EN SALVET.
Kap. 9.
Den tredje store Messiasprofeti hos Daniel finner vi i kap. 9, 24-27. Det er et vanskelig avsnitt og vi skal være forsiktige i tolkingen. Men det er innholdsrikt og viktig, og vi vil holde oss til den tolking som stort sett har vært tradisjonell i den kristne kirke til vårt århundre.
Sammenhengen i dette avsnittet er denne: Daniel så i skriftene at det snart var slutt på de sytti år som Jerusalem skulle ligge i ruiner. Daniel ber om nåde for folket som er i eksil. Da kommer engelen Gabriel med profetien om en Salvet som skal stå fram. Som kjent er ordet salvet en oversettelse av det hebraiske Messias.
Hva blir da sagt?
Svaret får vi i v. 24. Nå er det ikke lenger tale om 70 år. Nå taler han om 70 uker, og som regel tolkes det om åruker som i alt blir 490 år.
Denne tida er tilmålt til å innelukke frafallet, å forsegle synder og dekke over misgjerning. Dette må sikte mot Jesu Kristi forsoningsdød på korset. Det var da synden ble dekket over. Ordet betyr å sone. Verset taler sterkt om Jesu gjerning både for verden og for Israel. ”Det sikter ikke bare til Kristi forsoningsdød, men også på forsoningens anvendelse på Israels folk...,” sier P. Fjellstedt.
En evig rettferdighet skal føres fram i og med soningen. Også det skjedde ved Kristus. Det er Guds rettferdighet for alle som tror på Ham. Rom. 3, 21ff; 4, 25.
Syn og profet skal besegles. Profetiene skal oppfylles i Kristus. Der har løftene sitt ja og der får de sitt amen, dvs. sin oppfyllelse. Men når den er beseglet, er også dens tid forbi. ”Dens funksjon er ferdig, den trenges ikke mer” (Young). Etter NTs tid har profetenes tid vært slutt i denne bibelske mening.
Et Aller-Helligste skal salves, sies det videre. Salve er symbol på Den hellige Ånd. Jesus ble salvet av Ånden slik Esaias hadde sagt (kap. 61, 1) i Nasaret, Luk. 4, 17-21. Vi kjenner ingen annen det kan passe på og profetordet sikter mot Kristus som Frelseren. Fortsettelsen i dette kapitlet viser også det.
Tida.
Det tales om flere tidsavsnitt her. Dette har gitt grunn til spekulasjoner og mistolkinger. Det har vært mange forskjellige forsøk på å forklare dette. Vi skal holde oss fra utregninger på grunnlag av tall her med unntak av dette:
Hele tidsrommet er som sagt 70 uker eller 490 år. Dette deles imidlertid i to perioder. Fra ordet om å gjenreise Jerusalem til den Salvede kommer skal det være 7 uker + 62 uker (åruker) som tilsammen er 483 år. Regner vi år 455 f. Kr. som utgangspunkt da Nehemias begynte oppbyggingen av byen, kommer vi til år 28 e. Kr. som passer godt med Jesu offentlige framtreden. I den siste åruke skal den Salvede utryddes (v. 26), og i denne siste tid vil det være krig og ødeleggelse. Da vil en fyrste komme, ødeleggeren. V. 27 er en forklaring på hans virksomhet.
Den Salvede må være Jesus Kristus. Ødeleggeren er trolig Anti-Krist, jfr. Mat. 24, 15. La oss se litt på noen enkeltutsagn i dette avsnittet.
Den salvede skal utryddes, v. 26. Vi er nå framme ved langfredag da Jesus døde på korset. Han skulle utryddes, tas bort med makt. Det skulle skje uten dom, sier den greske oversettelsen LXX. Og det ser vi av Jesu historie: han fikk ingen rettferdig dom. Slik står det også i noen oversettelser. Flere ting ved rettergangen mot ham var ugyldig etter datidens lov. På norsk står: og intet ha (NO-88) eller: og ikke mer være til (N0-78). Jesus ga seg frivillig.
Byen og templet skal ødelegges av en kommende fyrste. Jerusalem ble ødelagt i år 70 av keiser Titus Vespasian, og den endelige ødeleggelse av byen skjedde i året 135 e. Kr. da jødene måtte forlate byen.
Inntil enden er det krig og ødeleggelse - det har historien bekreftet. NO-78 har en annen oversettelse: Ødeleggelsen som er fastsatt skal vare til krigen er slutt. Den første oversettelsen er mer ordrett korrekt.
Det tales så om en pakt som stadfestes (NO-88) eller gjøres tung for mange (N0-78). Uttrykket er dunkelt og er tolket forskjellig - både om Jesu død og menighetens opprettelse og om den siste tid med Anti-Krists komme. Jfr. Åpb. 13, 6. 14-15. Mat. 24, 15.
Slaktoffer og matoffer skal opphøre. Noen tolker det om at ofringene ble slutt da templet brann i år 70. Etter den tid er de ikke blitt gjenopptatt. Andre mener ordene sikter til endens tid og at jødene vil gjenoppbygge templet og innføre ofringene. Ødeleggelsens vederstyggelighet skal settes på det hellige sted, templet. Det må vise til templet i Jersualem og det indikerer at et nytt tempel må oppbygges før Jesu komme. Jfr. Mat. 24, 15. Da taler ordet om Anti-Krist, men også han skal dømmes og straffes til slutt. Det vil skje ved slutten av uken. - Antiokus Epifanes blir ofte sett på som et forbilde på Anti-Krist (kap. 8, 3-25; 11, 21-45).
Sammenfatning.
Vi kan sammenfatte dette avsnittet på følgende måte:
Det taler om Jesu død, som soning for synd og misgjerning. Det taler om Jesu oppstandelse forsåvidt som den evige rettferdighet nevnes. Messiasnavnet (en salvet) nevnes. Tanken om de siste tider med seier over det vonde kommer også fram, jfr. kap. 12, 1-4.
Alt dette var altså forkynt i Babel der Daniel bodde. Ordene skulle forsegles til den siste tid - de forstod ikke hele betydningen og rekkevidden av dem der og da. Men i det minste jødene må ha hørt om det og sikkert undret seg over budskapet.
Noen sekter har misbrukt de vanskelige tekstene i Daniels bok med bl. a. utregninger av dommens dag. Det skal vi unngå. Men vi skal heller ikke unnlate å bruke boka selv om innholdet er vanskelig. Vi bør bare gå forsiktig fram.
