik at det er mange veier til himmelen. Der er bare en vei. Likevel er det mange veier å vandre på her i verden, også som kristen. Nå skal vi peke på noen av dem.
.
1. Først: Frelsens vei.
Omvendelsens port er trang. Det er inngangen til Guds rike og frelsen. Det er aller viktigst at vi har kommet gjennom den. Jesus talte om denne porten og veien i Mat. 7, 13-14. Porten var trang og veien var smal, sa han. Det var ikke selvfølgelig å gå inn der. Og det var få som fant den, sa Jesus.
.
Hvor er det slik? Jo, jeg tror at en viktig grunn til at mange ikke blir kristne, er at det koster for mye. For da må vi legge av alt vårt eget, også vår ære og verdighet. Det blir så smått og foraktelig å bli en kristen. Du må bøye deg, bekjenne at du er en synder. Og du mener at du ikke er verre enn andre og har aldri vært i konflikt med norsk lov.
.
Men kjære deg: Hvordan er det med Guds lov? Har du alltid levd til ære for Gud og elsket ham framfor alle andre ting? Er det ikke slik at du også slik som alle vi andre, egentlig helst har elsket oss selv og gjør alt vi kan for at vi skal få det godt? Det holder ikke å legge en stor pengeseddel i korga til Kirkens nødhjelp. Det er ingen ting i forhold til Guds krav og tanke med deg.
.
De fleste går forbi denne veien. De vil rett og slett noe annet. Er det deg?
.
2. Tjenerens vei.
Vi kristne går visst også forbi noen veier. Det ser ut til at det er vanskelig å få folk til å gå inn i tjeneste i Guds rike nå. Og her mener jeg virkelig tjenere, slike som sliter og arbeider for Gud uten tanke på egen nytte og ære.
.
For slaveri er ikke stas. Det er ikke noe man streber etter. Det er slit og strev og vonde dager uten søvn og fritid. Du bestemmer rett og slett ikke over deg selv lenger.
.
Derfor er det så lite folk på denne veien. De har andre prioriteringer. Tjenesten blir en ensom vei. Men da skal du huske at Jesus følger deg hver dag der.
.
3. Lidelsens vei.
Her mener jeg ikke den lidelse som kommer over oss på grunn av sykdom eller skader vi er utsatt for. Det kan vi ikke velge vekk eller bestemme over selv. Men det er en annen lidelse, ja, flere slags lidelser for en kristne.
.
Noen opplever forfølgelse for troens skyld. I vårt land har vi vært heldige så langt i så måte. Det koster ikke så mye de fleste steder i landet vårt. Noen steder gjør det nok, f. eks. kristne elever på skolene. Noen av dem må gjennomgå hån og spott fordi de vil tilhøre Jesus. Og i noen land er det slik at det kan koste livet å bekjenne Jesu navn.
.
Det var slik i Sovjet og andre kommunistland. Kanskje skjer det ennå. Og i muslimske land er det også slik flere steder. Det er rett og slett ulovlig for en muslim å konvertere til en annen religion, f. eks. kristendommen. I disse land er de rett og slett ikke kommet lenger. Det må være en privat og frivillig sak å velge sin egen religion og å tale fritt om den.
.
Da blir det lidelse. Fysisk og psykisk lidelse. Det koster å være en kristen, men lønnen vinker i det fjerne. Himmelen blir et herlig sted for de som eld mest. Då får de friheten fullt og helt og får nyte freden og hvilen hos Gud.
.
Det finnes likevel en annen lidelse som alle Guds barn skulle ha. Det er sorgen og smerten over alle de ufrelste. Det vrimler av dem i vårt land og utover hele verden. Det er hedningene av alle slag, muslimer og buddhister og hinduister og mange andre. Tenk litt på det nå: De går fortapt uten Jesus. Han er den eneste veien til Guds rike. Og det smerter oss.
.
Det er visst få som går på den veien også. For det koster tid i ensomhet og hjertenød og bønn til den levende Gud. Han venter på mennesker som vil gå på veiene til Sion – gå i nød og bønn for alle de fortapte. Vil du være med der? Ikke bare en liten stund i dag, men alle dager? Gud velsigne oss alle til å være trofaste på denne veien. Amen.
.
