Moses dør.
180) 5. Mos. 34, 5-6.
.
Alle mennesker må dø, det er menneskenes lodd. Hebr. 9, 27. Unntaket er noen få i bibelsk tid og den siste generasjon som lever når Jesus kommer igjen. For alle oss andre er døden det sikreste vi vet. Vår siste dag på jord kommer.
.
Det var nok også Moses klar over. Han hadde sett en hel og stor generasjon dø i ørkenen. Det hadde vært utallige begravelser i hans ledertid fra Sinai til Jordan. Stunden kom derfor ikke uventet på ham, etter et liv i 120 år.
.
1. Døden – en befrier.
Døden kan være velkommen for noen. De som sliter med sykdom og lidelser av ulik slag, kan kjenne døden som en redningsmann fra dette. Noen har også kjent det som en befrielse å gå døden i møte etter et langt og slitsomt liv. Vi taler om å være gammel og mett av dage.
.
Det var vel slik Elia kjente det da han kom fra Karmel og Jesabel stod ham etter liv. Da satte han seg under en gyvelbusk og ønsket seg døden. 1. Kong. 19, 4. Og Job taler om noen som ”venter på døden uten at den kommer”, Job. 3, 21. Og Høys. 8, 6 sier at ”sterk som døden er kjærligheten”. Kjærligheten er en lidenskap som vil ha og krever det den elsker. Slik kommer også døden og krever livet. Som kjærligheten har den en uovervinnelig kraft.
.
2. Døden – en uventet gjest.
Den var ikke ventet så tidlig for mange. Den kom gjerne plutselig, ved en ulykke eller etter sykdom. Man tror hele tiden at det skal bli bedre. Sykdommen skal snu. Men det skjedde ikke. Den gikk ubønnhørlig sin gang og tok livet til slutt.
.
Noen ganger er døden også en straff og dom over synd. Vi forstår det kanskje ikke rett alltid. På en måte var Mose død en slik dom. Han fikk ikke komme inn i Kana’ans land på grunn av ulydighet og vantro. Derfor for måtte han dø før de gikk over grensa. 4. Mos. 20, 12; 5. Mos 1, 37; 5. Mos. 4, 21. Både folket og Moses var ulydige og den eldre generasjon ble utestengt fra landet. Moses hadde trolig i begynnelsen tenkt å få komme inn i Kana’an.
3. Døden – en fiende.
Slik taler Bibelen om døden. Den er egentlig ikke en venn, men en motstander. Mennesket vil leve. Slutten blir så ukjent og hører liksom ikke til i livet. En fiende slår vi ikke lett lag med, selv om Jesus sa vi skulle elske fienden. Mat. 5, 44. Der mente han nok mennesker.
.
I 1. Kor. 15, 26 kaller Paulus døden for ”den siste fiende”, og den skal bli tilintetgjort. Men vi unngår denne fiende så lenge vi kan. De fleste frykter nok også for måten vi skal dø på, om det blir med store legemlige smerter. Den som er usikker på sin frelse, vil også frykte det som kommer etter. Er jeg på rett vei nå?
.
4. Mose død – et tap.
Da Moses døde, ble det et stort tap av en stor leder for folket. Den generasjonen som stod ved grensen til Kana’an, hadde levd med Moses fra barndommen av. Det var ham de kjente og stolte på i krisesituasjoner.
.
Nå var han borte. Da spør mange: Hvordan vil det gå nå? Det har vi hørt flere ganger når kristenledere dør. Hva skjer nå? Vil nye folk klare å føre arven videre? Det er naturlig at folk spør slik. Det vi er vant til, er vi ofte trygge på. Fremtiden er usikker og litt skremmende.
.
Gud hadde en ny leder på plass. Han hadde fulgt med folket hele veien og kjente striden og Guds løfter om et nytt land. Josva skulle overta. Han skulle føre folket over Jordan og innta landet steg for steg. Også da ville Gud være med.
.
Det skal vi få regne med gjennom alt som skjer. Gud er med, og han finner sine tjenere til rett tid. Enten vi frykter selve dødsøyeblikket eller det som venter etterpå, skal vi få overgi oss i Guds hånd. Det skjer ved å bekjenne all synd, be om tilgivelse for den og dermed overgi seg i Guds hender. Og der er vi trygge.
