Fristedene.
173) Josva 20,1-9.
.
Beretningen om fristedene står i flere av Bibelens bøker, og det viser gjerne at dette var viktig, folket måtte kjenne til denne ventilen i samfunnet. Mange kunne få bruk for den uten å tenke det på forhånd. For her gjelder det saker om noen som dreper andre uten å ville det. Det kunne skje ved et uhell eller en tilfeldighet.
.
Vi finner denne beretningen også i 5. Mos 19 og 4. Mos. 35 samt en antydning i 2. Mos 21, 13ff.
.
Vi må stanse ved noen hovedsaker om fristedene her, for de taler om vår frelse.
.
1. Nødvendige.
Fristedene var nødvendige på grunn av faren for blodhevn, v. 3. Blodhevn er et ganske vanlig fenomen i eldre kultur, og det var også kjent i Norge i gammel tid. Vi kjenner det f. eks. fra gamle islandske ættesagaer. Det er egentlig en ond sirkel som en ikke kommer ut av. En skal hevne en urett, som igjen må hevnes osv. Barn kan ha noe av dette i seg når de sier: Dette skal du ha igjen!
.
Vi vet at synd leder til ny synd. Fristedene er bilde på frelsen. Guds dom venter alle syndere, og djevelen gjør det han kan for å ødelegge oss. Djevelen går omkring som en brølende løve og søker mennesker han kan sluke. 1. Pet. 5, 8. Synden skal finne dere igjen, står det. 4. Mos. 32, 23. Og til sist kommer den store dom over verden da Gud skal skille de rettferdige fra de urettferdige for alltid. Mat. 25, 46; Åp. 20, 12 og 15.
.
2. En tilflukt.
Gud sørget for tilfluktsteder i Israel. Seks byer ble utskilt til dette, tre øst og tre vest for Jordan. De var spredt over hele landet slik at alle skulle kunne nå dem i tide. Ha ga beskjed til Moses: Skill ut disse byene. Og Josva gjorde som Gud hadde sagt, kap. 20, 7.
.
De som kom i skade for å drepe noen uten å ville det, hadde nå et sted å gå, v. 3. Det var relativt kort vei. Når han kom til byporten, skulle han legge saken sin fram der for de eldste, og de tok han med seg inn i byen. Der skulle de ”gi ham et sted hos seg hvor han kan bo”, v. 4. Det er et fint uttrykk: Flyktingen får et sted å bo.
.
Det eir bilde på Jesus. Han tar imot syndere og gir oss et sikkert sted hos seg. Det opplevde også den fortapte sønn da han kom hjem. Luk. 15.
.
”Så fly til den fristaden skjønne,
til Frelserens vunder og sår.
Barmhjertighet der skal du finne,
forløsning i blodet du får.”
.
- Alle syndere kan flykte dit. Ingen er forstygg og stor synder. Jesus tar imot alle. Der kan du berge livet. I Salme 57, 2 sier salmisten så fint: Under sine vinger skygger gir han deg ly. Og i salme 46 er Gud kalt vår tilflukt og faste borg. – Utenfor Jesus er det bare dom og fortapelse og aldri mer nåde. Derfor må vi komme i nådens tid.
.
- Der er vi trygge. Når de bare kom innenfor porten, var de trygge. Det samme gjelder oss, fordi vi har Guds løfter på det. Ordet forkynner det. – Der inne kunne de bo trygt til yppersteprestens død, v. 6. Da var ”karantenetiden” slutt, og de skulle kunne dra hjem. Dette ble kjent for folket, slik at ingen ville eller kunne hevne seg etter den tid. Tryggheten er her et vesentlig poeng. Han skulle også stilles fram for menigheten, for folket, v. 9.
.
- I vår nådetid må vi ta imot dette i tro. Da blir en synder frikjent fra straffen og erklært rettferdig for Gud. Rom. 5, 28. Gal. 2, 16. Vi kan ikke gjøre noe annet enn å ta imot i tro.
.
3. Veiene.
I 5. Mos. 19, 3 står et fint tillegg: De skal gjøre i stand veien til disse byene. Det skulle være lett å komme fram. Folk skulle ikke bli hindret av stein og tre som stengte venene. Jeg har også lest et sted at de satte opp skilt ved veikryssene med innskriften: ”Tilflukt.” Den som var ukjent skulle vite hvilen vei han skulle ta. I slike tilfelle hadde de det jo travelt og for å komme i sikkerhet.
.
- Vi er slike skilt. Livet vårt skal vise vei til Jesus og frelsen. Det kan være noen steiner i vår vei som skulle ryddes bort. Paulus sier noe om dette i 1. Kor. 10, 32: Vær ikke til anstøt. Det som kan hindre noen, må vi ofre for Jesu skyld. I kap. 8, 13 sier Paulus at til og med mat kan bli til anstøt (dvs. offerkjøtt). Hverdagslivet vårt kan inneholde noe som hindrer folk fra å søke Gud. Det må vi være villige til å ofre for hans sak. Da er vi lys og salt, Mat. 5, 13-14.
.
- Jesus gjorde veien i stand. Det er hovedsaken her. Og det skjedde da han hang på korset og ropte: Fullbrakt! Da var synden sonet og gjelden betalt og alle kan komme til ham og bli fri. Jesus sa selv at han var veien, Joh. 14, 6. ”Kom til din frelser, oppsett det ei…”
.
4. De fremmede.
I v. 9 er også et vakkert tillegg: Og for de fremmede, står det. Det gjaldt ikke bare Israel, men også andre folk som var hos dem. Åndelig talt kan vi her øyne tanken på misjon. Guds rike og evangeliet er for alle. Det sa Jesus selv, Mark. 16, 15: i all verden.
.
Muslimer kan komme, buddhister og hinduister. Det er rom for alle, og de var med i Jesu ord: Fullbrakt. La oss også vise dem vei til korset, der Gud står med åpne armer for å ta imot. Amen.
.
