mandag 23. november 2009

39) Dan. 8.

Væren og geitebukken.

Dan. 8.

a) To-tre år etter fikk Daniel et nytt syn (i Belsasars tredje år). Han syntes han var i borgen Susan ved elva Ulai, som lå et stykke øst for Babel i Persia (Iran).

Daniel så en vær som stod foran elva. Den hadde to horn, det ene var høyere enn det andre og vokste sist fram: Væren stanget mot vest og nord og sør. Ingen kunne stå seg mot den, og ingen kunne frelse dem fra væren. Den gjorde som den ville og var overmodig. Væren peker trolig på det medisk-persiske riket og svarer slik til brystet og armene av sølv i det bildet Nebukadnesar så (kap~2;32 og 39). Det høyeste hornet var perserriket og perserkongen skal ha båret et horn som smykke når han var i krig. - Perserne erobret Syria i vest, Armenia i nord og bl.a. Egypt i sør. Under Xerxes bestod perserriket av 127 provinser, v.1-4.


b) Deretter så Daniel en geitebukk som kom fra vest og for fram over heile jorda uten å røre ved jorda og den hadde et stort horn mellom øynene. Det kom til et kraftig oppgjør mellom den og væren der geitebukken seiret overlegent. Ingen kunne frelse væren nå.


Dette er utvilsomt det gresk-makedonske riket under ledelse av Alexander den store, og svarer til buken og lendene av kobber i Nebukadnesars syn (Kap.2 ,32); Likeens svarer det til leoparden i kap;7,6. Alexander erobret store deler av Midtøsten på kort tid som uttrykkes ved at han for så fort fram at han ikke berørte jorda, v.5-27:


c) Geitebukken ble svært mektig, men når den var på sitt største ble det store hornet brutt av og det vokste fram fire andre i stedet, og de vendte seg mot verdens fire hjørner. Dette betegner Alexanders død, og deretter ble det greske riket del t i fire andre riker, og de svarer til de fire hoder som leoparden hadde (2,6): mot nord, vest, sør og øst.


Så ser Daniel at av det ene av de fire horna vokste det fram et nytt som først var lite, men ble svært stort - mot sør og øst og mot det fagre land, dvs. Israel. Det vokste like opp til himmelen og kastet noen av stjernene ned på jorda og trådte på dem. Dette hornet svarer til det ellevte horn i kap.7, 20 og betegner Antiokus IV Epifanes. Han utvidet sitt rike nettopp mot sør og øst og kjempet særlig om Israel. Himmelens hær eller stjerne betyr her trolig Guds folk Israel. Og historien forteller nettopp at Antiokus IV øvde vold mot dette folket og ledet dem til frafall(1. Mak.1).


Dette hornet opphøyet seg like til himmelens fyrste, som er Gud den allmektige. Hornet tok fra Gud det stadige offer og omstyrtet helligdommen. Antiokus skulle altså hindre tempeltjenesten og ødelegge templet. Det viser hvorledes han lyktes i frafallet i Israel. Ja, hæren ble overgitt til ødeleggelse både ved at Israel falt fra og ved at endel led martyrdøden under hans tid. Det skjedde just for frafallets skyld, v.12. For en tid hadde Antiokus IV framgang i alt han gjorde! Som forbilde på Antikrist er dette også betegnende.


Dernest hørte Daniel en av de hellige, en engel, tale om hvor lenge dette skulle vare. To engler samtalte om dette. Det skulle vare i 2300 døgn - skulle helligdommen komme til sin rett igjen. Det er det samme som 6 år, 3 måneder og 20 dager som er omtrent den tid det gikk fra Antiokus vanhelliget templet til det ble innviet igjen, se 1.Mak.1 ,21-25 og 1.Mak. 4;52-59.


I alle tilfelle viser det at det vonde har en begrenset tid her på jord. Gud sier: så langt og ikke lenger. Profetisk om Antikrist gjelder også det, v. 8-14:


d) Daniel forsøkte naturlig nok å forstå dette synet som må ha forferdet ham. Han ser en skikkelse som ligner et menneske - det er engelen Gabriel. Gud gir ham beskjed om å forklare synet.


Som ventet ble Daniel forferdet da engelen kom nær ham og falt ned på jorda. Og Gabriel sa han skulle gi akt på det han hørte for det siktet til endetida. I første omgang betyr det enden på den gamle pakts tid - Antiokus levde nettopp til ca. 163 f.Kr. Profetisk om Antikrist må det sikte til enden på nådetida.


Ved disse ordene sank Daniel sanseløs ned på jorda. Synet var for overveldende for ham og engelen måtte vekke ham igjen. Nå skulle han få forklaringen på synet. Det siktet til vredens siste tid, den for enden fastsatte tid v.19.


Så blir det tydelig sagt fra at væren er Meder-og perserkongene, bukken kongen av Grekenland og det store hornet er den første kongen, dvs. Alexander den store. De fire nye horn var fire riker som skulle framstå av det ene - det er det makedonske, trakiske, syriske og egyptiske. Men de skulle ikke ha det store hornets kraft og styrke.


En ny konge skulle så oppstå - med frekt åsyn og kyndig i onde råd. Det er Antiokus IV Epifanes. Det er den siste tid av de fire kongeherredømme - ”når overtrederne har gjort sine synders mål fullt”. Det må være frafallet og synden i folket.


Antiokus’ makt er stor, ”men ikke ved hans egen kraft”. Gud tillot ham å gjøre så mye vondt, og det må sikkert sikte til at han var inspirert og drevet av Satan. Det er ved hans kraft han ska1 gjøre utrolig skade og ødelegge bl.a. det hellige folk, jødene. Slik er han også et mektig forbilde på Antikrist som skal kjempe mot de kristne.


Han er også klok og svikefull og derved skal det lykkes for ham. Han skal opphøye seg selv i sitt hjerte og slik være overmodig både overfor Gud og mennesker. Det kommer særlig fram ved at han skal sette seg opp mot fyrstenes fyrste, som er Gud selv.


At det skjer ved krig og ufred, tyder det på når det står: Han skal ødelegge mange i deres trygghet.


Antiokus vedtok en plan for alle i sitt rike: de skulle dyrke den olympiske guden Zevs, og han gjorde seg egentlig lik denne gud og søkte å utrydde all annen gudsdyrkelse. Av Makkabeerbøkene ser vi at han vanhelliget templet i Jerusalem som ble innviet til Zevs, og det ble reist et avgudsalter ved siden av brennofferalteret på tempelområdet. Frafalne jøder støttet ham i dette. Omkring år 160 f.Kr. så det altså mørkt ut i Israel.


Men Antiokus skulle knuses av Gud selv. Han døde på reis hjem fra felttog i Persia som han tapte, i sorg over nederlaget i Israel da Makkabeerne gjorde opprør. 1.Mak.6.


Jesus sier at i den siste tid av den nye pakt vil ”ødeleggelsens vederstyggelighet” som Daniel taler om bli reist på nytt, slik det ble reist mot slutten av den gamle pakt. Derfor er det klare paralleller mellom Daniels profetier og de siste tider da Antikrist skal regjere. Vi kan her få et inntrykk av hvordan det blir i den siste tid. Mat.24,15.


Han skulle gjemme synet for det siktet til en senere tid. Ennå skulle det gå .350 år før Antiokus trådte fram og den foreløpige oppfyllelse skjedde.


Etter dette ble Daniel ennå mer utmattet - rent avmektig og syk en tid. Det tar på å høre om ulykker for menneskene og særlig for troens folk. Om han ikke selv ville oppleve det, var han likevel delaktig i synet og det som ville skje i ånden. Likevel ble han bevart ydmyk over de store syner, også det er nåde fra Gud. Ingen forstod synet - han må fortalt det til nære fortrolige jødiske venner.


Snart var han i tjeneste hos kongen igjen, og livet i Babel måtte gå videre som før. For en tid. V. 15-27.