Messiasprofeti
Kap. 3.
I et syn hvori ypperstepresten Josva står som stedfortreder for folket, ser profeten hvorledes Gud forsvarer sitt folk mot Satans anklage, tilgir dem deres synder og helliger dem. Fremdeles hører han hvorledes Herren tilsier Josva sin velsignelse og hjelp, såfremt han er tro, og hvorledes han lover å sende Messias og i ham sørge for sin menighet og gi den syndsforlatelse og fred, 1-10.
En ny Messiasprofeti møter oss her: Herrens tjener Spire skal komme, kap. 3,8. Prestene er varselmenn om dette. Og i v. 9 møter vi et vakkert ord: Synden skal tas bort på en dag. Det må primært vise til Golgata.
La oss se nærmere på Messias som en ”spire”.
I denne profetien ser vi at Messias skal være et menneske: en mann som heter spire. Kan det sies klarere i GT at Messias skal komme som et menneske av trange kår og skape nye tider for folket.
1. Hans navn er Spire.
Dette navnet henspiller på to ting. Først er det et bilde på avstamming. Han skal spire fram av sin rot (6, 12). Det må bety slektskap. Og ved at han skal være konge (v. 13), vil han som jøde bare kunne komme av en slekt. I den jødiske historie finnes det bare ett kongerike som er aktuelt å føre videre: Davids rike. Jfr. 2. Sam. 7, 14; Amos 9, 11. Dermed er det sagt at han må være av Davids ætt. Det stemmer med andre profetier, Jes. 11, 1f. Der det heter at Messias skal komme av Isais stubb. Og Isai var Davids far, Apg. 13, 22-23. Da Jesus ble født, er det sagt at han var av Davids hus og ætt. Luk. 2, 4. Det gikk som Herren hadde sagt.
Men ordet spire må også være et bilde som så mange andre uttrykk i Bibelen. Spiren er et lite skudd eller strå som kommer opp av jorda. Det ser så lite og ringe ut. Men i stillhet vokser det dag for dag. Det ligger liksom nye muligheter i en spire, selv om den ser liten og ubetydelig ut. Den taler om liv.
Da Messias kom, skjedde nettopp det. Hans ringhet førte til forakt. Han var ikke den store kongen som mange hadde håpet på. Han var bare et lite og fattig barn. Men i dette barnet lå hele verdens håp.
Ordet spire er også brukt andre steder i Skriften med et klart Messias-sikte. Vi tror det taler om samme sak. Jeremias taler om nye tider da Herren vil "la det stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet" (Jer. 23, 5-6). Jfr. Jer. 33, 15-17.
2. Spiren skal være Guds tjener.
Han skal gjøre Guds gjerning og ikke sin egen. Han er et sendebud og skal utføre sin Herres vilje. Det er tjenerens mandat - han må la seg nøye med det.
Her ser vi at Messias også andre steder får tilnavnet "Herrens tjener", f. eks. Jes. 42,1. Også det taler om Messias. Og vi har mange skriftsteder som viser at Jesus kom som tjener. Vi kan lese hans egne ord i Joh. 6, 38: "For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg." Det er tjenersinnet. Da utføres Herrens vilje med glede og lyst. Jesu vilje er ett med Guds vilje. Det motsatte er slavesinnet som også utfører sin herres vilje, men nølende og uten lyst. Kristi sinn finner vi beskrevet i Fil. 2, 6ff. Han har selv satt denne overskrift over sitt liv: "for selv å tjene og gi..." (Mat. 20, 28).
3. Denne Guds tjener skal være en mann.
Messias skulle være et menneske. Derfor føres vi her like inn i inkarnasjonens mysterium, dvs. det at Jesus som var Gud ble menneske. Det er dette Johannes taler om i Joh. 1, 14: Ordet ble kjød, dvs. Jesus Kristus ble menneske.
Han kom fra Gud og var Gud. Men han kom i menneskeskikkelse, og ble oss lik i alt. Hebr. 2, 17; 4, 15. Messias var altså både Gud og mann. Her stod det strid i de første århundre av den kristne historie, og vi ser den samme tendensen i dag. Det gjaldt Arius, gnostisismen, doketismen, liberal teologi m.m. Vi finner begge ytterkanter: enten var han bare Gud eller bare menneske. Vår tanke har så vanskelig for å fatte at han kunne være både guddommelig og menneske i samme legeme til samme tid. Det er inkarnasjonens under.
Men bare slik kunne han bli til hjelp for oss, ved å stige inn i vårt sted. Han måtte bli som oss for å kunne ta alt vårt på seg. Han skulle i alle deler bli oss lik, dog uten synd. Men derved ble han den ypperste av alle. Hebr. 10, 5; Kol. 1, 18.
4. Han skal bygge Herrens tempel.
Templet var jødenes nasjonalhelligdom, det sentrum der de kunne møte Gud. Der var ofringene som talte om en hellig Gud, men en Gud de kunne møte i offeret. Uttrykket Herrens tempel kan en forstå dobbelt: De bygde templet opp igjen etter eksilet i Babel. Det stod ferdig i år 516 f. K. Men i den siste tid når Messias kommer vil det være aktuelt å bygge templet opp igjen. Og i mellomtida bygger Herren sitt tempel i åndelig forstand i alle de troende.
5. Han skal være prest.
Ypperstepresten Josva og de andre prestene skulle være varselmenn eller forbilder på Messias, 3, 8. Det må være hans prestedømme som blir forutsagt her. Det blir sagt tydelig i kap. 6, 13: han skal være prest. Messias skal være både konge og prest. Den prestelige tjeneste er en åndelig tjeneste som mellommann mellom Gud og folket. 1978/85-oversettelsen er en omskrivning som svekker Messias' prestelige tjeneste. Der står det slik: "ved hans trone skal det være en prest", mens det i NB-88 står: "og han skal være prest". Etter den første oversettelsen er det tale om to personer, mens det i den siste tales om en person som både er konge og prest. Vi tror den siste forståelsen er rett.
Presten hadde tre oppgaver, og alle kan overføres på Kristus. Han hadde disse tjenesten mens han var her på jord. Og fremdeles har han en prestelig tjeneste i himmelen. Hebr. 7,7 og 8, 2.
a) Presten skulle be. Han skulle gå til Gud på vegne av folket og tale deres sak. Han hadde en spesiell adgang til Guds trone. - Slik er Kristus vår talsmann hos Gud. Han talte ofte med sin Far i himmelen mens han var her nede. Mark. 6, 46. Luk. 23, 34. Nå utfører han sin prestelige bønnetjeneste i himmelen. Han kan fullkommen frelse oss, for "han alltid lever til å gå i forbønn" for oss, Hebr. 7, 25.
b) Prestens oppgave var å forkynne. Når han hadde talt med Gud om folket, skulle han tale til folket om Gud. Kristus fikk sitt budskap fra sin Far og gav oss evangeliet i rikt mål. Det var hans kallsoppgave. Luk. 4, 18 (Jes. 61, 1), Luk. 7, 22.
c) Presten skulle bære fram offer. Det var kanskje hans viktigste oppgave, fordi det la grunnen til folkets forhold til Gud. Det var mange slags offer i GT. Høydepunktene var påskedagen og den store forsoningsdagen. De hadde både blodige og ublodige offer. Blodet talte om forsoning med Gud der offeret døde i folkets sted. - Slik ble Kristus vårt offer. Han ble hengt på Golgata kors og sonet all verdens synd og skyld idet han ropte: Det er fullbrakt, Joh. 19, 30. Mon det ikke er dette som menes med verset etter talen om Spire i Sakarias (3, 9): Jeg tar dette landets misgjerning bort på en dag. Folket måtte forstå at synden ble tatt bort ved offeret. Noe stort skjedde i templet. Og når vi ser at vår synd er tatt bort ved Lammets blod, opplever vi det største på denne jord.
