Mene, tekel.
Kap. 5.
a) Nebukadnesars sønn, Belsasar, må senere ha blitt konge etter faren. En gang holdt han gjestebud for 1000 venner. De drakk vin og ble drukne under festen. Midt i rusen ber han så om at de hellige kar som faren hadde tatt fra templet i Jerusalem, skulle bæres inn. Det må tydeligvis ikke ha vært gjort før. Nå skulle de drikke av dem. Og mens de gjorde det, priste de sine guder. Dette var selvsagt en stor bespottelse mot den levende Gud og forakt for jødene. Hans far hadde lært Gud å kjenne og prist ham i forrige kapittel. Nå var moralen sunket til et lavmål. Slik kan det gå på en generasjon. Avstanden er ikke så lang mellom utvortes gudsfrykt og ren gudsbespottelse, v. 1-4.
b) Men blasfemi kan ikke Gud i himmelen tåle. Han griper inn før eller senere da. Og mens de gledet seg i rusen, kom en hånd til syne på veggen. Den skrev uforståelige ord på veggen ”midt imot lysestaken”. Det må ha vært slik at kongen kunne se det - på en sidevegg hvis han satt for øverste enden i salen. Han forstod ikke skriften, men ble forferdet over det uvanlige og overnaturlige. Han skiftet farge - ble trolig hvit i ansiktet, og ble slapp i kroppen og knærne skalv. Han skjønte nok at det var noe alvorlig på ferde.
Da kalte Belsasar vismennene til seg og bad om tydning. Han truer ikke med døden som faren gjorde (kap. 2), men lokker med herlighet, ære og makt. Men alle midler var nok forgjeves her. Ingen kunne verken lese eller forstå teksten. Igjen skiftet kongen farge, etter at han hadde summet seg litt, og alle ble nok forvirret, v. 5-9.
c) Også denne gang ble Daniel hentet. Nå var det dronningen som minnet kongen om ham. De hadde kalt henne inn i festsalen som kanskje bare var for menn. En mener at dette var enkedronningen etter Nebukadnesar, og dermed mor eller stemor til Belsasar. Hun visste om hva som hadde skjedd før og fortalte om jøden Daniel (11). Hun gir ham god attest (12), og kongen følger hennes råd.
En hel liten lovprisningstale holder kongen for Daniel, og det er tydelig at han ikke kjenner jøden skikkelig. Daniel får vite at ingen kunne tyde skriften på veggen, og får løfte om storhet og ære om han kan lese den. Noe annet har ikke verden å tilby - enn ære, purpur og gullkjede om halsen (16).
Daniel svarer derimot som en mann skal svare: Ha gavene for deg selv. Skriften og betydningen forsto han, og den skulle kongen få vite gratis.
Men først blir kongen minnet om det som hadde hendt faren: Han levde som et dyr da han opphøyet seg og ble stolt. Først da han sannet at den Høyeste Gud rår over alle, fikk han vettet tilbake. Det må Belsasar ha kjent til. Og Daniel bruker dette som sannhetsbevis for sin tydning: Slik det gikk faren, vil det gå ham.
Kongen får så høre rett ut at det vil gå ham ille: Han har ikke ydmyket seg, men gjort seg selv stor: Særlig ille er det at han har hentet de hellige kar fra templet i Jerusalem. Det er alltid farlig å røre ved det hellige. Det er majestetsforbrytelse. Kongen har æret guder som ikke er guder og ikke den sanne Gud som rår over alle hans veier.
Denne synd er grunnen til skriften. Og den er dødsdommen over Belsasar og hans rike.
Tre ord står på veggen - det første står to ganger for å understreke alvoret.
Mene betyr: Gud har tellet dine dager og kongen skal dø (26). Og det skjedde samme natt (30). Og det må han forstå når det sies to ganger, men Belsasar var forherdet i sitt hjerte og kunne ikke reddes som Farao. Tekel betyr at kongen var veiet på Guds vekt, men han holdt ikke mål. Derfor måtte han forkastes. Peres er entall og ufarsin flertall av samme ord samt bindeordet og (u-) foran. Det betyr delt: kongens rike skal deles i to etter hans død. Det er det medisk-persiske riket og svarer til brystet og armene av sølv i det bildet faren så (2,32 og 39).
Festmåltidet ble altså en dommedag både over kon gen og hans rike. Slik går det de som ikke ærer himmelens Gud, v.10-28.
d) Daniel får ære og makt og gullkjede som kongen hadde lovet ham selv om talen var tung å høre. Belsasar hadde respekt for jøden Daniel (Beltsasar). Men kongen ble drept samme natt - trolig da Kyros inntok byen mens Babels menn festet, v. 29-30.
