MURENE SKAL BYGGES.
142) Neh. 2.
Nehemias skulle altså til Jerusalem i et stort oppdrag. I kap. 2 kan vi lese om fire ting i forbindelse med hans arbeid. Dette kan lære oss noe i vårt arbeid for Gud.
Først skal vi merke oss tidspunktet. Det skjer i måneden Nisan, som omtrent tilsvarer april. Og det var i samme måned Jesus ble dømt og korsfestet. Fire måneder er gått siden Nehemias fikk bud om Jerusalems tilstand. Denne tiden har han tilbrakt i gråt og bønn til Gud. Nå får han oppleve bønnesvar.
I Nehemias’ arbeid ser vi fire stadier som ofte går igjen i Guds rikes arbeid. Dette skal vi nå stanse for.
I. Forberedelsen, v. 1-9.
En god forberedelse hører alltid med i Guds rikes arbeid, og resultatet avhenger ofte av det. Mange ganger ble nok fruktene få og ringe fordi arbeidet manglet en skikkelig forberedelse. Vi møter faktisk noen som taler spottende om en slik forberedelse og sier at Gud skal gjøre alt i sin tid.
Denne forberedelsen var i full forståelse med landets myndigheter. Det skulle gå rett for seg. Det er også tjenlig for Guds rike. Det er først når forbudet mot å forkynne Guds ord og når staten vil tvinge en til å handle mot sin Gud-gitte samvittighet, at vi må bryte med statens lover. Apg. 4, 19; 5, 29. Jfr. Rom. 13, 1f.
1) Kongen merket Nehemias’ nød og sorg, v. 1-3. En munnskjenk skulle aldri vise sorg i kongens nærhet. Det var tegn på forakt for kongen eller det var et dårlig varsel. Det kunne medføre avskjed eller i verste fall dødsdom. Derfor hadde han grunn til å bli redd, v. 2.
Nehemias våget seg nå til å fortelle grunnen til sin sorg: Jerusalems nød. Her viser han seg som en god pedagog ved å bruke noe jødene og perserne hadde felles: omsorgen for de døde. Kong Artaxerxes forstod sorgen når han nevnte fedrenes graver.
Slik skulle vi bære vår sorg over den døende verden selv om det vil medføre spott og kanskje fare. Likeens skulle vi bestrebe oss på å finne det rette tidspunkt og den rette måte å arbeide på. Våre metoder er ikke alt og heller ikke det vesentligste. Men de bør være slik at vi ikke unødig gjør skade eller skaper hindringer for evangeliet. Jfr. 1. Kor. 9, 12. 22f.
2) Når så Nehemias får anledning til å legge sin sak fram for kongen, merker vi igjen hans frykt og tillit til Gud, v. 4-5. Når kongen spør hva han ønsker, kommer han ikke straks fram med det. Først ber han, v. 4. En stille bønn om hjelp blir sendt opp til Gud i himmelen. Han vet at han selv kan ikke overtale kongen. Gud må gripe inn for å legge forholdene til rette. Han hadde lært den lekse som Jesus lærte sine disipler: For uten meg kan dere intet gjøre, Joh. 15, 5. Akkurat i det øyeblikk kjente han hvor avhengig han var av Gud.
Men når han hadde lagt saken i Guds hender, spurte han frimodig om å få dra til Jerusalem og bygge opp igjen byen. Hvis han hadde regnet på menneskelig vis, hadde han visst svaret på forhånd. Det hadde da blitt negativt. Nehemias visste godt at det var forbud mot å bygge byen, Esra 4, 21ff.
En Guds medarbeider kan ikke regne slik. Han må regne med underets Gud. Da skjer det utrolige.
3) Gud har godkjent det arbeid Nehemias tenker å gjøre, v. 6.
Kongen gir ham lov! Veien har åpnet seg. Endog tiden blir bestemt,
og den fikk Nehemias selv avgjøre. Kongen hadde sikkert forstått at
han ikke hadde lumske politiske hensikter med sin reise. Vi får vite
at kongen alltid hadde hatt godhet for ham, v. l. Nehemias hadde
vist seg tilliten verdig som en pålitelig, stabil mann. Derfor kunne
han også regne med lojalitet på denne reisen.
Dette ska1 lære oss at livet vårt som verdslige borgere har betydning for den tillit verden får til kristendommen. Hvis denne tanke virkelig får gripe oss, ville vi kanskje være langt mer forsiktige enn før. - Kirkehistorien viser desverre at kristendommen som et ytre byggverk har mange skampletter. Det har nok hindret misjonen mang en gang. Vi er visst ikke uten skyld noen her. Verden legger også merke til de små ting.
4. Nehemias ber så om brev til lederne i landet hinsides elven. v. 7-8. Han får kongelig bemyndigelse til å reise og blir dermed kongens offisielle representant. Dette viser hans omtanke, visdom og klokskap. Nå hadde han autoritet og beskyttelse. Han dro ikke i selvbestaltet hovmot. Han sørget for å være innen lovens ramme. Det skulle snart vise seg å være til nytte.
5. Dermed drar han av gårde. v. 9. Han hadde krigshøvedsmenn og hestfolk med. I virkeligheten kom han nå som nyutnevnt stattholder over Juda. Kap. 5. 14. Det kan bety at Juda nå ble skilt ut ut som eget område fra Samaria. Det skal vi se får betydning senere.
Nå skal vi merke oss at Nehemias ikke sier noe om sitt egentlige
ærende når han leverer kongebrevet. Noe må først skje.
II. UNDERSØKELSEN, v. 11-16.
Nehemias er tre dager i Jerusalem uten å si noe om hvorfor han er i
kommet. Han frykter at fienden skal legge hindringer i veien. v. 10. Før han la fram planen for Israels eldste, ville han besiktige byen. Han tenkte særlig på murene, for de betød sikkerhet for folket. En åpen by (d.v.s. uten murer) var et lett bytte for samaritanerne og om-flakkende folk. Det gjaldt å sette dem i stand.
Om natten drar han ut med noen få menn for å undersøke skaden på murene. Det var et sørgelig syn. Både murer og porter var ødelagt. Ved Kongedammen var alt så ødelagt at ridedyret ikke kom fram; alt var en ruinhaug (ved Kedron).
Han måtte først undersøke skaden og kjenne saken, før han kunne arbeide rett. Det måtte han gjøre i skjul - han visste ikke hvem han kunne stole på ennå. Dette viser igjen hans visdom i arbeidet. Han tenkte før han arbeidet, v. 12 og 16.
”Jeg så på Jerusalems murer som var nedrevet.. .”, v. 13. Enhver arbeider for Gud må ofte ta slike ensomme natteturer der han dveler ved ”Jerusalems skade”. Jfr. Jer. 5, 1 og Amos 6, 6. Forkynneren må se hvilken verden vi lever i og hvordan det går den etter døden for å kunne eie den rette glød i arbeidet. Jeg undres på om ikke vår predikantgenerasjon har tapt atskillig her? La oss huske William Booths ord (stifteren av Frelsesarmeen): ”Hvis mine medarbeidere fikk være 5 minutter i Helvete, var det all den utdannelse de behøvde”.
III. BEGYNNELSEN, v. 17-18.
Nå er tiden inne til å fortelle lederne om planen: ”Men nå sa jeg
til dem...” Han argumenterer med to ting: Først selve ulykken. Han appellerer til det de vet: Dere ser selv. De har bodd her i så lang tid,
de må vite hvordan det står til. Her legger vi merke til en fin detalj,
som viser hvordan Nehemias var som menneske. Han sier ikke: Nå
skal jeg bygge muren, kom og hjelp meg. Heller ikke gir han påbud: Nå må dere sannelig bygge opp igjen murene.
Nei. Nehemias sier: Dere ser selv den ulykke som vi er i. Han identifiserer seg med folket og dets nød. Det er alltid kjennemerket på en sann Guds medarbeider. Han sitter aldri på sin høye hest og befaler. Han stiger inn i folkets situasjon og blir som en av den. Derfor fortsetter hsn: La oss bygge den opp igjen. La oss gå hånd i hånd og arbeide sammen på verket.
Men en slik tale kan aldri helt overbevise. Vi vil så lett komme med motinnlegg om vansker og problemer som møter i misjonsarbeidet
også i dag. Derfor har Nehemias et annet argument: Gud vil det. Han har latt det lykkes. Da vil det gå godt. Det overbeviste folket. De
kunne nå møte motstanden med tro på Gud. Og det skulle de få god bruk for i ukene framover. Helhjertet tok de fatt på arbeidet. Her virket Gud selv gjennom svake mennesker.
Man mener at Nehemias bygde en ny mur et stykke over den gamle, uten bare å reparere den som var før. Det gjaldt i det minste noen
steder. De siste arkeologiske utgravinger skal vise det. (New Bible
Commentary, p. 405.) Dette arbeidet begynte l. august 444 f. Kr. og
var ferdig etter 52 dager, den 21. september s. A. (kap. 6, 15). - (Wycliffe Bible Commentary, p. 437.)
IV. MOTSTANDEN. v. 10, 19-20.
Der Guds rike går fram, vil alltid motstanden komme. Det er en Åndens lov. Nehemias opplevde det straks han kom til Juda, v. 10. Selv om han ikke fortalte hvorfor han kom, forstod også fienden at han ville arbeide for Israels barns vel. Det syntes de ille om. Sanballat og Tobias var samaritanere. Den første er nevnt som stattholder i Samaria i Elefantine-papyrusene fra 408 f. Kr. Han var fra Beth- Horon.
De følte hans komme som en trussel. Og straks arbeidet begynner, møter de fram med spott og forakt. Det er gjerne første steg i motstanden. Dernest forvrenger de motivene og beskylder dem for politisk opprør, v. 19.
Nehemias har et godt svar: Gud vil la det lykkes! Da kan ingen motstand hindre arbeidet.
Samaritanerne derimot har ingen del i dette. Derfor er heller ikke Nehemias redd dem. Arbeidet kan fortsette.
Men motstanden er de ikke ferdig med. Den skal de møte hele tiden. Slik må en Guds tjener til alle tider stride: Han må vente motstand, men alltid sette sin lit til Gud, han er en evig klippe. Jes. 26, 4.
