46) Dan. 2, 34.

En stein.

Daniel 2, 34:

Nebukadnesar hadde en profetisk drøm i sitt andre regjer­ingsår. Og innholdet var mye dypere enn han forstod. For her drømte han både om sitt eget rikes undergang og om hvordan det går med alle verdens riker (Dan. 2).

Samtidig så han redningen og rednings­mannen, Kristus selv. For det er han som er løsningen på alle verdens problemer og vil stå fram som en synlig seierherre til slutt, slik også Job sier (Job. 19, 25). Ingen drøm har åpenbart så mye av verdens historie, skriver John C. Jeske (luthera­ner).

Drømmen i kap. 2 om statuen på leirføt­ter handler om to store temaer: Om verdens riker og Guds rike. Og det forunde­rlige er at disse rikene er like i sitt vesen til alle tider. Verdens riker kan bare skifte ytre form etter tid og forhold. I sitt vesen er de alltid like. Det er også Guds rike. Den kristne kirke er nok adskillig annerledes i dag enn på apostlen­es tid, ytre sett. Vi skal imidlertid ikke la oss lure av det. Essensen er alltid den samme.

I kap. 2 hos Daniel får vi det første bildet av Messias i denne boka. Og det gir oss noen vakre trekk ved Guds rike og vår Frelser.

Kolossen er denne verden.

Den mektige statuen er bilde eller symbol på denne verdens riker. Nebukadne­sars rike var et verdslige rike ikke bare i politisk forstand slik den norske stat er det. Selv om han kunne være et bra menneske, var han hedning i sitt hjerte. Derfor levde og styrte han på denne ver­dens måte. Han hadde trollmenner og spå­menner, han befalte at de skulle drepes, han lot lage en billedstøtte som skulle tilbes og viste seg altså som avgudsdyr­ker. Han kastet de ulydige i en brennende ovn. Om han priste himmelens Gud, var det med munnen uten hjertets omvendelse.

Dette viser at kongen egentlig tilbad seg selv og var opptatt med å fremme sine egne interesser. Og det er noe av hoved­saken ved det verdslige sinn og de verds­lige prinsipper. Alle ver­densriker er bygt opp etter det. Og jo mer vi som enkelt­mennesker ligner dette, jo mer verdslige er i vi av sinn.

Derfor står alle verdslige riker på leirføtter. Det samme gjelder verdslige mennesker.

Historisk tror vi disse fire rikene var følgende: Gullet står for Babylon med Nebukadnesar selv, sølvet for Media-Per­sia som strakte seg fra Egypt til Lille-Asia, kobberet er det greske riket med Aleksander den store som hersket over hele den daværende kjente verden og jern og leire er Romerriket som knuste alle andre under seg med jernskodd hel. Slik har både kristne og jøder tenkt fram til de siste århundre. Legg ellers merke til likheten med kap. 7 der de samme riker blir omtalt.

Hvordan var denne statuen, og hva kan peke framover og være bilde på denne verdens vesen?

Det første Daniel la merke til med drømmen var at den var stor og skinte med strålende glans. Den må med andre ord ha vært et imponerende syn. Og det er et typisk trekk ved denne verden. Vi blir så lett imponert av den ytre prakt og herlig­het i verden. Djevelen prøvde det på Jesus. Han fristet ham i ørkenen. Da førte han ham opp på et stort fjell og "viste ham alle verdens riker i et øyeblikk" (Luk. 4,5) "og deres her­lighet" (Mat. 4, 8).

Frelseren lot seg ikke imponere.

Gjør vi det?

Herligheten hang for en del sammen med at statuen bestod delvis av edle metaller. Hodet var av gull og brystet og armene av sølv. Buken og lendene var av kobber mens føttene var av jern og leir. Det øverste må ha overskyg­get alt det andre. Gullet og sølvet er edle metaller. I verdens øyne er det en sikkerhet som gir trygghet i krise­tider.

Men gav det sikkerhet i forhold til Gud?

Metallene representerte forskjellige riker fra Nebukadnesar. Samtidig er de typiske for det verdslige rike. Det har evne til å glimre og stråle og dermed lokke menneskene til seg.

Det andre trekket ved statuen var at den var delt, den var usikker og ustabil. Den så flott ut, men selve fundamentet var dårlig. Der var det ringeste metallet. Det viste seg også at det ramlet i grus en dag. Den stod ikke støtt. Grunnvollen sviktet. Jesus fortalte en gang om et hus som var slik. Byggverket var bra men grunnen dårlig (Mat. 7, 26f). Fortolkeren Keil sier med rette at det var ikke delt fordi det bestod av flere riker, men det var delt i sitt indre ved en indre uro og disharmoni. Og få ting er farligere enn indre splittelse - enten det gjelder i et land, et parti eller en organisasjon. Et hus som kommer i strid med seg selv, kan ikke bestå, sa Jesus (Mat. 12, 25).

Dette hang sammen med at føttene bestod av to ting: noe var jern som i seg selv er sterkt og godt, og noe av leire som er løs og uholdbar. Disse blandes ikke til ett og kan slik ikke bli et stødig og fast funda­ment. Dessuten er denne blandingen bedra­gerisk fordi det ser fint ut på utsida mens det inni er løst og ustadig.

Mon ikke dette er et vesentlig trekk ved denne verdens vesen. Folk har lett for å la seg blende av det ytre.

Noe var altså av edelt metall. Det betyr ikke at denne verden har noe guddommelig i seg. Men det betyr at den er skapt av Gud og slik Guds eiendom. Den sukker etter frigjørelse, sier Paulus (Rom. 8, 19-22). Det gjør ikke det sataniske. Men verden er elsket av Gud og er egentlig bestemt for himlen.

Men noe var også av leire som her representerer en del av det delte riket.

Til sist minner denne beretningen oss om at verden skal komme under Guds dom en dag. Det skal skje i de siste dager. Steinen som knuste statuen rammet den i føttene - der den var svakest. Fra hodet ble den gradvis ringere og dårligere metall ble brukt. Og samtidig blir metal­let hardere til lenger ned en kommer - før det plutselig går over til skjørt leir, som P. Hognestad bemerker. Når dommen kommer, vil verden være sunket ned i synd og ugudelig­het og slik være modent for Guds vrede.

Etter bibelsk tankegang vil ikke verden bli bedre og bedre fram mot endens tid. Den blir mer og mer syndig. Det viser bl.a. Jesu gjenkomsttaler (f. eks. Mat. 24). Det er "ikke en stigende tendens, men en synkende", som John Holen skriver.

Og da ser vi noe spesielt. Statuen ble ikke knust i småbiter som kunne samles sammen. Den ble knust til støv. Den ble som agner, og vinden tok det med seg. Når de tresket, kastet de kornet opp i været, og vinden tok de lette agnene. Selve kornet falt ned og ble tatt vare på. Men det fantes ikke lenger spor etter agnene!

Nå sammenlignes de ugudelige med agner, Salme 1, 4; Mat. 3, 12. Slik skal det gå dem i dommen - vinden blåser dem bort. Det store skille oppstår mellom Guds folk og verden. Agnene ble gjerne brukt til bren­sel, de ble kastet på ilden som fortærte dem helt og fullt. Det er dommen som venter. Men den evige ild er uutslukkelig.

Så fullstendig blir denne verden knust. Det skal ikke finnes noe igjen av den når Guds rike stiger fram i sin herlighet. Nå er Guds rike her i ringhet og skrøpelig­het. Men da skal vi se det i ære og Guds prakt.

Guds rike - som er og som kommer.

Den andre store hovedsaken i denne drømmen var altså ordet om Guds rike. Det er symbolisert ved en stor stein som ble revet løs men ikke av mennes­kehender. Det viser både Gudsrik­et generelt og Kristus spesielt. Det er ham som er klippen og som til sist skal beseire hele denne vonde verden. Og da skal hele jorden bli fylt av Guds herlighet. Steinen er en profeti om Messias og hans rike og den endelige seier over Satans mankt. Vi trenger å høre det i en vond og gudløs tid. Denne profet­ien finnes ikke direkte omtalt i Det nye testamen­tet.

Det står noen fine og gode ord om Jesus her, og vi skal stanse for noen hoved­punkter om dette.

1) Jesus lignes med en stein. De andre rikene lignes med metall som kan smeltes om og dannes som en vil. Steinen er av en annen karakter enn metallet.

Nå kan steinen synes å være av mindre verdi enn f. eks. gull og sølv. Og det er akkurat det folk tenker om Kristus og hans rike. Mammon betyr mer for dem enn synde­nes forlatelse. Profeten ser inn i dette når han sier: Hvem trodde det budskap vi hørte. Es. 53, 1ff. Denne profeti gikk i oppfyllelse mens Jesus levde på jord - og det skjer i hele evangeliets tidsalder. Jesus er bare en stein. Folk flest vil heller ha gull og jern - selv om det blandes med leire.

Nå bruker Bibelen uttrykket stein om Jesus. Sju ganger er Jesus kalt for stein i Bibelen. Det er et symbol på styrke og varighet. Paulus bruker et bilde fra GT og sier: "Klippen var Kristus" (1. Kor. 10, 4). Og Peter sier: "Kom til ham, den levende stein" (1. Pet. 2,4). Og kort tid etter pinsedag sier han til folket da han talte om Jesus: "Han er den steinen som ble forkastet av dere" (Apg. 4, 11). Da siterte han Salme 118, 22. Jesus brukte det også om seg selv som snublestein, Mat. 21, 42.44. Det var på denne steinen, Kristus, at han skulle bygge sin menighet, Mat. 16, 16ff.

Både jøder og evangeliske kristne har tolket dette om Messias. Det er Jesus det gjelder. Han rives løs, som Fr. Wisløff sier, "fra menneskehetens store fjell og kastes av Guds egen hånd".

2) Steinen ble revet løs, men ikke av mennesker. Gud selv oppretter sitt rike og han er selv begynnelsen. Alt var et verk av Gud - fra unnfangelsen ved Ånden og jomfrufødselen julenatt til døden på korset og oppstandelsen påskemor­gen.

3) Steinen rammet føttene på statuen, der den var svakest. Historisk betyr det Romerriket - det var på den tid Jesus ble født. Men tenker vi på dette bildet som representant for alle verdens riker, betyr det at Jesus kommer for å dømme hele verden og knuse den.

Og da ble hele støtten knust, ikke bare føttene. Ved Jesu første komme ble ikke den synlige verden knust. Det utstår til dommens dag. Men som prinsipp ble verden avsatt av Jesus. Han sa selv at "nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut" (Joh. 12, 31). Det var Jesu "fullbrakt" på Golgata som gjorde det. Støtten forsvant totalt. Det ble ingen ting igjen av den. "Alt det som er laget av mennes­kehender og mennesketan­ker, skal knuses og bli til støv og dermed gi plass for det åndelige, evige rike som ikke kan kan fremmes eller opprettes av menneskehender, men ved Gud Ånd" (Johannes Peder­sen). Nå er det kanskje vanskelig å se det eller tenke seg det. Men vi må tro Guds eget ord som sier at Guds rike skal seire til sist.

4) Steinen vokste og ble til et stort fjell. Det begynte med en liten stein, og den så unektelig lite imponerende ut. Det er som Calvin sier: det minner om Jesu komme i ringhet. Han ble misforstått av sine egne (Joh. 1,11). Og fremdeles blir Jesus foraktet av folk flest.

Men hans evige rike vokste på jord. Steinen ble et stort fjell som fylte hele jorden, sier Daniel. Det skjer delvis ved misjonen i denne tidsalder, og endelig blir det fullført ved hans annet komme da Kristi herlige rike skal opprettes. Da skal jorden være "full av Herrens kunn­skap" (Es. 11,9), og "jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet" (Hab. 2, 14). Dette viser trolig til Tusenårs­riket da Satan skal være bundet og ikke lenger være i stand til å forføre fol­keslagene (Åp. 20, 2f.).

I evigheten blir det selvsagt oppfylt endelig og fullstendig. Da skal ingen mere være i stand til å ødelegge for Gud og hans folk. Da er Djevelen og de fortapte kastet i Avgrunnen. Guds folk skal vandre i Guds lys og tjene Ham dag og natt i hans tempel. Da skal hver avkrok i denne verden kjenne Jesus, og hvert barn og alle gamle glede seg over Guds frelse. Da skal vi heller ikke kjenne stykkevis men skjønne fullt ut det evan­geliet betyr. Ingen skal mere lære å føre krig, og alle skal leve i fullstendig harmoni med Guds vilje. Det skjer når "Steinen" har fylt hele verden og Guds rike opprettes i herlighet på jorden såvel som i himmelen.

Denne evighetens morgen skal aldri ta slutt og den vil alltid være like ny og herlig for Guds barn.

Kap. 2.

a) I sitt andre regjeringsår hadde Nebukadnesar en drøm, men han glemte den eller forstod ikke innholdet i den. Men drømmen hadde gjort ham urolig, og han kalte alle Babels vismenn sammen for å få vite betydningen av dem. De kunne selvsagt ikke fortelle ham noe, og kongen besluttet at alle vismenn skulle drepes. Også Daniel og hans venner skulle rammes. Men han må ikke ha spurt dem til råds spesielt.

Vismennene forsøkte å forklare kongen at de ikke kunne si hva han hadde drømt. Men hvis han ville fortelle dem drømmen, skulle de tyde den. Men det ville ikke kongen vite noe av. Hvis han hadde glemt drømmen, kunne de bare fortelle ham en oppdiktet drøm. Men hvis han husket hovedtrekkene i drømmen, ville han straks kunne avsløre dem, v. 1.13.

b) Da ber Daniel om en frist av kongen. Deretter gikk han og vennene i bønn til Gud om at han skulle vise dem drømmen slik at de kunne bli spart. Han stolte ikke på sine egne tanker, men la saken i Guds hånd. Og som svar på bønn, gir Gud ham drømmen i et syn om natta, og de priste Herren for dette som betød utfrielse for dem. Vi ser altså at Daniel gir Gud æren og takker for det. Det er Gud som har gitt ham visdommen, det er ikke hans egen fortjeneste, v. 14-23.

c) Så blir Daniel ført fram for kongen og han forteller drømmen. Men vi legger merke til at han bekjenner sin uvitenhet for kongen først. Ingen maktet av seg selv å forstå dette, sier Daniel, v. 27. Men Gud i himmelen hadde åpenbart ham det. Og innholdet var det som skulle skje i de siste dager, en gang i framtida. Og det viser at drømmen rakk lenger enn kongens levetid. -

Det som skal skje er at fire store verdensriker skal oppstå. Han fikk se dette i et syn av et stort bilde av et menneske. En stein ble kastet mot bildet som så ble knust. Og selve steinen vokste så den fylte hele jorda. Daniel tydet dette for kongen slik: Hodet av gull var kong Nebukadnesar selv som representant for Babylons rike. Etter ham skulle det komme et annet stort rike som var ringere enn hans - det var det medisk-persiske rike. Det er brystet og armene av sølv på bildet. Deretter skulle et tredje rike komme, og det skulle herske over hele den daværende kjente verden. Det er det greske riket under Alexander den store.

Det fjerde riket var føttene, dels av jern og dels av leire. Det betyr at det var et delt rike. Og det er romerriket. At det var delt, betyr ikke at det var to riker i ett (som en de nyere bibeloversettelser tolker det i en fotnote). Men det taler mer om moralsk styrke: det er både sterkt og skrøpelig, det sies direkte i v. 42.

Steinen som ble revet løs, men ikke med menneskemakt, er Guds rike ved Messias’ komme. Det skal en gang fylle hele verden. Det skjer både ved evangeliets forkynnelse i nådetida, og endelig ved Messias når han får makten, v. 24-45. Åp. 13 m.m.

d) Nebukadnesar tror det Daniel sier og tilber ham og lot folket ofre til ham. Han erkjenner Daniels Gud som gudenes Gud og gjorde Daniel og gjorde Daniel til en stor mann som herre over Babel. Hans venner ble satt til å styre dette landområdet mens Daniel selv ble ved hoffet. - Dette synet blir nærmere forklart i senere kapitler der flere detaljer om framtida blir kjent, f. eks. kap. 5, 7, 9 og 11. Vers 46-49.