En ny drøm.
Kap. 4.
a) Nebukadnesar har en ny drøm som han kunngjør for folket. Og hans innledning svulmer over: Det skal sies til alle folk på hele jorden, og det er den høyeste Gud som har vist ham det. Det er samme uttrykk som ble brukt i kap. 3 om Sadrak, Mesak og Abed-Negos Gud, som igjen må være jødenes Gud. Det betyr vel bare at han har fått respekt for denne Gud uten egentlig å tro på ham og bøye seg for ham. Hans tegn og under har gjort at han kan ikke annet. Likevel er det en mektig og utrolig sann bekjennelse han kommer med: Hans rike er evig og varer fra slekt til slekt - i motsetning til de riker han ellers visste om, inklusivt hans eget.
Kongen drømte om et stort tre som skulle hogges ned. Det sto midt på jorda og rakk like til himmelen, og alle kunne se det. Det var fagert og bar mye frukt.
En vokter fra himmelen befalte at treet skulle hogges ned og frukten spredes. Bare en rotstubb skulle bli igjen, men den skulle lenkes. Det er tydelig at treet er symbol på et menneske, og det skulle få et dyrehjerte og leve i 7 år.
Ingen av vismennene kunne tyde denne drømmen heller. Derfor sendte kongen bud på Daniel nå som sist. Kongen hadde tro på ham - for ”de hellige guders ånd” var i ham. Tre ganger sier han det om
aniel og uttrykker sikkert noe overnaturlig, v. 1-18.[1]
b) Daniel kom så fram - han skjønte hva drømmen betød og ble fylt av redsel av innholdet. Og han visste drømmen ville forferde kongen - den var ikke et godt budskap for ham og ber om forståelse. Han ønsker drømmen rett og slett måtte gjelde hans fiender og ikke kongen.
Treet var bilde på Nebukadnesar selv. Han var nok stor og mektig i den daværende verden. Vekterens budskap var at kongen skulle bli utstøtt og ydmyket til han sannet den høyeste Guds makt. Kongen hadde vært overmodig og derfor skulle han miste forstanden og leve blant dyrene. Det var betydningen av dyrehjertet - Rotstubben som står igjen betyr at riket skulle bli hans igjen om og når han omvendte seg. Betingelsen må være lenken om rota.
Daniel formaner ham på denne bakgrunn til å omvende seg og ”løse seg fra sine synder” ved å begynne et nytt liv, v. 19-27.
c) Historien bekrefter at det gikk slik med Nebukadnesar. Ett år etter så han utover Babel fra slottstaket og roste seg selv om sin makt. En røst fra himmelen sa da til ham: Riket er tatt fra deg. Kongen ble utstøtt og han levde blant dyrene som en villmann. I sju år gikk han slik før forstanden kom tilbake og han ble konge igjen. Og nå takket han himmelens konge for at alle hans gjerninger var sannhet og rettferdighet. Han har sett at den overmodige blir ydmyket av Gud, v. 28-37.
d) Denne Åndens lov finner vi også andre steder i Bibelen og den bibelske historie. Det er ikke sikkert at vi legger merke til dette i vår politiske hverdag, men det skjer nok i vår tid også. Det frøste eksempel på overmodighet etter fallet er også i Babel, 1. Mos. 11. Babels tårn er symbol på verdens stolthet og ånd og makt - og dens undergang. I Jes. 13-14 er det også utsagn om Babel som opphøyet seg og ble styrtet i avgrunnen. Og til slutt er det Babylon i Åp. 17,5: mor til skjøgene og til stygghetene på jorden. Det er tydelig at Babel ofte står som bilde på den syndige og gudfiendske verden. Men det er også en reell historisk by.
