I løvehulen.
Kap. 6.
a) Etter Belsasars død, ble altså riket delt mellom medere og persere. Mederkongen Darius var 62 år. Han satte 120 ledere (satraper) over forskjellige provinser i riket. Over dem satte han 3 riksråder og Daniel var en av dem. Satrapene skulle avlegge regnskap overfor riksrådene slik at kongen ikke skulle lide tap. Også nå utmerket Daniel seg over de andre og kongen ville gjøre ham til den fremste i hele sitt rike. Kongen må ha likt ham, v.1-4.
b) De andre lederne merket snart hvordan kongen favoriserte Daniel. Dermed vokste misunnelse og hat fram. De forsøkte å finne noe å klage ham for uten at det lyktes. Ingen urett eller forseelse fant de hos ham.
Dermed vender de seg til hans gudsdyrkelse. De visste nok at han var jøde. Nå ville de ta ham med list. Derfor foreslår de for kongen at alle burde tilbe ham og bare ham. Straffen for overtredelse skulle være løvehulen som var dødsstraffen hos mederne slik ildovnen var det for babylonerne (kap. 3). Selvsagt sa de ingenting til kongen om Daniel. Men de fikk dette skrevet som en lov som ikke kunne forandres. Og Darius syntes det var en god ide og lot seg smigre. Og loven trådte i kraft, v. 5-10.
c) Daniel fikk snart kjennskap til dette - han var jo en av de ledende i landet. Men nå viser han seg som en ekte israelitt. Som han ellers pleidde gikk han opp på sitt rom og bad til sin Gud. Rommet hadde åpne vinduer mot Jerusalem, og tre ganger daglig priste han Gud der. Spionene stod på vakt og stormet inn midt i Daniels bønn. Deretter gjorde de seg uskyldige og spurte kongen om ikke forbudet mot andre guder var uforanderlig og evig. Selvsagt fikk de kongens bekreftelse på det - hvilken konge vil gå fra sitt ord?
Og nå slår de sitt trumfkort i kongens bord: Daniel overtrer budet! Og de framstiller det som om Daniel ikke akter kongen. Det er en vanlig framgangsmåte for angivere å vri på sannheten. Kongen satte stor pris på sin leder Daniel. Derfor forsøkte han å utfri ham - helt til solen gikk ned prøvde han å finne en utvei. Men mennene holdt på sitt og minte ham om loven som ikke kunne forandres.
Dermed måtte det tunge budet settes i verk: Daniel måtte kastes til løvene. Og før det skjedde sa kongen: la din Gud frelse deg! Det var ikke spott som på Golgata (Mark. 15,30). Det var uttrykk for tro og håp om at Daniels Gud var sterkere enn løvene. Løvehula ble forseglet som bevis på at ingen ting kunne forandres. Det var sikkert til stor tilfredshet for de som hadde sveket og angitt ham, v.11-18.
d) Den natta ble ikke god for kong Darius. Han var alene, fasta og fikk ikke sove. Det viser at han var ekte glad i Daniel og kunne ikke forsone seg med at han skulle dø. Nå var det slutt. Neste morgen gikk han likevel til løvehula og hadde kanskje et aldri så lite håp. Hvem vet om ikke Daniels Gud hadde berget ham likevel? Så ropte han ned i løvehula: Har din Gud maktet å frelse deg?
Stor var sikkert overraskelsen da Daniel kunne svare: Guds engel lukket løvenes gap! Slik er det å være i Guds selskap. En kristen lever på den måten med englevakt over sitt liv hvor han er. Daniel var uskyldig - ikke slik at han var syndefri. Han var like syndig som alle andre mennesker. Men i dette tilfelle var han uskyldig: det var ingen synd å be til den levende Gud, og det var falsk anklage når folk hevdet at han ikke aktet kongen.
Kongen ble overmåte glad og fikk Daniel i sikkerhet. Ingen skade var skjedd med ham trass i villdyra. Og det var på grunn av troen på Gud.
Og nå skiftet Daniel og anklagerne plass. Spionene ble nå kastet i løvehula - og sammen med hustruer og barn. Hele familiene skulle utryddes. Denne gang var det ingen engel blant løvene. Før de nådde bunnen av hola, grep løvene dem og knuste beina. Sikkert ble de også spist av sultne dyr, v.19-25.
e) En ny slags ”vekkelse” kom nå over Babel. Kongen sendte ut et edikt der han påbød at alle i hele riket skulle skjelve og frykte for Daniels Gud. Det som skjedde med Daniel hadde overbevist Darius om at dette var den rette og sanne Gud. Og derfor burde selvsagt alle i hans rike dyrke ham. Darius kaller ham den levende og blir i evighet. Guds rike ødelegges ikke og det ”varer inntil enden”. Det er nesten utrolig at en hedning kan uttale seg så klart om Guds rike.
Det neste vitnesbyrdet om Gud er like vakkert: Han frelser og utfrir og gjør tegn og under på jord. Dette har nok sin direkte bakgrunn i at Daniel var befridd fra løvene på så underfull vis. Og det nevner han også. Slik blir dette vitnesbyrdet en tydelig tale også for oss om Guds karakter. Det er slik vi kan regne med ham og tro på ham. Slik han frelste Daniel vil han utfri oss fra synden, verden og det vonde som møter oss i livet.
Resten av livet fikk så Daniel leve ”æret og lykkelig” både under Darius og perserkongen Kyros. I resten av Daniels bok får han nye syner og åpenbaringer fra Herren, men trolig ingen flere forfølgelser eller problemer med mennesker. Han var nå for stor og hadde makt i riket til det slik Josef hadde i Egypt. Hans venner hører vi ikke mer til. v.26-29.
