Historiske perioder.
Kap. 11.
- Dette kapitlet inneholder en del av den ”Sannhets bok” som er omtalt i kap.10,20. Dermed er det også et innsyn i framtida - og det vil sikkert hende, v. 2. Det er den politiske utviklingen som blir klarlagt så langt den har relasjon til Guds folk Israel. Denne åpenbaringen rekker faktisk inn i kap.12: Historieprofetien er så nøyaktig og detaljert at en skulle tro det var reportasje etter at det var skjedd. Det er en av grunnene til at kritiske teologer mener det er historie på etterskudd. Men det er ikke underlig. Gud er allmektig og allvitende.
Dette kapitlet omfatter forskjellige perioder i historien.
a)Den første perioden gjelder kongene i Persia. Ennå skulle det kornme tre konger - det er Kambysses, Smerdes og Darius Hystaspis. En fjerde konge skal vinne rikdom og makt for så å gå til kamp mot Hellas, v.1-2. Den fjerde er Xerxes I.
b) Den andre perioden er Alexander den stores tid. Han er den veldige konge med stor makt. Et stort rike skal han opprette der han skal gjøre som han vil. Hans rike vil likevel ikke bli langvarig. Det skal deles i fire riker, men Alexanders etterkommere skal ikke overta noen av dem. Alexander døde i år 323 f.Kr. V. 3-4.
c) Den tredje perioden er striden mellom Egypt (Sydens konge: Ptolemeus Lagi) og Syria (en av hans fyrster Selevkus Nikator) v.5. Dette var to av de fire riker som Alexanders rike skulle deles inn i. Disse to er trolig nevnt her siden de kom til å få innflytelse over Israel og Guds folk. Her blir profetien særlig detaljert, og det har fått kritikerne til å mene at det er skrevet i ettertid. Men det er det ingen grunn til å måtte tro. Denne historien forbereder grunnen for ”et foraktelig menneske” (v.21) som blir hovedpersonen og forbilde på Antikrist.
Egypt og Syria skal inngå forbund med hverandre, v.6a. Og det skjer ved giftermål mellom en datter, Berenike, av Egypts konge og Syrias konge Antiokus Teos. Men begge ble drept, v. 6b. Berenikes bror, Ptolemeus Euergetes, drar så opp mot syrerkongen Selevkus Kallinikus og seirer over ham, v.7. Både gudebilder og rikdom tar han med seg til Egypt, og det er fred noen år, v.8. Etter den tid skal Syria (Kallinikus) forsøke å ta Egypt, men vil ikke lykkes, v.9. Hans sønner, Selevkus Keraunus og Antiokus den store, samler en stor hær og drar mot Egypt, v.10. Kong Ptolemeus Filopator i Egypt blir nå harm og går mot Syria. Antiokus den store i Syria samler så en større hær, og etter noen år vil flere riker gå mot Egypts konge Ptolemeus Epifanes. Blant dem skal også være frafalne jøder i Egypt som gikk over til Syria, v.14.
Syria tar Sidon som var en sterk festning og heller ikke Egypt kan holde stand mot ham. Antiokus den store går mot Palestina - det fagre land - og bringer ulykke og ødeleggelse med seg over Israel, v.16. Han gjør som han vil, men er villig til kompromis med Egypt: Hans egen datter Kleopatra blir gitt til Egypts konge. Baktanken var at Egypt derved skulle ødelegges, men det lyktes ikke, v.17.
Deretter vender Antiokus seg mot øyene, det er trolig Hellas og Italia som er nærmest halvøyer. Men hærføreren Lucius Scipio, en romersk general, slo ham tilbake. Antiokus ble så slått i sitt eget land ”og er ikke mere ti1”, v.19.
I Syria ble nå Selevkus Filopator konge, og han sendte skattekreveren Heliodorus til Judea som kalles Rikets pryd. Straks etter ble Selevkus forgiftet og drept av skattekreveren, men ikke i krig, v.5-20.
d) Den fjerd perioden er Antiokus IV Epifanes’ tid. Den er spesielt interessant både fordi den angår mest jødefolket og fordi han trolig står som forbilde på Antikrist på en særlig måte.
Her kalles han et foraktelig menneske. Han hadde vært gissel hos romerne, men får makten i landet ved list og svik. Han går mot Egypt og legger det under seg. Først inngår han en pakt med egypterkongen Ptolemeus Filometer for siden svike ham. Selv om han har få soldater, vil han slik seire over store hærer, v.23.
Hans framgangsmåte er å komme uventa og å gå bespottelig fram slik fedrene ikke hadde gjort. Når han tar hærfang, gir han av det til sine folk for å gjøre dem fornøyd. S1ik vil han ha framgang og makt en tid, v.24. I striden vil mange falle (med Egypt), og selv om Egypt får i stand en veldig hær, vi1 den gi tapt på grunn av svik. Kongens egne vil forråde ham, og begge kongene vil komme sammen til forhandlinger og begge har listige baktanker og taler løgn. Syria vil nok vinne, men det endelige utfallet lar vente på seg. Gud har fastsatt en tid og den var ennå ikke kommet, v.21-27.
e) Antiokus går så til angrep på jødene og selve det guddommelige. Og det er det mest alvor1ige ved hans tid. Etter et røvertokt til Israel går han igjen mot Egypt uten at det nå vil lykkes. Han var venner med romerne, men de (kittim) går nå mot ham slik at han mister motet. Derfor lar han sin vrede gå ut over jødene, og legger særlig merke til de frafalne jødene på den tid som han vil dra nytte av. En ny hær blir sendt ut som vanhelliger templet og avskaffer offertjenestene. I stedet stiller han opp ”den ødeleggende vederstyggelighet” - et alter for den hedenske gud Zeus Olympius som ble satt opp i året 168 f;Kr. Noe lignende skal Antikrist gjøre i den siste tid, Mat. 24,15.
De frafalne jødene blir forført til ren avgudsdyrkelse - de ble gjort til hedninger ved glatte ord. Noen var likevel trofaste og holdt ut. Det var de som kjente sin Gud, v.32.
En forferdelige trengsel og forfølgelse mot de troende jødene begynte nå. Mange ble martyrer og de fikk lite hjelp. Mange gikk med dem for en tid , men svek dem i farens stund, v.34. Endog noen av de troende jødene falt fra i denne trengselstida. Guds folk Israel skulle renses før trengselen tok slutt. Men ennå drøydde det før enden kom, v. 28-35.
f) Høydepunktet i Antiokus’ frafall er at han setter seg opp mot Gud, ja hever seg over enhver Gud, v..36. Han spotter Gud og vil få folk med seg og ha framgang. Men også dette varer bare en bestemt fastsatt tid. I Guds verden er det alltid slik: så langt men ikke lenger.
Antiokus var gudløs i den forstand at han foraktet alle andre guder og innsetter egentlig seg selv som gud, v..37. Bare én gud respekterer han, det er festningens gud (borgguden) som fedrene ikke kjente. Det er krigen og dermed makten han vil tilbed, v..38.
Han vil fremdeles være i krig, men vil møte sin skjebne i Jerusalem. Egypt skap føre krig mot ham og Syria skal storme fram. Antiokus skal gå inn i det fagre land, Israel samt andre land. I Egypt skal han ta skatter og sølv, og med seg vil han ha libyere og etiopere. Edom, Moab og noen av Ammons barn skal slippe unna. Likevel skal rykter fra øst og nord forferde ham. Dette skal gjøre ham harm og han drar ut mot dem og vinner store seire. Det synest altså som om Antiokus har framgang. På/ved tempelberget slår han opp sin bolig og han ser ut til å være overlegen. Men også han går sin ende imøte og ingen kan hjelpe ham da, v.40-45.
.
