Profetens kall.
Esek. 1-2.
Esekiel var prestesønn og hadde dermed nær tilknytning til templet og Jerusalem. Antakelig skulle han vært prest, men opplevde å bli deportert til Babel sammen med andre andre jøder. Da var han trolig ca. 25 år gammel. Han bodde ved elva eller kanalen Kebar ved Eufrat. Året er 592 f. Kr.
Etter fem år i fangenskap fikk han et merkelig syn. Det er en endetidsprofeti på samme tid som det kan gjelde Israels folk i Babel. Han får se fire livsvesener, v. 4. Etter gammel fortolking var det en åpenbaring av Kristus. Og han får kallet i møte med den guddommelige. Slik må det alltid være.
I kap. 2 finner vi så selve kallet til profet. Uttrykket "menneskesønn" blir brukt av Jesus om seg selv. Men her kaller Herren profeten med dette navnet omtrent 100 ganger. Gud vil minne ham om at han er et menneske, selv om han får et guddommelig oppdrag. Han skal tale Guds ord, men han er bare et menneske. Slik er det med hver eneste forkynner til alle tider.
Da Herren talte til ham, kom Ånden i ham, v. 2. Da hørte han Herrens røst. Profetkallet er ikke noe vi tar oss til selv. Da rører Ånden ved oss. Han viser oss en døende verden på vei til fortapelsen. Og samtidig peker han på veien og sier: Du skal gå.
Dermed kommer det neste i v. 3: Jeg sender deg! En rett forkynner og misjonær er et sendebud for himmelen. Han er ikke primært utsendt av en kirke eller en organisasjon. De er der bare av praktiske hensyn. Nei, han er utsendt av Gud. Et Guds sendebud er en himmelsk utsending. Det er både hans autoritet og hans frimodighet. Da ligger også ansvaret i himmelen. Vi er bare redskap som er lydige mot et kall.
Videre ser vi hvem profeten blir sendt til. Der er alltid en adressat, og noen får meget klar beskjed om hvor de skal gå. Vi må aldri forakte eller nedvurdere et slikt konkret kall. Om det kan tenkes at noen mener de har et bestemt kall uten at det kommer fra Gud, kan vi aldri kontrollere det, og de må selv bære ansvaret for det.
Han skal først gå til Israels folk, v. 3. Esekiel bodde som sagt i Babel, og det er naturlig å tenke at det i første omgang er jødene i Babel han skal tale til. Så vidt vi vet ble han i Babel hele sitt liv, og noen sier han led martyrdøden der. Han skal tale både formaning og trøst til flyktningene der. Mye av det han kommer til å si, er håp om en bedre framtid, at folket en gang skal komme tilbake til sitt land.
Men siden utlendigheten skal vare i 70 år, gjelder dette bare den yngre generasjon. Mange som var voksne og eldre da de drog av sted, døde nok i Babel. Men også de fikk høre framtidstalene, håpet og trøsten folket fikk. Mange av dem døde i troen på håpet. Noen ganger ser vi Esekiel blir ført i ånden tilbake til Jerusalem, og han taler faktisk gjennom sin bok også til jødene der. Og det kan godt tenkes av avskrift av boken (eller noe av den) ble sendt til Israels land og ble brukt der.
Samtidig med at Esekiel var i Babel, var Jeremia profet i Israel. Så de hadde et sendebud også der, og de talte noen ganger omtrent det samme budskapet. For slik er det i Guds rike. Uansett hvilket land eller hvilken tid vi lever i, er ordet fra Gud det samme. Og ofte er også syndene de samme. Mennesket er seg selv likt.
Dernest skal han tale til hedningene. Det må være folket i Babel. Jødene utgjorde en vesentlig del av befolkingen noen steder, og de møtte mange innfødte der. Esekiel skulle også ha et ansvar for dem og vise dem Guds ord.
Men mange mener at med "hedninger" mener profeten her jødene. (Slik f. eks. Fr. Wisløff og C. Fr. Keil.) De var sunket så dypt i gudløshet at det måtte regnes som hedninger. Det gjør situasjonen enda mer alvorlig. Guds folk kan falle så dypt at de blir som hedninger. Det er det vi gjerne kaller "moderne hedenskap" i vårt eget folk.
Esekiel fikk dermed en tung kallsoppgave. Han skulle tale omvendelse til et folk som mente de var Guds folk, men som i realiteten var hedninger. Jeg tror det er ingen gruppe som er så vanskelig å nå med Guds ord, som dem. De mener de har alt på det tørre og skal ha seg frabedt all kritikk og tale om forandring.
Dette blir ikke bedre når de samme jøder blir kalt for "opprørere som har gjort opprør mot" Gud. Ja, de har vært troløse mot sin Gud, både de og deres fedre. De var med andre ord frafalne og ikke lenger et Guds folk. Derfor er det ikke underlig at Esekiel fikk et så mektig syn av Kristus som i kap. 1. For der framstår han som Gud.
Det neste uttrykket går lenger på denne veien: Han skal gå til "barna med de frekke ansikter og hårde hjerter". Det var ikke lett å nå inn til dem. Men som Guds profet måtte han gå.
Budskapet er enkelt: "Du skal si til dem: Så sier Herren Herren!" Han kommer med guddommelige ord og tanker, og det gir styrke og kraft over talen. Det er ikke noe han selv har funnet ut eller mener. Hans egen mening er helt uten interesse her. Nå gjelder bare Guds tale.
Tenk om det alltid var slik for oss! Tenk deg at hver eneste prest hver søndag formiddag og hver predikant hver gang de er på talerstolen, kom på den måten. Vi har hørt nok til å si: Slik er det ikke. Det er mye menneskeord iblant oss.
Og hvilken reaksjon kunne han vente? V. 5 forutsier det. Noen vil høre - mens andre lar det være, står det. Men uansett hvordan det blir, skal han gå med ordet, v. 7. Og han får vite at folket vil merke at Gud har vært hos dem. De skal forstå at en Guds profet har vært der. Og da er profeten selv uten ansvar, det må folket selv bære. Og det ser vi videre i kap. 3 og 33, som vi ser på senere.
Profeten selv skal kan være frimodig og ikke frykte, v. 6. Han skal ta til seg av Guds ord, ja ete hele bokrullen han får av Herren. kap. 3, 1.Det skaper kraft og frimodighet, for han går ikke i sitt eget navn eller i eget oppdrag. Han er en Guds mann selv om han er en menneskesønn.
Dette skal tale til oss i vår tid. Det er stor bruk for profeter som er villige til å ete Guds ord og gå hans ærend. Gå i Jesu navn. Han vil bruke deg.
