54) Esek. 22, 1-16.

Jerusalems synd.
Esek. 22, 1-16.
.
En kommentar kaller kapitler et "nasjonalt forfall". Her gjelder det altså ikke bare enkeltpersoner som faller i synd. Her er et felt folk kommet bort fra Gud på grunn av synden. Og da faller dommen over hele folket og ikke over enkelte store syndere.
.
Først beskriver Esekiel ledernes ansvar og de synder som ble tillatt under dem. Deretter regner han opp enkeltsynder som de må stå til ansvar for. Dette viser også det enorme ansvar lederne i et folk har. Det gjelder selvsagt kongen der han har noe makt, og det gjelder i særdeleshet i vår tid et folkevalgt Storting og dermed regjeringen. Vi må frykte for at noen ledere ikke er klar over sitt ansvar på denne måten. Det bør vi også minne dem om.
.
1. Ledernes ansvar, v. 1-5.
Profeten får ord fra Gud om å forkynne styggedommen for folket. Det har aldri vært populært. Blodstaden er Jerusalem med deres ledere. Det var her "makten" satt i landet. Men på denne tiden var det meste av folket i landflyktighet i Babel. Nye ledere var innsatt og de får nå sin dom.
.
Esekiel skulle si: Så sier Herren! Det var ikke noe profeten selv hadde blitt forarget over. Og han var ikke selv i Jerusalem eller i landet. Han var i Babel. Nå sendte han bud til dem i sin bok om det Herren ville si dem.

Byen hadde utøst innbyggernes blod. Lederne hadde tillatt mord og drap. Ved det var byen blitt uren, for drap er synd. Og på den måten var de også blitt skyldige for Gud. Det var kanskje ikke lederne selv som hadde utført mordene, men de hadde sett det og ikke grepet inn for å hindre uretten. Og da blir vi skyldige for Gud i dette. De hadde syndet mot sine medmennesker, og det var samtidig synd mot Gud. For alt folket er Guds skapninger.

Flere ganger nevner han avguder. De var sluttet å dyrke og tilbe den levende hellige Gud. De hadde funnet andre guder. Kanskje varm de snillere og ikke reagerte så strengt og at de dermed ville gå fri uansett hva de gjorde. Det er en vanlig tankegang blant folk.

Profeten må også si til folket: Du har fått dine dager til å nærme seg og har nådd dine år, v. 4. Med det mener han at dommen nærmer seg, og at de selv er skyld i det. Slik er det emd all synd. Folk flest har en tendens til å legge skyld på andre for det de gjør. Det er samfunnet som ikke stiller opp, det er naboer som bærer hovedansvaret, eller det er den slekta de er født inn i som ikke ga dem muligheter nok.

2. De enkelte synder.
Fra v. 7 regner han opp en rekke synder som er begått i Jerusalem og Israel. Israels høvdinger står bak, men hver enkelt person som var med på dette, er like skyldig. Vi står for Gud alle som en med vårt liv og dermed med ansvar for livet vårt. Det skulle vi aldri glemme.

Først nevner han synd mot det fjerde bud: Hedre din far og din mor, så det går deg godt og du får leve lenge i landet. Det er et bud som lett blir brudt i vanskelige tider så vel som i medgang. Vi lar de gamle greie seg så godt de kan. Her sier profeten: Far og mor ble ringaktet hos deg. Det er det motsatte av å hedre.

Luther forklarer dette budet slik: "Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter våre foreldre og overordnede eller gjør dem sinte, men ærer, tjener og lyder dem, elsker og respekterer dem."

Israel hadde nok glemt budet, som var en del av Mose lov til folket. De var så opptatt med mange andre ting. Som en fortsettelse av dette sier han videre: Mot den fremmede ble det brukt vold. Den farløse og enken ble undertrykt. Det viser mangel på kjærlighet og respekt for Guds skapninger. Når det skjer, er det tegn på forfall i folket. Menneskene opptrer ikke lenger som mennesker.

Dernest viser han til det tredje budet: Du skal holde hviledagen hellig. For jødene var det sabbaten, lørdag. Men denne Guds dag har de vanhelliget og dermed forkastet helligdommen der de skulle være om sabbaten. Luther skriver om dette budet: "Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter eller forsømmer Guds ord, men holder det hellig og gjerne hører og lærer det."

Vi ser at helligdagen (søndag for oss) er nøye knyttet til Guds ord. For det er dette vi skal bruke denne dagen til. Den er ikke gitt oss for å bygge på hytta, gå på fotballkamp eller gjøre det arbeidet vi ikke fikk tid til før. Vi skal bruke det på Guds ord, slik at det får arbeide med oss. I Bibelen finner vi Guds vilje, og det er den vi må sette oss bedre inn i.

Det har heller ikke vårt folk gjort. Folk flest vil selv bestemme hva de skal bruke "fridagen" til, som de kaller den. Men Gud har altså en plan for denne dagen, og den skulle vi følge.

Esekiel går videre med budene i Guds lov i v. 9, til det åttende budet: Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste. Dette forklarer Luther slik: "Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lyver om vår neste, ikke sviker, baksnakker eller setter ut ondt rykte om ham, men unnskylder ham, snakker pent om ham og tar alt i beste mening."

Dette brøt folket i Jerusalem: Baktalere stod fram hos deg. Og det er vel ingen iblant oss som ikke har syndet mot dette noen gang. Det er så lett å si noe i godt lag blant venner. Da kan vi også komme til å ta fram noe ufordelaktig og kanskje strekke strikken en del. Da er det løgn og brudd på Guds ord. Her skal også vi passe oss. Dommen blir ikke mildere over Norge enn over Jerusalem.

Flere ganger har profeten nevnt avgudsoffer, det er å tilbe og dyrke andre guder enn den ene og levende Gud. Vi setter Gud selv til side når vi bryter det første bud. Der heter det: Jeg er Herren, din Gud. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Og Luther forklarer dette slik: "Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og stole fullt og fast på ham." I eldre utgaver ble siste setning oversatt slik: "og forlate oss på ham alene." Det taler om tro og tillit til Gud i alt som skjer. Det hadde ikke Israel hatt. De søkte til andre guder. Dommen over dette folket lød strengt: "Og meg glemte du, sier Herren Herren," v. 12.

Også andre bud er nevnt her: det femte, v. 3 og 12, det sjette, v. 10-11. Han konfronterer altså Guds folk med Guds bud og lov og viser at de har brutt alt sammen. De står som syndere og skyldige for Gud. Det fører dom over dem.

Det så håpløst ut. Herren lette etter en som kunne stille seg i gapet til vern for landet. men han fant ingen, v. 30. Derfor måtte vreden og dommen komme. Vi må fram til kap. 34 før vi ser det virkelige lyset. Gud har også der klaget over Israels hyrder. De tok seg ikke av Guds folk. Derfor sier Herren profetisk: "Som en hyrde ser til sin hjord på den dag han er ibalnt sine spredte får, slik vil jeg se til mine får og redde dem...-" kap. 34, 12. Det er Jesus - som også er din og min eneste redningsmann. Har du bekjent dine synder mot Guds bud for ham - og tatt imot tilgivelse og frelse for synden?: Gud velsigne deg til å gjøre det.
Amen.