Et nytt syn.
Kap. 9.A.
a) Det neste synet som Daniel hadde ”var i mederkongen Darius’ første regjeringsår (6,1). Det var i året 538 f.Kr. Darius var sønn til Ahasverus, på gresk kalt Xerxes. Han skal være identisk med Gobryas av Gutium (Leupold s.376).
Dette ble et viktig år for Daniel. Han leste nok ofte i profetskriftene og Mosebøkene som de trolig hadde fått med seg fra Kanaan. Nå leste han profeten Jeremia (kap.25 og 29) om at Israels folk skulle være 70 år i fangenskap. Og han regnet etter hvor lang tid han selv hadde vært der: nå var tida inne til å dra tilbake. I denne tida hadde den hellige byen ligget øde og forlatt.
Det var dommen fra Herren over Israels folk: for deres synd og ulydighet. Men Herren tukta alltid med måte og kalte folk tilbake til seg. Det har vært forskjellige utregninger om de 70 år. Hvis en regner tilbake fra år 536, altså kort etter Daniels bønn, kommer en til året 606 f. Kr. Og det var Jojakims tredje regjeringsår. 2.Kong. 23, 34ff. Men en har også regnet fra år 586 da Jerusalem ble ødelagt og framover til 516 - og det var det året templet var ferdig gjenoppbygget. Ut fra Daniels synsvinkel er trolig det første rettest. Dette viser at Gud alltid holder ord, og det han har sagt, vil komme til å skje. V.1-2.
b) Daniels reaksjon er lærerik. Han oppdager at Guds time nærmer seg. Men han slår seg ikke til ro med at Guds vilje skjer uansett. Han vet at folkets hjerte må vendes til Gud i bot og bedring om de skal få være med til landet. En helt ny generasjon var nå vokset opp. De gamle som var deportert var nok nå døde. Bare noen av de som var unge den gang, levde ennå. Og det er ikke sikkert at den unge generasjonen levde med Herren! Ikke alltid følger barna i foreldrenes fotspor. Det gjelder i mange sammenhenger.
Derfor vender han seg til Gud i bønn. Daniel var en bønnens mann, kap.6. Nå gikk han inn i faste og bønn for folket med ydmyke bønner og begjæringer. Og denne bønnen viser oss noe viktig i bønnelivet, særlig når folket er i frafallstider og nye tider skal komme.
1. Det første vi merker oss i Daniels bønn er hans bekjennelse, v.4. Han bad og bekjente. Han tenkte på Guds trofasthet i bekjennelsen - han som holdt sin pakt og var miskunnelig mot alle de som elsket Herren og holdt hans bud. Med det sikter han til Guds folk. Til alle tider må Guds folk stole på løftene og ikke bygge på noe i seg selv.
2. Men særlig bekjente han Israels synd og svik mot Gud, v.5. Han sier vi og tar seg selv med i bekjennelsen. Slik identifiserer han seg med folket. Dypest sett er vi alle like store syndere enten vi er profeter eller tjenere. Dette er den sanne ydmykhet og det rette sinn for en Guds tjener. Vi skal ikke skylde på andre eller klage kaldt over felles synd. Ingen blir hjulpet ved det. Nei, Daniel så Israels synd som sin synd. Han tok på seg ansvaret og skylda - og bekjente for Gud: Vi har syndet og vært ugudelige og har ikke holdt dine bud. Nei, sier han, vi hørte ikke på dine tjenere som talte ditt ord. Dette rammer oss alle. Det er slik vårt liv er så ofte, også som kristne. Derfor er denne bønnen en rett forbønn for folket.
Synda blir konkretisert som ulydighet eller ”uhørsomhet” mot profetenes tale både til ledere og folket, v.6. Egentlig er synden troløshet mot Herren som hadde kalt profetene - derfor sier han: dine profeter. Og derfor var de i utlendighet nå. Herren - og bare han - er rettferdighet. Alle vi andre er syndere og virkelig fortjener straff, v.7.Det gjelder både dem som er nær - i Babel, og de som er andre steder, både i Assyria og Israel og andre land som jøder var i.
Denne bønnen ligner på Baruks bønn i de apokryfiske bøker som er fra samme tid. Han innleder sin bønn med å si: Vi må rødme av skam ... fordi vi har syndet. Baruk 1,15ff. Han bekjenner også folket synd. Og Asarja ber i den brennende ildovnen slik: Vi har syndet og gjort ille da vi fal t fra deg, og vi har syndet i alle stykker (Tillegg til Daniel 3;29).
Baruks bønn stemmer med Daniels fortsettelse i v. 8: oss høre vårt ansikts blussel til. Bekjennelsen fortsetter. Og det alvorlige ved deres synd var at de hadde syndet på tross av Guds barmhjertighet og forlatelse, v.9f. Det er å synde på nåde. Hele Israels folk har sveket og brutt loven. Derfor kommer vreden fra Herren over dem. Ja, forbannelsen som Moses har skrevet om rammer dem. 5. Mos.28,15ff. Her ser vi at Daniel bruker Guds skrevne ord i sin bønn og viser med det at han tror på Ordet: det som står der, vil komme til å skje. Men nå blir det et spørsmål for ham hvem som skal få velsignelsen og hvem som blir under forbannelsen. Han ser at bortførelsen til Babel var Guds straffedom over folket - det var etter det som står skrevet at ulykken rammet dem, v.12-13. Det hadde ikke hendt en så stor ulykke før under hele himmelen. Det refererer ikke til de materielle ødeleggelser i Jerusalem eller de tragiske forhold at folket var i et fremmed land.
Ulykken var at de var under Guds forbannelse, slik ordet sa. Noe verre kan ikke skje. Og selv om folket måtte forstå det - de hadde lest Skriften - vendte de ikke om til Herren og aktet på hans sannhet.
Derfor var ulykken stadig for Herrens øyne,v.14. Det betyr at Guds vrede lå over folket så lenge de ikke omvendte seg. Dette er en mektig syndserkjennelse og bekjennelse som sømmer seg for alt Guds folk og alle hans tjenere.V.3-14.
c) Deretter går Daniel over til å be konkret for sitt folk. Bakgrunnen er løftet hos Jeremias om at fangenskapet skulle vare i 70 år, og den tid var nå tilende.
Han minner da Herren om han tidligere hadde utfridd Israel fra Egypt i en slik vanskelig situasjon, v;15.
Nå ber han at den samme mektige Gud skulle vende sin vrede bort fra Jerusalem og folket. La heller hans åsyn lyse over den ødelagte byen - det må bety at han i nåde skal hjelpe dem og frelse folket ut av Babel. Fremdeles ber han med ydmyke bønner og begjæringer. Og det er nok ikke bare talemåter og skryt av egen fromhet. Her er det et hjerte som blør som taler og ber. Frelsen er ikke egentlig for folkets skyld, at det skal få vende tilbake til sitt hjemland, selv om det er en del av det hele. Nei, det gjelder for Herrens egen skyld,v.17. Og Jerusalem er hans hellige berg,v;16. og din ødelagte helligdom, v.17. Ja, staden er kalt med ditt navn v.18 og folket er ditt folk, v.19. Derfor må du ikke dryge lenger Herre - for din egen skyld.
Her ser vi inn i bønnens dypeste helligdom. Vi ber ikke primært for vår egen del og vår egen lykke og frelse. Det gjelder Guds navn og ære. Han er hovedpersonen. Og når han ber, begrunner han ikke bønnen med sine egne gode gjerninger, for han har ingen. Nei, bare på hans store barmhjertighet, at Gud vil se i nåde til ham.V.15-19.
d) Mens han ennå bad, kom engelen Gabriel til ham. Han hadde sett ham før i et syn (8, 16ff). Nå kommer han igjen ved kveldsoffertida. Det må ikke ha vært en kort og flyktig bønn Daniel bar fram. Han må ha kjempet i bønn for folket.
Gabriels tale er også innføring i bønnens verden, ei sida vi kanskje ikke tenker mye på: ”Nå er jeg kommet for å lære deg å forstå,” sa han. Hva skulle Daniel lære nå, hva hadde han ikke forstått tidligere?
Flere ting er med i engelens himmelske tale - både om bønnen og framtida. Ikke alt er like klart for oss i dag og det har derfor vært tolket på forskjellig måte.
Med det samme Daniel begynte å be, kom et ord, sier han, v.23. Og nå var han kommet for å si ham det. - Det som hadde skjedd i mellomtida blir ikke forklart nærmere her, se mer i kap.10,12ff.
Daniel var høyt elsket av Gud og derfor skulle han nøye merke seg synet, v 23.
Nå kommer framtidsprofetier knyttet til bestemte tidsperioder. Og det er disse 70 uker som det har stått mye strid om. Vi skal ikke ta opp plass til å gjennomgå dem her. Men det kan ikke være tvil om at profetien sikter til Messias og dermed Kristi komme.
Først litt om tidsrommet som benyttes: Sytti uker er tilmålt ditt folk, v.24. Med uke menes trolig en periode på 7 år som tilsvarer de 7 dager i en uke. Det har vært vanlig oppfatning, og ordet for uker betyr egentlig sjuer med en annen flertallsform enn vanlig.
Men disse 70 åruker er ikke en samlet enhet. De blir oppdelt flere ganger, noe som må antyde at flere ting skal skje og at tiden består av flere perioder avgrenset av store begivenheter.
I v. 25 står at det skal gå 7 uker og så 62 uker. Da mangler det en uke og den omtales i v. 27, men også den skal deles på midten. Og det er trolig at disse 7 år kommer igjen i Åp. 11 ,2 der 42 måneder er lik 3 ½ år eller ei halv uke. Når slike tall kommer igjen i Bibelen, 0er det klart de har en betydning. Vi kommer ikke utenom det.
Dernest går vi til det som skal skje i denne tida - de 70 åruker; v.24. De er tilmålt ditt folk og den hellige stad, står det. Siden dette er sagt i GT, må det bety jødefolket og byen Jerusalem - den siste kanskje som bilde på landet og nær synonymt med folket. Flere ting skal skje:
1. Innelukke frafallet (MMM: til synden har nådd toppen),
2. til å forsegle synder (MMM: og urettens mål er fullt),
3. til å dekke over misgjerning (:MMM: til skylden er blitt sonet),
4. til å føre fram en evig rettferdighet (MMM: og evig frelse kommer)
5. til å besegle syn og profet (MMM: til syn og profet blir stadfestet, dvs. oppfylt),
6. til å salve et Aller-Helligste (:M:MM: det Høyhellige blir salvet).
Den tidligere kirkebibelen (NO-30) tolket dette stedet messiansk, dvs. det allerhelligste er bilde på Messias (den salvede) og blir slik den samme som en salvet i v. 25 og 26. Dermed blir alle de andre uttrykkene i v. 24 brukt om Kristi gjerning, særlig hans forsoningsverk på Golgata. Da ble frafallet innelukket, synder forseglet, misgjerningen overdekket (det samme ord som sonet) og en evig rettferdighet for alle mennesker som tror ført fram. Syn og profet ble beseglet ved at de ble oppfylt. Alt dette er god nytestamentlig (dvs: oppfylt) teologi). Slik blir profetien i Daniel et ord om Jesu frelsesgjering. Dermed har vi her et godt eksempel på hvordan bibelprofetien opererer på flere plan samtidig: Daniel var først og fremst opptatt av at folket skulle omvende seg og få komme tilbake til Israel siden de 70 år som Jeremias hadde profetert om var over. Så brukes disse 70 år i en videre og dypere betydning av engelen og ordet får en ganske annen dimensjon: det gjelder en ennå fjern framtid da Guds salvede (Messias) skal komme for å frelse fra synden og ikke bare fra Babels trelldom. Noe lignende ser vi ved Jesu komme: noen av jødene var opptatt av befrielse fra romerveIdet (f.eks. zelotene), mens Jesus ikke kom av politiske årsaker, men skulle frelse fra syndens dom og straff etter døden.
Den nye Bibelen tolker det derimot rent historisk - det høyhellige er templet i Jerusalem som ble innviet på nytt i året 164 f.Kr., s tår det i en fotnote. Og det er i samsvar med Mowinckels oversettelse og noter, men vi tror ikke det kan være rett. Her er de tale om en virkelig Messiasprofeti som historisk ble oppfylt i Jesus.
Tidspunktet for Jesu komme er temmelig nøyaktig forutsagt: 69 uker fra den tid ordet utgår om å gjenreise og oppbygge Jerusalem. Spørsmålet er: I hvilket år det var. To utgangspunkt er forsåvidt mulig: år 539 da Kyros gav ordre til at templet skulle gjenreises - det ville føre oss til år 56 ~ f.Kr.
Det andre utgangspunktet er Nehemias’ tid omkring år 445 f.Kr., da byen ble gjenoppbygget. Da kommer vi nokså nøye fram til Jesu tid - år 38 e .Kr. - ca. 5 år etter Jesu død. Hvis de 70 uker er uttrykk for en symbolsk tidsperiode, stemmer det godt. Det er verre å forstå de syv uker som kommer først, dvs. 49 år., det ville føre oss til år 396 f.Kr. som ikke er noe merkeår (tidsrum) i Israel. Det er også vanskelig å bestemme den siste (70.) uke. Det er ganske tydelig at den skiller seg ut fra de andre og kommer som et tillegg til de 69. I v. 26 blir Messias død bestemt til tida etter de 62 uker (434 år), men de må antas å komme etter de første 7 uker, altså til sammen 69 uker som vi har regnet ovenfor.
Da skal den salvede utryddes og intet ha, det må være Jesu død. Staden og helligdommen skal en kommende fyrste ødelegge, som må referere til Jerusalems fall i år 70 og senere ødeleggelsen under Barkokba år 132 e. K.r. Inntil enden er det krig og ødeleggelsen er besluttet, det må altså skje. Den nye Bibelen har en annen forståelse av dette: den fastsatte ødeleggelsen skal vare til krigen er slutt - her følger de også Mowinckel. Språklig kan en slik oversettelse ikke være rett (vead qets milchamah = og inntil slutt (er det) krig.). Ufreden skal prege Midtøsten både til Messias første og hans andre komme.
I v. 27 blir så den siste åruken omtalt - den skal gjøre pakten (den nye pakten) fast for mange - den nye bibelen har tung i stedet for fast, i samsvar med Mowinckel. Hvis det som er sagt før gjelder den nye pakt med Jesus, vil også dette være om den tida. De såkalte ”dispensasjonalistene” mener denne uka er den siste tida etter opprykkelsen og før Jesu gjenkomst på Oljeberget. Mellom den 69 og den 70. er så hele menighetens tid som en parentes.
Midt i uka skal offer opphøre og ødeleggeren skal komme og straffedommen kommer over de skyldige.
- Et annet utgangspunkt for de 70 uker er året 458-7 f.Kr. Da ble kong Artaxerxes’ brev utstedt om at Jersalem skulle gjenoppbygges (Esra 7,7). Det skjedde i hans 7. regjeringsår. 69 åruker vil da føre oss fram til år 26 e.Kr. som må være et omtrentlig år for Jesu offentlige framtreden.
Sammenfattende kan vi si at det 70.år kan ha to tolkinger. Den ene går på Jesu død, midt i den siste uka døde han som sonoffer, ca. år. 30. Den andre går på endetida og den store trengsel under Antikrist. En mener da at de troende skal tas bort fra jorden midt i denne sjuårsperioden. Dette stemmer bra med Jesu ord i Mat.24,15 om vederstyggeligheten som Daniel taler om, skal stå på hellig grunn. Vi vet at Mat.24 taler både om Jerusalems ødeleggelse år 70 og sikter videre mot endens tid. Jfr; Åp.13,15.
.
