Det kristne ansvar
Esek. 3, 16-22.
Både i dette og i kap. 33 har vi noen alvorlige ord om vårt ansvar som kristne, og særlig forkynnere og prester. Guds rike er ikke automatisk, vi har ansvar for våre medmennesker. Det er det mange som ser bort fra.
Vi kan bruke et bilde fra arbeidslivet. En bonde må så korn og sette poteter i jorda for at det skal bli innhøstning og mat en dag. Disiplene ble bedt om å forkynne, gå ut og gjøre folket til disipler. Misjonærene reiser langt av sted for å arbeide for Gud. Predikantene gjør det samme i vårt eget land. Hver generasjon må kristnes på nytt. Det hjelper ikke oss om det var stor vekkelse i vårt bygd eller by for 60 år siden. Den unge slekt må vekkes på samme måte og ledes inn til Jesus.
Men gjennom alt er det egentlig Guds gjerning. Vi kan plan og vanne, men Gud må gi vekst. 1. Kor. 3, 5-9.
Her skal vi først se litt på forutsetningene for å være en sann medarbeider for Gud. Vi må minne hverandre om det, slik at vi ikke glemmer Guds kall og at arbeidet blir en vane.
1. Guds tilgivelse.
Den første forutsetning er at vi har tatt imot frelse og blitt født på nytt til et levende håp. Ellers kan vi ikke forstå betydningen av å vinne mennesker for Gud. Og frelsen skjer ved Guds tilgivelse. Vi må leve livet vårt der hver eneste dag. Ellers blir det hykleri, et anstrengende arbeid med slit og tvang der du fort går trett. Jeg frykter at dette er grunnen når mange prester i dag forlater prestekallet og går over i verdslig arbeid.
Vi må da spørre. Har de vært ved Golgata og lever de sitt liv der? Eller er det et yrke, noe må du jo også gjøre. Den personlige frelse med full tilgivelse for alle synder er en mektig kilde til å gå med evangeliet til en døende verden.
2. Fortapelsens gru.
En annen side ved sjelevinnertjenesten er at vi ser noe av de ufrelstes framtid. Har vi forstått hvor forferdelig fortapelsen egentlig er? Hvis vi tror at de ufrelste enten blir tilintetgjort eller får det bra på en eller annen måte, betyr det jo lite hvordan det går dem. De vil eventuelt bare tape det store og herlige i himmelriket - hvis de i det hele tatt tror på noen himmel.
Vi tenker ikke her på pinsler eller måten det skjer på. Vi vet ikke mye om det. Men noe av det verste tror vi må bli tanken på at alle anledninger er slutt. Det kan ikke skje noen forandring lenger, og de har for alltid mistet muligheten til å komme Gud nær. Det blir en evighet uten Gud, og det betyr en tilværelse med bare synd og all slags vondskap. Det er Guds nærhet som holder dette i sjakk i dag.
William Booth stiftet Frelsesarmeen, og han sa en gang til og om sine medarbeidere: Hvis de fikk 5 minutter i helvete, var det den eneste utdannelsen de behøvde. Selv om det var satt på spissen, er det viktig. For da visste de at der ville de ikke at noen skulle komme. De ville gå ut og gjøre hva som helst for å fortelle folk om frelsen.
Har vi sett noe av fortapelsens gru?
3. Nød for ufrelste.
Både vår egen frelse og tanken på de fortapte vil være med å skape nød i vårt hjerte. Det er en viktig del av forkynnertjenesten. Vi skulle eie mer hjertesorg, lengsel, trang etter å vinne noen for himlen og sjelenød slik at det var om å gjøre for oss at det ble vekkelse. Det MÅ skje! Slike arbeidere trenger Norge og verden i dag.
Kona til han som stiftet Frelsesarmeen, Cathrine Booth, skrev en bok som ble kalt: "Angripende kristendom". Noen kristne har et slapt forhold til dette og mener Gud vil sende vekkelse når det passer ham. Jeg har selv fått det svaret av en bedehusformann. Det er rett at Gud er den som virker i oss alle ting. Men det er også sant at Jesus sa: Gå ut i all verden. Det er noe aktivt i det. Vi har et ansvar for folkets frelse. De må selv velge, men vi må hele tiden tale til dem om det.
Skal vi gå ned på kne og be om mer nød?
Kanksje Gud vil bruke nettopp deg til noe i dag!
