Kap. 3.
a) Nå lar Nebukadnesar lage et stort gullbilde - kanskje inspirert av gullhodet i synet. Det viser at han ikke var blitt en sann tilbeder av Daniels Gud. Hans erkjennelse var nok mer i teorien og overfladisk. Billedstøtta skulle stå i Duradalen, og all skulle tilbe det. Duradalen lå sikkert ikke så langt fra hovedstaden Babylon, for at alle skulle kunne gå dit for å tilbe. Straffen for å nekte det var å bli kastet i den brennende ildovnen. Alle adlød påbudet som egentlig var tilbedelse av kongen selv. Det kan se ut som at alle vanlige jøder også bøyde seg for budet, men det sies ikke direkte. Bare disse unge vennene er nevnt som nektet en slik avgudsdyrkelse. V. 1-7.
b) Daniel og hans tre venner var sanne troende og kunne ikke knele ned ved et slikt avgudsbilde. Det må noen ha forstått og anklager dem for kongen, v. 12. Ingen synes å tenke på Daniel i dette tilfelle, kanskje han var så høyt oppe at ingen våget å nevne den tanken.
Men Nebukadnesar kunne ikke tåle det selv av sine gode venner som disse Daniels tre venner. Han gir dem klar beskjed: tilbedelse eller ildovnen. De tre svarte med et klart og trosfylt vitnesbyrd: De visste at Gud ville frelse dem fra ovnen. Og selv om det likevel ikke skjedde, ville de likevel ikke tilbe gullbildet av kongen. Troen på Gud betød altså mer for dem enn livet. Men det ble for mye for kongen: Ovnen skulle hetes opp syv ganger merr enn vanlig. Nå skulle han prøve hva Daniels Gud maktet. Så ble de tre bundet og kastet ned i ovnen, og de som gjorde det, ble straks drept av varmen, v. 8-23.
c) Kong Nebukadnesar så nå inn i ovnen - det må altså ha vært mulig. Han ble straks forferdet. De hadde kastet tre menn bundet inn i ovnen. Kongen så nå fire menn, og de gikk omkring der. Den fjerde var annerledes, han så ut som en gudesønn. Han var antagelig lysende og kanskje større enn de andre. Han ble straks overbevist om at dette var spesielt og bad de tre straks komme ut. Og de gikk ut av ilden. Ovnen må altså ha vært slik at de kunne gå ut av dem. Nebukadnesar kalte dem ”den høyeste Guds tjenere”, og det må være jødenes Gud.
Landets ledere og råd ble nå samlet, og de så at ingen var skadet. Heller ikke håret eller klærne var svidd. De kjente ikke engang lukt av dem. For alle må dette ha vært et stort under.
Kongen priser deres Gud, og han forstod at Gud hadde sendt sin engel for å berge dem fra ilden. Og han sier de tre hadde satt sin lit til sin Gud og våget å gjøre mot kongens ordre. Slik våget de sitt liv for å dyrke sin egen Gud. Dette må nå kongen ha fått respekt for.
Nå gikk det ut et nytt dekret med motsatt fortegn: Hvis noen forser seg mot jødenes Gud, skal de hogges i stykker. Han avlegger en veldig bekjennelse: Ingen annen Gud kan frelse slik.
I Mowinckels oversette (MMM) er brukt ordene ”taler hånlige ord” eller ”noe usømmelig” i stedet for ”forser seg”. Det må innebære den minste form for spott eller motstand, og var uttrykk for stor sikkerhet og trygghet for de tre. Det ser ikke ut til at kongen spurte noe etter den fjerde som var i ovnen. Han må ha trodd det var en Guds engel, v. 28.
I stedet for å drepes blir Daniels venner opphøyet og æret på nytt i Babel. Og nå fikk de sikkert større makt og verdighet enn første gang, v. 24-30.
