mandag 19. april 2010

236) 1. Mos. 3.

A. Syndefallet.

236) 1. Mos. 3.

.
  Dette kapitlet er det tyngste i hele Bibelen. Det forteller om Syndefallet, fristelsen, psykologien ved fristelsen og om følgene av fallet. Vi skal først si litt om
.

A. Syndefallets vesen. 1. Mos. 3, 1-6 (Rom. 5).

  Vi skal først understreke at fallet er en historisk kjen­nsgjerning. Det siteres slik i Bibelen, slik også skapelsen blir sitert. Dernest sier vi at syndefallet kom gjennom slangen, som i dette tilfelle er Satan eller Djevelen personifisert. Åp. 12, 9; 20, 2. Det er ikke slik at slangen er selve Djevelen, men at han kom i en slanges skikkelse. Slangen er et dyr på linje med andre, skapt av Gud. Men Djevelen kan benytte seg av skaper­verket.
.
  Vi skal også nevne noe annet: Det har skjedd et englefall i evigheten. 2. Pet. 2, 4; Judas 6; (Luk. 10, 18). Mange mener - fra kirkefedrene - at Djevelen er en slik fallen engel, med henvisning til Jes. 14, 12-15. Det er en sannsynlig forklaring på Djevelens opprin­nelse. Ellers er det vanskelig å forstå hvor han kom fra.
.
  Syndefallet er en historisk kjennsgjerning. Det har skjedd et slikt grunnleggende fall i menneskeheten. Men samtidig er det bilde på alle fall bort fra Gud. Det er egentlig slik Djevelen alltid forfører mennes­kene til ulydighet mot Gud og frafall. Derfor er det interessant å se nøyere på hvordan det skjedde.
.

  1) Tvil på Guds ord.

Det er Djevelens strategi til alle tider. Han begynner med å spørre: Har Gud virkelig sagt? v. 1. Han benekter ikke at Gud har sagt noe. Men han stiller spørsmålstegn ved forståelsen eller fortolkingen av Guds ord. Det er hans taktikk. Skal Eva forstå Guds tale bokstavelig og ordrett? Er det Gud har sagt gyldig til alle tider? Eller har vi lov til å lese korrektur på Guds ord? Har vi med andre ord lov til å ta noe bort og si at det passer ikke i en moderne verden.
  Han sår med andre ord tvil og mistillit til Ordet.
.

  2) Djevelen forvrenger Guds ord.

Sammenligner vi det Gud sa til mennesket og det Djevelen sier han sa, ser vi en forskjell. Han forandrer Guds ord. Gud sa at de kunne ete fritt av hvert tre i hagen, "men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av", kap. 2, 16-17. Når Djevelen skal sitere dette, sier han: "Dere skal ikke ete av noe tre i hagen." Det er ikke bare slik at han siterer fritt, eller sier det samme med litt andre ord. Nei, han forandrer selve innholdet og meningen med det Gud sa. Og det ser ut til Eva oppdaget dette. Hun korrigerte ham og pekte på den nye betydningen av setningen, v. 2-3. Likevel har hun ikke helt forstått konsekvensen av det. Paulus forklarer dette slik: Slangen dåret Eva med list (2. Kor. 11, 3). Og da Djevelen så at hun oppdaget forskjellen, slår han hardt til: "Dere kommer slett ikke til å dø," v. 4. Det var en frekk løgn i lys av kap. 2, 17.
.
  Djevelen siterer ofte Bibelen på denne måten, slik det passer hans strategi. Og da blir mange bedradd slik Eva ble her. Noen mener at bare en siterer Bibelen og nevner Jesu navn, er det rett forkynnelse. Ofte er ingen så flittige til å gjøre det som mer tvilsomme sekter. Vi må se på hvorledes Bibelen blir sitert og brukt. Vi må få tak i grunnsynet i Bibelen og sammenligne det med forkynnelsen i dag.
.

  3) Djevelen kommer med tillegg til Guds ord.

I v. 5 sier han: "Gud vet at den dag dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt." Dette hadde Gud aldri sagt. Gud ber oss aldri om å bli lik seg i en slik betydning. For det er begjær etter noe som er forbudt. Djevelen vakte dermed hovmodstanker i Eva. Han sår og planter det i vårt hjerte. Og det er noe av den verste synd som finnes, for det nedvurderer Gud og opphøyer hans skapning dit det ikke skal. Det var det som skjedde i engleverden, da Lucifer tenkte: "Til him­melen vil jeg stige opp... jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste" (Jes. 14, 13f). Hovmod er fiendskap mot Gud. Det ble sådd i Eva i hagen.
.

  4) Djevelen sådde mistro til Guds ord.

Når han sier til Eva: dere skal ikke dø, v. 4, er det det samme som å si: dere trenger ikke å ta Guds tale så alvorlig. Gud vil aldri gjøre alvor av trusselen om dødsdom.
  Og samtidig sådde han mistro til Guds godhet. Hvorfor skulle Gud nekte dem frukten av det ene treet? Han fikk henne til å tenke slik: Gud unner oss ikke det beste.
.
  I alle slik tale er problemet dette: man blandet litt løgn inn i mye sannhet. Dermed er det meget vanskel­ig å oppdage. Det er jo så mye sant og godt i det de sier, mener noen. For det var noe sant i det Djevelen sa: de døde nemlig ikke straks. Men i denne setningen var en dråpe gift. Og den kan forgifte et helt glass vann.
  Alt avhenger av Guds ord. Ordet er Gud i denne verden. Derfor måtte Jesus svare Djevelen med ord fra Bibelen, Mat. 4. Og det er også vår seier: tro på det ordet sier, og la det få stå slik det står.
.

  5) Mennesket lyttet til Djevelen.

Han henledet oppmerksomheten på det forbudte og gav mennesket lyst til det.
  Det fatale var at mennesket ga etter og . Dette synet på det forbudte ble en kile som sprengte på hos Eva. Frukten var en lyst, den var prektig. Dernest kunne man få forstand av det. Og det var faktisk rett: Eva og Adam ville forstå noe mer etter å ha tatt av frukten. De ville oppleve synden i sitt eget liv. Djevelen fikk faktisk rett. Det var slik, og det stemte med fornuften.
.
  Det var her Eva var ved det alvorligste og mest kritiske punkt: hun lyttet til Djevelen, og det skulle hun aldri ha gjort. Og hun svarte Djevelen da han fristet. Det skulle hun heller ikke gjort. For Djevelen vinner alle diskusjoner om kristendom.
.

  6) Mennesket adlød Djevelen.

De var kalt til å lyde Gud. Men begge åt av frukten. Først tok Eva, hun som hadde samtalen med Djevelen. Dernest forførte hun sin egen mann til synd. Og det er fortsatt slik: synden drar andre med i fallet. Det er den djevelske natur og Satans vesen: en er selv falt, og vil dra andre med i fallet. Slik er også den falne menneskenatur, kjødet.
.
  Denne lydighet mot Djevelen betyr flere ting: De overtrådte Guds bud, og de var dermed ulydige mot Gud kap. 2, 17. De var selviske ved at de elsket seg selv mer enn Gud. Og det er selve grunnsynden. De var vantro og hadde ikke lenger tillit til det Gud hadde sagt. De begjærte det som var forbudt og gjorde det som smakte best. Også det er syndens vesen. Hovmotet kommer fram ved at de ønsket å bli lik Gud, noe mer enn det de var skapt til. Og endelig var det utakknemlighet. Hadde de egentlig ikke fått nok av Gud? De var ikke tilfreds med den stilling de hadde fått og ønsket stadig mer. Det er havesyke som er lik avgudsdyrkelse. Da dyrker man det skapte og ikke skaperen.
.