Herrens Ånd.
111) Jes. 11, 1f.
Om Jesu familie og slekt kan vi lese i kap.11,1: "Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt." Sammenhengen med kap.10 viser at her er brukt et bilde: folket er en skog som skal hugges ned (kap.10,33-34). Den skal legges øde. Det er delvis sant om Jesajas egen tid, men senere vil det øke. Ikke bare mindre kriger med nabofolkene vil komme, hele folket skal legges øde og bortføres til andre land.
Da vil en ny kvist skyte fram - fra Isais stubb, dvs. fra hans slekt. Sammenhengen i kapitlet viser at her har vi med Messias å gjøre. Apostelen Paulus har så vist at denne profeti gjelder Jesus som ble løftets oppfyllelse. Ap.gj.13,22-23.
En annen sak - som ikke skal berøres nærmere her - er at kap.11 også viser til vår tid, v.12 der hedningemisjonen og Israels samling er nevnt. Fortolkerne er meget forsiktige i sin forklaring av versene. Men at det gjelder Nehemias' tid og senere (som Mowinckel hevder) er usannsynlig. Spådommen gjelder en tid da Israels folk er spredt til hele verden - "jordens fire hjørner". Det ble de først etter år 70 e.K. - Noen vers må også sikte til Tusenårsriket, v.6f. Slike ting har aldri hendt og vil aldri hende i denne tidsalder. Det må tilhøre en framtid, enten Tusenårsriket eller evigheten.
La oss så se litt på profetien om Jesu familie og slekt - og dets oppfyllelse i Det nye testamentet.
a) Profetien:
Messias skal komme av Isais slekt. Isai er henvist til et par andre steder i Bibelen som klargjør hvem det er. I Ruts bok 4,22 (og 1.Sam.17,12) sies at Isai var Davids far. Fra et par andre skriftsteder vet vi at David var av Juda stamme, Rut.4,18. 1.Mos.46,12. Og dermed har vi funnet Messias slekt:
- Han er et menneske - Kvinnens ætt, 1.Mos.3,15.
- Han er av Israels folk - Abraham, Isak, Jakob - Judas far.
- Han er av Juda stamme.
- Han er av Davids ætt.
b) Oppfyllelsen:
NT er samstemmig i sin omtale av Jesus Kristus som en jøde "av Davids hus og ætt", Luk.2,4. Han kalles "Davids sønn", Mat.1,1 osv. Profetien om Jesus Messias skulle gå i oppfyllelse, det styrker troen hos et Guds barn. Gud taler sant og nøyaktig. Vi skal ikke vente at vi forstår alle ord før de er oppfylt. Men når de oppfylles, vokser tilliten til Guds ord - og Guds barn får ny frimodighet.
Et problem møter oss i Jesu slektsregister i NT. Matteus og Lukas gir oss ikke de samme navn på hans forfedre. Dette behøver ikke å bety at Lukas har rett og Matteus ikke er historisk korrekt, men skriver ut fra en teologisk-historisk tolking - for å bevise at Jesus er av Davids ætt, slik N.A.Dahl. Så vidt vi vet har det aldri vært betvilt at Jesus var av Davids slekt. En løsning er at Lukas skriver om Marias slekt og Matteus om Josefs. De var altså begge av Davids ætt. Talmud støtter dette idet den sier at Eli var Marias far. Luk.3,23. Uttrykket "sønn av Eli", skal da bety svigersønn av Eli. Denne uttrykksmåten er kjent fra andre jødiske ættelister, som Neh.7,63. Esra 2,61.
Om Jesus Kristus står det klart at han var ledet av Ånden. Selvsagt hadde han Ånden hele sitt liv. Det er en selvfølge når vi taler om Guds Sønn. Han fikk likevel en spesiell åndssalvelse som innvielse til sin tjeneste. Den er profetert om. Vi viser her til to steder hos Jesaja - kap.11,2: "Herrens Ånd skal hvile over Ham..." og kap.61,1: "Herrens, Israels Guds Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg..."
Først legger vi merke til at disse ord står i begynnelsen og slutten av Jesajaboken. Det taler for bokens enhet, den har ett budskap. Vi skal også se at versene er direkte oppfylt i Jesus. Han er den salvede, som på hebraisk er samme ord som Messias. De har samme rot.
Av sammenhengen er det klart at begge de nevnte skriftsteder er talt om Messias. Det kan synes underlig at Guds Sønn behøvde en slik salvelse av Ånden. Det er hans menneskelige natur som behøvde det. A.Barnes har sikkert rett når han sier at da Messias skulle være profet, 5.Mos.18,15.18, behøvde han salvelsen slik andre profeter måtte ha den. Og: hans natur var ren, hans sinn og tanke vis, og hans hjerte fryktet og elsket alltid Gud - alt var gjort mulig ved Ånden. J.Calvin legger her vekt på at Jesus ikke kunne bli beriket med gaver fra Faderen uten så langt som han ble menneske.
Det er vanlig å se Jesu dåp (Mat.3,13-17) som tidspunktet for denne salvelse. Her er forresten en interessant detalj i ordbruken: I Jes.11,2 og Mat.3,16 er brukt samme hebraiske uttrykk for at Ånden hvilte over ham og kom ned over ham (vnacha alaja). (Det tenkes her på det hebraiske NT.) Herrens Ånd hvilte over Messias som en due som kom over Jesus. At dette skulle bety at han da ble utrustet for Messiaskallet (Frøvig) eller at Messiaskallet kom klart til ham da (O.Richard), er ikke sansynlig. Han var nok kjent med sitt kall fra evighet av.
Det er Herrens Ånd som kom, det vil si den tredje person i guddommen. Og han kom med utrustning til Jesu menneskelige natur i hans profetkall. Det må være klart. Hans menneskelige natur behøvde Guds kraft og styrke såvel som vår. Det ser vi klart fra Jesu kamp i Getsemane da Guds engler kom og styrket ham. Hans menneskelige side ble også prøvd i alt i likhet med oss, Hebr.4,15. Han falt ikke, takket være hans fullstendige lydighet mot Ånden og den kraft han var fylt med.
Hva var så forutsigelsen?
Hvordan er den Guds Ånd som Jesus fikk så rikelig del i? La oss derfor se litt på de to profetier om Jesu utrustning og fylde. Her er det godt å vite at i Jesus skulle hele Guds fylde ta bolig fordi han i alle deler skulle være den ypperste, Kol.1,18-19. Derfor kan vi trygt gå til ham med all vår nød og la han være den ypperste også i våre liv.
I Jes 11, 2ff får vi vite noe om hvilken Ånd Jesus fikk, hvordan den var. Flere egenskaper skal Jesus Messias ha:
a) Han skal ha visdoms ånd, det behøver han i sin viktige tjeneste.
"Visdom består i å velge de beste midler for å sikre de beste resultat", slik definerer Barnes ordet. E.J.Young forklarer det som en evne til å velge rett til rett tid slik at man kan handle rett. Dette er et av de navn Jesus får i NT, 1.Kor.1,24. Ved at han selv eier den største visdom kan han gi den til oss, v.30. Efes.1,17. All visdom er skjult i ham, Kol.2,3. Derfor kan vi trygd be ham om all hjelp. Jfr. Luk.2,52.
b) Han skal ha forstands ånd,
som er visdommens frukt og den rette insikt i alle ting, også menneskehjertet. Joh.2,25. Mat.22,18. Vi er kjent av Guds Messias, han forstår sine barn både i sorg og glede. Det er tryggheten når vi følger Kristus.
c) Han skal eie råds ånd,
som minner oss om et av hans navn: rådgiver, Jes.9,6. Han kan gi de beste råd fordi han har den beste innsikt og forstand. Derfor er han kvalifisert til oppgaven. Asaf gjorde samme erfaring som alle Guds barn: Du leder meg ved ditt råd...Salm.73,24. Han behøver selvsagt ikke gi Gud råd; det gjelder menneskene, de trenger det. Når her står "råds ånd", må det også bety at hans innstilling og ånd er å gi råd. Han taler ikke harde og dømmende ord til feilende syndere. Han vil hjelpe og gi gode råd.
d) Han har styrkes ånd.
Hvis "råds ånd" taler om Herrens vilje til å hjelpe, taler dette om hans mulighet, at det står makt bak hans ord og vilje. Det er tale om den kraft og makt som setter en i stand til å utføre ens plikter og møte vanskeligheter på en frimodig og fryktløs måte. Om Jesus Messias står det at han var "en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket", Luk.24,19. Fortellingene om ham bekrefter det.
e) Kunnskaps ånd skal han også ha,
en kunnskap som ikke begrenser seg til det himmelske, men som strekker seg over alle områder. (1) Messias skal ha fullkommen kunnskap om Gud, Joh.6,46. 1,18. (2) Han kjenner menneskene Joh.2,25. (3) Vi kan legge til at han kjenner historien som ingen andre, fordi han er fra evighet og er allvitende.
f) Herrens frykt vil Messias eie i fullt mål –
på den rette måte. Frykt i denne betydning betyr full hengivelse til Herren og underkastelse under hans vilje i alt - av kjærlighet til Gud. Når det om den første menighet står at den vandret i Herrens frykt, Ap.gj.9,31, betyr det selvsagt at de vandret etter Guds ord. Peter taler om en ren ferd i frykt, 2.Pet.3,2.
- Nå henger de to siste delene nøye sammen, kunnskap og frykt. Slik oversettes det også av noen. Det er klart at den rette frykt for Gud er avhengig av kunnskap om ham. Messias frykter Gud fordi han kjenner ham best. Det motsatte kan også være tilfelle: Å frykte kan føre til større kjennskap. (Frykten tas da i betydningen lydighet og underkastelse under Gud.)
Da begynner en å vandre på Herrens veier, da lærer en ham bedre å kjenne. Både David og Salomo har lært det, de sier: "Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap/visdom". Salm.111,10. Ordspr.1,7. Messias har fått alle disse kvalifikasjoner for å utføre sitt embete. Allerede her er det klart at Messias ikke kan være et menneske, han må være Guds sønn. Det var Jesus.
Resten av kapitlet og kap.12 (på den tid) fører oss like inn i Messiasrikets tid. Vi får høre hvorledes Messias skal behandle sitt folk, v.3-4. Fredsriket beskrives på en slik måte at det aldri kan hende i denne tidsalder, v.6-9. Så beskrives verdensvekkelsen, v.10, og Israels endelige samling, v.11-12.
Vi legger merke til at disse vers tales om den kvist som skulle skyte fram av Isais stubb, v.1. Det var Messias, Jesus Davids sønn. Han skulle bære frukt - det er evangeliets seiersgang over jord. Triumftoget er ennå ikke slutt!
