169) KJEMPEN GIDEON
Dom. 6, 1-24.
(1)
Det er nesten blitt rutine for Israel å synde mot Herren etter en fredelig periode. Og det "skjema" som utviklingen går etter da er at Herren overgir folket i hedningenes hender. I sju år måtte de nå være under midianittene. Det ble en stridens tid.
Gud brukte altså hedninger som strafferedskap når Guds folk ikke ville følge hans lover. Ytre straffedom var altså et redskap fra Gud til å kalle folket til bot. Vi skal ikke se all motgang som direkte følge av egne synder. Men det hender Gud må bruke ytre midler til å stanse oss når vi synder.
Synden var spesielt avgudsdyrkelse. Folket dyrket Astarte og Baal. Og her var usedelige skikker og seksuelle utskeielser med, og tempelprostitusjon var velkjent. Menn og kvinner innviet seg til prostitusjon ved templene. I dommertida hadde dette fått innpass i Israel (2, 13; 10, 6).
Først sendte Gud en "ukjent soldat" i Herrens hær, v. 6. Noen ganger bruker Herren anonyme vitner til å bære fram sitt bud. Deretter kom kallet til Gideon. I spesielle tider må Gud sender kjemper for å berge sitt folk. Og et kjennemerke på en Guds kjempe er ydmykhet: hvordan skal jeg klare dette (v. 15). Men nettopp til de små kommer løftet: jeg er med deg. 11 vanlige menn på et fjell fikk de samme ord - og fikk gjøre storverk for Gud. (Mat. 28, 16-20).
(2) SEIER OVER BAAL. Dom. 6, 25-40.
Gideon går til angrep på hedenskapet med stor iver. Han rev ned avgudsalterne. I denne striden får han bekreftelse på kallet ved flere anledninger.
Kampen mot Baal var på befaling av Herren selv. Nå skulle den virkelige striden begynne.
Avgudsalter og bilder er bare symbol på den ånd og gudfiendskap som låg bak. Å rive ned det var ikke bare en ytre, synlig handling. Det var innledning til krig mot onde, sterke åndsmakter. Ikke minst var det kamp mot det kompromiss som var blitt vanlig i folket. Og det koster.
Renselsen måtte begynne i hans eget hjem. Så langt var frafallet kommet at dommerens far var avgudsdyrker. Og da blir kampen ekstra hard. Skal vi vinne de store seire ute, må vi først gjøre det hjemme. Ingen er sterkere i sitt vitnesbyrd enn blant sine egne. Derfor sa Frelseren: Gå hjem til dine egne og fortell...(Mark. 5, 19).
Det er naturlig at verden blir vred når deres guder faller. Mangen Herrens sanne profet og misjonær har møtt trussel om død når budskapet ble sterkt. Gideon var en Guds kjempe. Han største seier er at faren stiller seg solidarisk med ham. Og slike store stunder blir avgjørende i vekkelsen i fortid og nåtid.
Likevel. Den største kjempe har sin tvil. Han behøver ny forsikring om kallet. Mange har møtt Gud med "ulldotten" både en og to ganger (v. 37. 39). Det skjer ikke av gjenstridighet, men tvilen dreper trosgnisten.
(3) HERRENS SANNE HÆR
Dom. 7, 1-25.
Gideon skulle kjempe videre. Men Herrens kriger måtte skje etter Herrens egen regel. Og Herrens spør ikke etter antall eller ytre makt. Det var bedre for Gideon med noen få sanne soldater enn mange der hjertet ikke var med. Derfor skulle han nå prøve sine tropper og reduserte hæren to ganger.
Først lot han alle de som var redde og fryktet striden gå frivillig. Da ble hæren redusert fra 32000 mann til 10000 mann. Men også det var for mye, sa Herren. Han måtte prøve dem en gang til. Og denne testen skulle Gideon selv foreta.
300 mann lepjet i seg vann, en handling som viste at de var på vakt og samtidig speidet etter fienden. Resten tok seg god tid og la seg ned på kne som om de var hjemme i hagen.
Det avgjorde skjebnen. De mange var ikke brukbare. Og fordi han gjorde som Gud sa, var seieren sikret.
Mesteren tok bare med seg noen få venner inn i Getsemane. Ikke mange var med på Tabor heller. Asas ord er gyldige i gammel og ny tid: Herre, for deg gjør det ingen forskjell enten du hjelper den mektige eller den maktesløse (2. Krøn. 14, 11).
(4) MISNØYE OG STRAFF
Dom. 8, 1-21.
Gideon opplevde mange seire. Han var en Herrens general. Og han opplevde også det motsatte: motstand og folks misnøye. Men han var en klok mann og overvant deres mistro.
Noen ville ikke følge ham. Misunnelsen fra Efraim er en menneskelig reaksjon. (Jfr. 12, 1). De føler seg forbigått: Hvorfor bad du ikke oss å være med? Efraim var en viktig stamme ved invasjonen av landet, og de følte utviklingen nå var et prestisjetap.
Da viser Gideon sin ydmykhet og klokskap ved å framstille sin egen seier som liten i motsetning til det de hadde gjort. De hadde jo fanget to høvdinger! Mildt svar demper harme, sa vismannen (Ordspr. 15, 1).
Men striden var ikke slutt. Sukkot og Pnuel tilhørte Gads stamme. Her møtte han ny mistro og direkte uvilje. Gud har alltid dømt det strengt. Blodhevnen krevde dødsstraff over kongene som tidligere hadde drept Gideons brør på tabor.
I denne gammeltestamentlige tidsalder var rettferdighet og jus en annen vår. Gideon handlet også på vegne av Guds folk, som øvrighetsperson. Jesus lærte oss kjærlighetens jus, og bad oss vente på den himmelske rettferdighet. Derfor skal vi ikke straffe og dømme etter eget skjønn. 1. Pet. 2, 23; Mat. 7, 1f.
(5) EN SNARE FOR GIDEON
Dom. 8, 22-35.
Selv om Gideon var en sterk mann, var han ikke utenfor fare. Å bli populær kan være en større fare enn mye motgang. Kongeverdigheten var trolig fristende for ham etter menneskelig tankegang. Men Gideon eidde den sanne storhet. Han visste at kongemakt var farlig både for ham selv og for folket. Herren var konge. Ved en senere anledning ser vi også at kongemyndighet ikke var etter Guds plan (1. Sam. 8, 5-8).
Som folket var også Gideon påvirket av avgudsdyrkelsen. Gullstatuen (v. 27) var nok ikke tenkt som en avgud. Men det viser et svakt punkt hos en Guds mann. Han som tenkte klart om kongedømmet, var ikke så klar i gudsdyrkelsen. Den ble en snare for Gideon og hans hus, v. 27.
Da Gideon var død, kom frafallet igjen over folket. Lederen hadde berget dem i lang tid. Landet hadde ro i 40 år mens han levde.
Når folket ikke lenger hadde en leder, ble de troløse. Det var lettere å dyrke avguden Ba'al enn sannhetens Gud Jahveh. Israel glemte Herren og hans frelse i farne tider. Så lett det er å glemme Guds verk for et menneske! Når frafallet stiger inn døra, flytter avguden med. Og da følger ukjærligheten og utakknemligheten med som fast gjest. Israel glemte å vise takk og godvilje mot Gideons familie, v. 35.
