Syner og profeti.
Kap. 10.
a) Daniels opplevelse denne gang skjedde i året 537/536 f.Kr. som var perserkongen Kyros’ 3. regjeringsår. Den første gruppen jøder hadde allerede vendt tilbake til Jerusalem. Men Daniel sørget, fastet og bad fremdeles for sitt folk - hele befrielsen var ennå ikke kommet. Jfr. 9,3. Vi skal her se hvordan bønnen tok tid - og det av en spesiell grunn. Daniel var likevel trofast i bønnekampen. V.1-3. (Merk v.1 i 3.pers.)
b) Han får da et syn som varsel om stor trengsel. Den 24/1 etter deres tidsregning - trolig Nisan som omtrent tilsvarer april måned - stod Daniel ved bredden av elva Hiddekel (Tigris). Da så han en mann kledd i linklær med gullbelte om livet. Gullet kalles ”fra Ufas”, men det stedet er ukjent for oss. Trolig skal det bety at gullet var av fineste slag, at man i Ufas laget det beste gull.
Mannen i synet blir videre beskrevet (v.6): hans legeme var som krysolitt, en krystallstein av gulgrønn farge. Grunntekstordet er Tarsjisj, antagelig et sted i Sør-Spania hvor den kom fra. Hans ansikt skinte som lynet, skarpt og strålende. Hans øyne var som ild, armer og ben som kobber og stemmen som et veldig drønn. Den nye Bibelen har her: som larmen av en stor folkemengde, altså høyt og sterkt. - Vi kan ikke unngå å sammenligne dette med beskrivelsen i Åp.1,12-16 om Jesus. (Jfr. Esek.1,26-28).
Daniel var ikke alene da han så dette synet, men de andre så ikke noe. Men de forstod at noe ekstra var der - en stor redsel falt over dem slik at de flyktet. De må ha følt og kjent at det var noe guddommelig og overmenneskelig. Vi vet ikke hvem det var.
Også Daniel kjente seg utslitt etter synet,v.8. Han ble rent maktesløs, ansiktet mistet sin farge, og han hadde ingen kraft mer. Da han hørte lyden av ord, sank han sanseløs ned på jorda. Slik virkning har det guddommelige på et menneske, v.4-9.
c) En engel kommer så for å styrke ham - rørte ved ham og hjalp ham opp. Engelen forklarte han så noe om bønn. (Jfr. v.1-3 og kap. 9,2-3). Daniel var høyt elsket både av Gud og mennesker. Nå skulle han høre nøye etter, for dette var viktig. Daniel reiste seg skjelvende og lyttet til engelen.
Nå var han kommet, sier engelen. Og dette henger sammen med Daniels bønn. I 3 veker hadde han bedt og fastet uten å se bønnesvar. Hvorfor ville ikke Gud svare? Slike tanker fylte nok Daniels sinn. Var ikke bønnen rett?
Da forklarer engelen: fra første dag er bønnen hørt. Derfor var engelen sendt nå. Og at bønnen var etter Guds vilje er tydelig. Daniel hadde vendt sin hu til å vinne forstand og ydmyke se for Gud. Det var ikke hos Daniel feilen lå. Vi kan også tenke slik noen ganger: hvordan kan Gud svare meg som er så stygg og ber så dårlig. Kan jeg vente noe bønnesvar?
Nei, det var noe annet som hindret: Perserrikets fyrste stod imot i tre veker og hindret bønnesvar. Denne fyrste blir tolket som en vond engel og ikke et menneske (v.19). Det minner unektelig om Jesu ord før påsken: ”Nå skal denne verdens fyrste kastes ut” (Joh.12,31) - da mente han Djevelen.
Det er med andre ord kamp i åndeverden når Guds folk ber. Hjelpen kan utebli en tid pga den vondes makt. Vi kjemper ikke mot kjøtt og blod, men mot åndsmakter (Ef. 6,11- ). Daniels hemmelighet var at han holdt ut i bønnen. Her er det mange av oss som svikter når svaret lar vente på seg.
Engelen Mikal kom til unnsetning og seieren var sikret. Slik har Guds folk hjelp fra Gud i vanskelige tider. Nå var engelen kommet for å vise Daniel hva som skulle skje i framtida med Guds folk Israel. Synet siktet til de siste dager (her siktes til synet i kap.11). De siste dager er et uttrykk som betyr framtida og særlig endens tid. I Qumrantekstene har det også en eskatologisk betydning, og LXX oversetter: ved enden av dagene. I NT brukes det om den nye pakts tid fra Jesu første komme til hans gjenkomst (f.eks. Hebr.1,2). Men det brukes også om den siste del av de siste tider (1.Tim.4,1 når ”tider” tas synonymt med ”dager”).
Hvis kritikerne hadde rett og Daniels bok var skrevet lang tid etter som en historiebok, ville altså dette verset være ren løgn. Da ville det ikke sikte til de siste dager, men være historien om noe som hadde hendt. Hvordan skulle en slik forfalskning ha rett til en plass i Guds ord? Men vi tror det er en profetisk bok som den gir seg ut for å være. Profetien rekker både til Antiokus IV Epifanes tid og til Antikrists tid som Antiokus er bilde på, v.10-14.
d) Daniel ble målløs da han hørte dette. Det må ha gjort sterkt inntrykk på ham. En som lignet et menneske rørte ved leppene hans slik at han kunne tale. Han bekjente at all kraft var borte etter synet og han hadde store smerter. Han kan derfor ikke tale med en slik skikkelse eller person som står foran ham. Det var ikke engang ånde tilbake i ham.
Det var trolig engelen Gabriel (slik Barnes) som kom til ham og styrket ham. Frykt ikke, sa engelen, fred være med deg, vær frimodig du er høyt elsket.
Daniel ble styrket ved at engelen talte til ham. Og vi ser at det var bibelske ord han talte (Josva 1,6f; Joh.20,19; Luk.24,36). Det er slik vi får kraft og styrke i Guds rike - ved å ta til oss av Guds ord. Og da var han i stand til å høre mer: Tal, herre.
Engelen skulle ti1bake og kjempe videre mot den vonde engelen som fremdeles ville gjøre Guds folk skade. Men først skulle han fortelle ham det som ville skje - det stod oppskrevet i ”Sannhets bok”. Det må være uttrykk for Guds al1vitenhet, alt det han vet om fortid og framtid. Det er sant og vil skje etter Guds plan.
Ingen hjalp engelen mot den vonde uten Mikal som var jødenes enge1. Men Guds rike vil seire til slutt om det er få eller mange som hjelper (2. Krøn. 14,11 ), for Gud er allmektig. V.15-20.
Engelen var til hjelp i Darius’ tid, kap.11,1, som vi nå skal se.
.
