Folk sier – Gud sier.
Esek. 18, 2 og 29-32.
.
Det er stor forskjell på folkets og Guds tanker. Og det kommer fram i meninger og ord. Slik har det vært til alle tider, vi finner det i alle fall i den gamle tida da jødene var i fangenskap. Da siterte de et ordtak og mente det var rett. Dette brukte de som unnskyldning for sitt eget liv.
.
A. Ordtaket var: ”Fedrene eter sure druer, og barna får såre tenner,” v. 2. Det betyr med andre ord at foreldre er skyldige i barnas problemer. Vi kjenner kanskje denne tankegangen igjen i vår moderne tid. Menneskene har en inngrodd tendens til å skylde på andre. I siste instans blir konsekvensen at Guds vei ikke er rett, som folket sa i v. 29. Men dette kapitlet vil lære oss noe annet.
.
Dette gjaldt Israels folk i Babel, og det gjelder folket til alle tider. Gud vil lære oss noe her, nemlig den guddommelige lov om at hver enkelt person er selv ansvarlig for sitt liv. Her skal vi legge merke til en ting. Esekiel var profet i Babel da han forkynte dette. Men på samme tid var Jeremia profet i Israel som prekte det samme budskapet, Jer. 31, 29f. Gud vil gjøre oss alle ansvarlige for det vi er og gjør, uansett land eller tid.
.
Det betyr først at vi ikke kan klandre fortiden for det vi selv gjør. De som ville legge skylden for sine egne feil og fall på fedrene, viser at de ikke har lært av fedrenes synder. Når vi kjenner dem, skulle vi heller tenke: Det skal ikke jeg gjøre – nå taler vi på menneskelig vis og ikke om frelsen.
.
Dernest betyr det at hver sjel er viktig for Gud, men at alle står ansvarlig for Gud for sitt eget liv. Vi er alle Guds skapninger og er derfor verdifulle i Guds øyne. Men vi kan ikke synde mot bedre vitende og fremdeles beholde Guds velsignelse over vårt liv. Her gjelder v. 4: Den sjel som synder, han skal dø. Og siden alle mennesker skal dø en gang, må dette bety den åndelig og evige død. Paulus sier det samme i Rom. 6, 23: Syndens lønn er døden. Den som lever i synd, vil med andre ord gå fortapt.
.
B. Frukten av å skylde på andre blir til slutt av Gud er den skyldige, v. 29. Israel var kommet så langt bort fra Guds tanke at de sa: Herrens vei er ikke rett. Det er en uhyrlig påstand, men den er ganske vanlig hos mange.
.
Det er dette som ligger bak når folk etter ulykker sier: Hvor var Gud da? Det er ingen god tanke. Da kolliderer vi med Gud og hans vilje. Vi blir som en maur som reiser seg og vil stanse toget. Det er dømt til å mislykkes.
.
I praksis blir det slik at folk takker gjerne Gud når det som slik de selv ønsker og liker det. Men så snart noe går imot, kommer beskyldningen: Gud gjør feil. Og noen sier rett ut: En slik Gud kan vi ikke tro på. De nekter å følge en Gud som ikke gjør deres vilje.
.
Da svarer Gud: Dere tar feil. Dere gjør ikke det rette, men lar egoismen styre tanken. Da må det gå galt.
.
Behøver vi å bry oss om det? Folk blir ofte forarget når man peker på deres feil. Det er en del av den falne natur. Men det er viktig å høre når Gud sier noe til oss. Det er han som har makten. Hans ord har autoritet og krever lydighet. Og hva sier Guds Ord om og til oss i dag?
.
Alle har syndet, Rom. 3, 23. Synden er årsak til vår feilaktige tankegang om åndelige spørsmål. Skal et menneske bli frelst, må det bøye seg og lytte til Guds mening om oss. Og Gud vil at vi skal se vår synd og på den måten bli knust i oss s elv og får en lukket munn. Rom. 3, 19.
.
Framfor Gud har vi intet forsvar for vår synd. ”Deres veier er ikke rette,” sa Gud i teksten. Det er Skriftens tale. Det er vanskelig å innrømme mange ganger, men det må skje om Gud skal få komme til i våre liv.
.
Herrens anbefaling til Israel og oss er: Vend om! Det er synden vi må vende oss fra. I dag vil noen beholde synden og likevel være en troende. Men Guds råd nå er: ”Kast fra deres alle deres overtredelser.” Vi behøver ikke bare nye liv og gjerninger, vi høver et nytt hjerte, sier ordet. For alt begynner i vårt indre menneske. Og bare Gud kan gi oss et nytt, gjenfødt hjerte – ved Den Hellige Ånd.
.
