Velg i dag.
172) Josva 24.
.
En predikant kaller dette kapitlet ”kapteinens siste tale”. Josva var lederen som hadde fulgt folket i mange, mange år – gjennom ørkenen og erobringen av hele Kana’ans land. Nå skjønte han at han skulle dø. Dette var hans siste anledning til å formane folket til å gå Guds veier her i verden.
.
Det er også en farvel-tale. Har vi hatt det godt et sted, er det vemodig å si farvel, særlig om vi vet at vi sannsynligvis aldri vil komme dit igjen og møte dette folket. Da ligger det ham på hjerte å si det aller viktigste. Vi skal peke på noe av det nå.
.
1) Deres historie.
Først taler han om det som hadde hendt deres eget folk. Og han viser at det er Gud selv som har ført folket dit de er i dag. Historien kan være til stor nytte for et folk, om man ser det på denne måten. Dette var egentlig en pakt-seremoni Sjikem. Og det gjaldt alle stammene i Israel, v. 2. De representerte hele folk. Sjikem lå i Efraimittenes land og var både en av de sju tilfluktsbyene (kap. 20, 7) og en levittby (kap. 21, 21).
.
a) Han begynner med den eldste de kjenner, nemlig Tarah, far til Abraham. 1. Mos. 11-12. Det er selve ”urhistorien” Israels folk. Det begynte ”i gamle dager” i dagens Irak, Mesopotamia. Da dyrket de fremmede guder. Det begynte i hedenskapet, det skulle de ikke glemme. Det er tanke på nåden som ligger bak her. De har ikke noen ære av sin nåværende stilling som Guds eget folk.
.
b) Dernest sier han at det var Han som frelste dem. Han tok Abraham ut av landet og førte ham til Kana’an. Det var han som gjorde slekten tallrik og stor. Senere sendte han Moses og Aron og førte dem ut av Egypt. Befrielsen var ene og alene et Herrens verk og under. Slik vil han understreke at alt var Guds nådeverk mot dem. De hadde ingen ære av det. Her var de forbilde og eksempel på oss kristne. Vi er også helt og fullt frelst av nåde. Ef. 2, 8.
.
2) Guds gave.
I v. 13 er det klart at landet de nå bor i, er en gave fra Gud. Folket hadde ikke hadde noen møye med det. De kom til og med til ferdige byer som folket hadde forlatt. Der var det vingårder og oljetre som de ikke hadde plantet. De fikk det som gave av Gud.
.
Her skulle vi stanse og se på vår egen stand og frelse. Vi gjorde ikke noe for å bli frelst. Og den frelse vi eier nå ved tro, hadde Gud selv gjort ferdig i Kristus. Det var hans verk alene. Vi får nyte frelsens gaver for intet. Guds rike er virkelig et land ”som flyter med melk og honning”, som kana’an var for israelittene.
.
3) Et nytt liv.
I v. 14 blir folket oppfordret til å leve rett med ham. – Det er flere ingredienser i dette livet, og slik vil det alltid være. Frykten for Herren er det første han nevner, Den går som en rød tråd gjennom både GT og NT. Det henger sammen med et rett kjennskap til Gud. Hvis vi virkelig ser ham som den den eneste og store Herre over verden, over liv og død, vil vi ha mer respekt for Ham enn vi ofte har. Menneskene behandler ham som et menneske, hvis de i det hele tatt tro at han eksisterer. 2. Kor. 5, 11 viser at en slik frykt gjelder også i vår tid. Frykten og respekten for Gud skulle ikke være mindre når vi vet at han lot sin sønn dø for å sone vår synd. Frykten her er mindre redsel enn respekt.
.
I tillegg taler Josva om sannhet og troskap, særlig i tjenesten for ham. Sannheten er alltid i forhold til det Gud har sagt og er. Dette sinn tar bare hensyn til Guds vilje både i selve den ytre gudsdyrkelsen og i privatlivet. Det er aldri hva vi mener er sant og rett. Alt skal innrettes og korrigeres på Guds ord.
.
Da blir en naturlig følge av dette at vi skiller oss fra all slags synd og urenhet i vårt liv. Det begynner med sannhet i vårt indre menneske (Salme 51, 8). Som et resultat av et renset hjerte kommer et skille med verden og synden. For israelittene den gang var det særlig aktuelt å ha et klart skille med avgudene. Det ser ut til at de hadde fortsatt som avgudsdyrkere i Egypt. Noen hadde nok tatt med seg gudene fra Mesopotamia der Abrahams forfedre hadde dyrket andre guder.
.
Dette viser hvor lenge avgudyrkelse kan ligge i et folk, og hvor sterkt den kan binde mennesker til seg. Legg merke til at Josva gjentar denne formaningen i v. 23, og det viser alvoret i saken. Det kan hende at noen bare har gjemt avguder privat uten å dyrke dem, som Matthew Henry sier. Ingen kan tjene to herrer. Sann religion er slik at vi bare kan ha en.
.
Jakob kom med den samme formaning til sitt husfolk i Betel: Få bort de fremmede guder som finnes hos dere. 1. Mos. 35, 2 og 4. Alvoret ligger hele tiden i at de kan bli fristet til å dyrke slike guder når de hadde dem i sin nærhet. Det taler også sterkt til oss om å legg bort alt som er på kanten av sannheten og Guds vilje. I svake øyebikk kan verden i ulike former friste troende til fall.
.
4. Vitnesbyrdet og valget.
Josva bruker nå vitnesbyrdet som et ”middel”. Han setter folket på valg: Enten Herren eller avgudene. Da kommer han med sitt vakre vitnesbyrd som mange troende har brukt som sitt eget: ”Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren,” v. 15c. Han var sikker på at hans familien ville følge ham i dette. Vitnesbyrdet har stor makt i en slik situasjon. Det er bare naturlig. Vi hører at det går an for andre, og da kan det også gjelde for meg!
.
Folket er overbevist og svarer frimodig: ”Vi vil aldri tenke på å forlate Herren.” Det var gjerne litt overmodig. Historien viser at de senere både tenkte på det og gjorde det. Ydmykheten er mer forsiktig. De sa like freidig: Vi vil tjene Herren, v. 18. Men Josva visste noe som de ennå ikke hadde lært skikkelig. De kunne ikke tjene Herren av seg selv. Dere vil ikke makte det, v. 19.
.
I den nye pakt har vi lært noe om dette. Vi er uduelige til alt i Guds rike. Det er Gud som må virke alt i oss, 1. Kor. 12, 6. Og til filipperne skriver Paulus slik: ”For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode velbehag,” Fil. 2,13. Enhver forkynner og leder i Guds rike må lære denne vanskelige kunst: Jeg kan ingen ting av meg selv. Gud må utruste meg, vise meg oppgaver, gi kraft og vilje til å gå og å holde ut.
.
Valget vårt blir da å bøye oss for Ham, og å overgi oss til hans vilje hver dag.
.
