62) Klages. 1, 4.

Veiene sørger

Klages. 1, 4.

.

Klagesangene er skrevet av profeten Jeremia. Bakgrunnen er Israels nød i trengselens tid under Babel.

.

Da begynner han disse sangene med å si at Jerusalem er ensom, v. 1. Juda er i landflyktighet i Babel, v. 3. Folket får smake følgene av sin synd og verdslighet. Og veien til Sion sørger fordi ingen kommer til høytidene der. Og det gir oss noen tanker. For det er veier til alle tider som sørger, fordi det er så få som går der. La oss stanse for noen av disse veiene.

.

Nå vet vi at Jesus er selve frelsens vei, Joh. 14, 6. Og den smal, Mat. 7, 14. Men likevel er det en ferdig vei som Gud har skapt. Jes. 35, 8. Det er den viktigste veien. Og bare den fører oss til Gud og himmelriket.

.

Men veien gråter. Det er så få som vil følge Jesus. De fleste går den breie veien ute i verden. Det er lett å vandre der i forhold til den smale vei. To ganger står det at Jesus gråter: Joh. 11, 35 og Luk. 19,41. Han kjente folkets hjerter og visste hva de tenkte om ham og at de ikke brydde seg det minste om hans budskap om frelse.

.

Få kommer til Jesus. Få finner veien. De kristne er alltid i mindretall, selv om det i spesielle tider kan syne så være mange. Etter en stund ser vi at flokken minker. Det er bare de trofaste som blir igjen.

.

De skjønner ikke at frelsen er fest og høytid. Og så kommer de ikke. ”Livets største under, det er frelsen ifra Gud, da han sendte Sønnen ned til jord.”

.

Det er ikke slik at det er mange veier til himmelen. Der er bare en vei. Likevel er det mange veier å vandre på her i verden, også som kristen. Nå skal vi peke på noen av dem.

.

1. Først: Frelsens vei.

Omvendelsens port er trang. Det er inngangen til Guds rike og frelsen. Det er aller viktigst at vi har kommet gjennom den. Jesus talte om denne porten og veien i Mat. 7, 13-14. Porten var trang og veien var smal, sa han. Det var ikke selvfølgelig å gå inn der. Og det var få som fant den, sa Jesus.

.

Hvor er det slik? Jo, jeg tror at en viktig grunn til at mange ikke blir kristne, er at det koster for mye. For da må vi legge av alt vårt eget, også vår ære og verdighet. Det blir så smått og foraktelig å bli en kristen. Du må bøye deg, bekjenne at du er en synder. Og du mener at du ikke er verre enn andre og har aldri vært i konflikt med norsk lov.

.

Men kjære deg: Hvordan er det med Guds lov? Har du alltid levd til ære for Gud og elsket ham framfor alle andre ting? Er det ikke slik at du også slik som alle vi andre, egentlig helst har elsket oss selv og gjør alt vi kan for at vi skal få det godt? Det holder ikke å legge en stor pengeseddel i korga til Kirkens nødhjelp. Det er ingen ting i forhold til Guds krav og tanke med deg.

.

De fleste går forbi denne veien. De vil rett og slett noe annet. Er det deg?

.

2. Tjenerens vei.

Vi kristne går visst også forbi noen veier. Det ser ut til at det er vanskelig å få folk til å gå inn i tjeneste i Guds rike nå. Og her mener jeg virkelig tjenere, slike som sliter og arbeider for Gud uten tanke på egen nytte og ære.

.

For slaveri er ikke stas. Det er ikke noe man streber etter. Det er slit og strev og vonde dager uten søvn og fritid. Du bestemmer rett og slett ikke over deg selv lenger.

.

Derfor er det så lite folk på denne veien. De har andre prioriteringer. Tjenesten blir en ensom vei. Men da skal du huske at Jesus følger deg hver dag der.

.

3. Lidelsens vei.

Her mener jeg ikke den lidelse som kommer over oss på grunn av sykdom eller skader vi er utsatt for. Det kan vi ikke velge vekk eller bestemme over selv. Men det er en annen lidelse, ja, flere slags lidelser for en kristne.

.

Noen opplever forfølgelse for troens skyld. I vårt land har vi vært heldige så langt i så måte. Det koster ikke så mye de fleste steder i landet vårt. Noen steder gjør det nok, f. eks. kristne elever på skolene. Noen av dem må gjennomgå hån og spott fordi de vil tilhøre Jesus. Og i noen land er det slik at det kan koste livet å bekjenne Jesu navn.

.

Det var slik i Sovjet og andre kommunistland. Kanskje skjer det ennå. Og i muslimske land er det også slik flere steder. Det er rett og slett ulovlig for en muslim å konvertere til en annen religion, f. eks. kristendommen. I disse land er de rett og slett ikke kommet lenger. Det må være en privat og frivillig sak å velge sin egen religion og å tale fritt om den.

.

Da blir det lidelse. Fysisk og psykisk lidelse. Det koster å være en kristen, men lønnen vinker i det fjerne. Himmelen blir et herlig sted for de som eld mest. Då får de friheten fullt og helt og får nyte freden og hvilen hos Gud.

.

Det finnes likevel en annen lidelse som alle Guds barn skulle ha. Det er sorgen og smerten over alle de ufrelste. Det vrimler av dem i vårt land og utover hele verden. Det er hedningene av alle slag, muslimer og buddhister og hinduister og mange andre. Tenk litt på det nå: De går fortapt uten Jesus. Han er den eneste veien til Guds rike. Og det smerter oss.

.

Det er visst få som går på den veien også. For det koster tid i ensomhet og hjertenød og bønn til den levende Gud. Han venter på mennesker som vil gå på veiene til Sion – gå i nød og bønn for alle de fortapte. Vil du være med der? Ikke bare en liten stund i dag, men alle dager? Gud velsigne oss alle til å være trofaste på denne veien. Amen.

.

61) Klages. 5, 21.

Fornying.

Klages. 5, 21.

Fleire tekstar i Bibelen talar om fornying, slik som Salme 51, 12; 2. Kor. 4, 16, Ef. 4,23. Det kan gjelda den einskilde kristen, og eit heilt kyrkjesamfunn eller eit land. Fornying er som ein vår i naturen. Alt har visna vekk og det ser daudt ut. Ein dag spirer det, og alt teiknar til nytt liv. Her talar profeten Jeremia om Jerusalem og jødane. I åndeleg forstand kan det henda slik med oss og.

1. Kvifor er det naudsynleg?

Det kan vera fleire årsaker til at ein kristen er komen på avstand og har sovna inn. Då blir det ugreie i kristenlivet. Og då er det tid for ei ekstra fornying.

a) Ei synd kan vera grunnen. Det var slik for David. I Salme 51 og 32 ber han til Gud om ny nåde. Han veit han har gjort galt, og han er blitt klår over at all synd eigentleg berre er mot Gud. Han har synda mot Batseba og mannen og brote fleire av dei ti boda. Likevel seier han i Salme 51, 6: ”Einast mot deg har eg synda.” Det gale me gjer mot menneske når me sårar dei eller forbryt oss mot dei, er som ingen ting mot det å krenkja den Heilage Gud. Det hadde David sett. Og i Salme 32 kan han rope ut med fryd: ”Du tok bort mi syndeskuld,” v. 5b. Eigentleg er all synd mot Gud, som vår skapar og Herre.

b) Eit slurve kristenliv er ikkje sjeldan årsak. Du er oppteken med dei daglege ting, arbeidar og strevar i det jordiske og gjer det kanskje godt der. Men Ordet og bøna og den stille stunda i ditt eige rom, er blitt sjeldan og kanskje borte. Då går det som med ein annan salmist, me veit ikkje namnet: ”Mitt hjarta er som solsvidd og visna gras, for eg har gløymt å eta mitt brød,” Samle 102. 5.

c) Du er kanskje blitt sløv og verdsleg i kristenlivet? Det har liksom stivna til i rutine, og varmen og gløden er borte. Ein rutine kan vera både god og vond. Alt verkeleg liv må fornyast, elles døyr det. Det er som å stella planer og buskar. Dei treng tilsyn. Dersom dei jordiske ting er det viktigaste, kjem søvnen snart. Og då er du i fare.

2. Korleis det ikkje skjer.

I ein slik situasjon bør me vera ekstra varsame. Djevelen kan lett lura oss her. Då er det godt å kjenna til nokre av fallgruvene i fornyinga.

Det skjer ikkje ved stemning og kjensler. Dei er sjeldan varige. I så måte er typiske kjenslemenneske i ein ekstra fare her. Då kan ein tru at ved eit stormøte eller ved kjensleladd tale og song kjem fornyinga. Og så søkjer ein mest slike samlingar og kjenner seg oppglødd ved det som skjer. Men kva hjelper det om ei synd eller svik ligg til grunn?

Men det skjer heller inga fornying om du tek deg saman og gjer mange gode gjerningar, ofrar ekstra mykje til misjonen og les i Bibelen og ber lange bøner. Alt dette er bra nok i si tid. Men det er noko anna som må til om livet skal spira og bløma og bera frukt.

3. Kva då?

Gløym alt som har med gjerningar og ditt eige sjeleliv å gjera. Bli klar over kor di synd er og kvar du har falle. Ver realistisk og ærleg i dette stykke. All fusk og fant må bort. I v. 16 skriv Jeremia: Ve oss, vi har synda! Gleda er borte og hjarta er sjukt. Og det var ikkje berre på grunn av svolt og vanskelege tider.

Nå ropa folket til Gud: vend oss til deg att … nya opp att dagane våre. Det er altså ei bønestund me les om her. Den retta bøna er ikkje ritual og tillærte bøner. Dei kan vera til hjelp nokre gonger. Men her er det hjartebøna det er tale om. Ropet innafrå som lengtar etter fred med Gud og det rette livet med han. Då vil du alltid sjå synder i livet, små eller store menneskeleg tala. Men det er synd mot Gud – der ligg alvoret. Og det er naud i sjela: Herre, kan du tilgi?

Slik måtte David gjera då han hadde synda, Salme 51 og 32. Daniel ber og slik: Vi har synda, seier han, Dan. 9. Har du være der på kne for Gud med livet ditt? Det ventar han på.

Så les du i Ordet om korleis Gud er. Då går du til kap. 3,21ff. Ta det til hjarta: Herrens nåde og miskunn er ikkje slutt. Kvar morgon er ho ny. Eg kan vona på han, for han er min del og han er god. Jeremia skriv ein annan stad: ”Kom attende de fråfalne born! Eg vil lækja fråfallet dykkar. Jer. 3, 22.

Der ligg løysinga. Legg alt i Guds hender. Han er nådig og tilgjev. I den nye pakt veit me at han tilgjev på grunn av Jesu Kristi soning på krossen. Blodet reinsar frå all synd. Og det er nok. Det er ikkje mine gjerningar som fornyar meg. Det er Jesu gjerning i min stad. Der er nok miskunn og nåde i Guds hjarta. Det gjeld deg og. Ville du berre ta imot!

.

60) Esek. 1-2.

Profetens kall.
Esek. 1-2.

Esekiel var prestesønn og hadde dermed nær tilknytning til templet og Jerusalem. Antakelig skulle han vært prest, men opplevde å bli deportert til Babel sammen med andre andre jøder. Da var han trolig ca. 25 år gammel. Han bodde ved elva eller kanalen Kebar ved Eufrat. Året er 592 f. Kr.

Etter fem år i fangenskap fikk han et merkelig syn. Det er en endetidsprofeti på samme tid som det kan gjelde Israels folk i Babel. Han får se fire livsvesener, v. 4. Etter gammel fortolking var det en åpenbaring av Kristus. Og han får kallet i møte med den guddommelige. Slik må det alltid være.

I kap. 2 finner vi så selve kallet til profet. Uttrykket "menneskesønn" blir brukt av Jesus om seg selv. Men her kaller Herren profeten med dette navnet omtrent 100 ganger. Gud vil minne ham om at han er et menneske, selv om han får et guddommelig oppdrag. Han skal tale Guds ord, men han er bare et menneske. Slik er det med hver eneste forkynner til alle tider.

Da Herren talte til ham, kom Ånden i ham, v. 2. Da hørte han Herrens røst. Profetkallet er ikke noe vi tar oss til selv. Da rører Ånden ved oss. Han viser oss en døende verden på vei til fortapelsen. Og samtidig peker han på veien og sier: Du skal gå.

Dermed kommer det neste i v. 3: Jeg sender deg! En rett forkynner og misjonær er et sendebud for himmelen. Han er ikke primært utsendt av en kirke eller en organisasjon. De er der bare av praktiske hensyn. Nei, han er utsendt av Gud. Et Guds sendebud er en himmelsk utsending. Det er både hans autoritet og hans frimodighet. Da ligger også ansvaret i himmelen. Vi er bare redskap som er lydige mot et kall.

Videre ser vi hvem profeten blir sendt til. Der er alltid en adressat, og noen får meget klar beskjed om hvor de skal gå. Vi må aldri forakte eller nedvurdere et slikt konkret kall. Om det kan tenkes at noen mener de har et bestemt kall uten at det kommer fra Gud, kan vi aldri kontrollere det, og de må selv bære ansvaret for det.

Han skal først gå til Israels folk, v. 3. Esekiel bodde som sagt i Babel, og det er naturlig å tenke at det i første omgang er jødene i Babel han skal tale til. Så vidt vi vet ble han i Babel hele sitt liv, og noen sier han led martyrdøden der. Han skal tale både formaning og trøst til flyktningene der. Mye av det han kommer til å si, er håp om en bedre framtid, at folket en gang skal komme tilbake til sitt land.

Men siden utlendigheten skal vare i 70 år, gjelder dette bare den yngre generasjon. Mange som var voksne og eldre da de drog av sted, døde nok i Babel. Men også de fikk høre framtidstalene, håpet og trøsten folket fikk. Mange av dem døde i troen på håpet. Noen ganger ser vi Esekiel blir ført i ånden tilbake til Jerusalem, og han taler faktisk gjennom sin bok også til jødene der. Og det kan godt tenkes av avskrift av boken (eller noe av den) ble sendt til Israels land og ble brukt der.

Samtidig med at Esekiel var i Babel, var Jeremia profet i Israel. Så de hadde et sendebud også der, og de talte noen ganger omtrent det samme budskapet. For slik er det i Guds rike. Uansett hvilket land eller hvilken tid vi lever i, er ordet fra Gud det samme. Og ofte er også syndene de samme. Mennesket er seg selv likt.

Dernest skal han tale til hedningene. Det må være folket i Babel. Jødene utgjorde en vesentlig del av befolkingen noen steder, og de møtte mange innfødte der. Esekiel skulle også ha et ansvar for dem og vise dem Guds ord.

Men mange mener at med "hedninger" mener profeten her jødene. (Slik f. eks. Fr. Wisløff og C. Fr. Keil.) De var sunket så dypt i gudløshet at det måtte regnes som hedninger. Det gjør situasjonen enda mer alvorlig. Guds folk kan falle så dypt at de blir som hedninger. Det er det vi gjerne kaller "moderne hedenskap" i vårt eget folk.

Esekiel fikk dermed en tung kallsoppgave. Han skulle tale omvendelse til et folk som mente de var Guds folk, men som i realiteten var hedninger. Jeg tror det er ingen gruppe som er så vanskelig å nå med Guds ord, som dem. De mener de har alt på det tørre og skal ha seg frabedt all kritikk og tale om forandring.

Dette blir ikke bedre når de samme jøder blir kalt for "opprørere som har gjort opprør mot" Gud. Ja, de har vært troløse mot sin Gud, både de og deres fedre. De var med andre ord frafalne og ikke lenger et Guds folk. Derfor er det ikke underlig at Esekiel fikk et så mektig syn av Kristus som i kap. 1. For der framstår han som Gud.

Det neste uttrykket går lenger på denne veien: Han skal gå til "barna med de frekke ansikter og hårde hjerter". Det var ikke lett å nå inn til dem. Men som Guds profet måtte han gå.

Budskapet er enkelt: "Du skal si til dem: Så sier Herren Herren!" Han kommer med guddommelige ord og tanker, og det gir styrke og kraft over talen. Det er ikke noe han selv har funnet ut eller mener. Hans egen mening er helt uten interesse her. Nå gjelder bare Guds tale.

Tenk om det alltid var slik for oss! Tenk deg at hver eneste prest hver søndag formiddag og hver predikant hver gang de er på talerstolen, kom på den måten. Vi har hørt nok til å si: Slik er det ikke. Det er mye menneskeord iblant oss.

Og hvilken reaksjon kunne han vente? V. 5 forutsier det. Noen vil høre - mens andre lar det være, står det. Men uansett hvordan det blir, skal han gå med ordet, v. 7. Og han får vite at folket vil merke at Gud har vært hos dem. De skal forstå at en Guds profet har vært der. Og da er profeten selv uten ansvar, det må folket selv bære. Og det ser vi videre i kap. 3 og 33, som vi ser på senere.

Profeten selv skal kan være frimodig og ikke frykte, v. 6. Han skal ta til seg av Guds ord, ja ete hele bokrullen han får av Herren. kap. 3, 1.Det skaper kraft og frimodighet, for han går ikke i sitt eget navn eller i eget oppdrag. Han er en Guds mann selv om han er en menneskesønn.

Dette skal tale til oss i vår tid. Det er stor bruk for profeter som er villige til å ete Guds ord og gå hans ærend. Gå i Jesu navn. Han vil bruke deg.

59) Esek. 3, 16-22.

Det kristne ansvar
Esek. 3, 16-22.

Både i dette og i kap. 33 har vi noen alvorlige ord om vårt ansvar som kristne, og særlig forkynnere og prester. Guds rike er ikke automatisk, vi har ansvar for våre medmennesker. Det er det mange som ser bort fra.

Vi kan bruke et bilde fra arbeidslivet. En bonde må så korn og sette poteter i jorda for at det skal bli innhøstning og mat en dag. Disiplene ble bedt om å forkynne, gå ut og gjøre folket til disipler. Misjonærene reiser langt av sted for å arbeide for Gud. Predikantene gjør det samme i vårt eget land. Hver generasjon må kristnes på nytt. Det hjelper ikke oss om det var stor vekkelse i vårt bygd eller by for 60 år siden. Den unge slekt må vekkes på samme måte og ledes inn til Jesus.

Men gjennom alt er det egentlig Guds gjerning. Vi kan plan og vanne, men Gud må gi vekst. 1. Kor. 3, 5-9.

Her skal vi først se litt på forutsetningene for å være en sann medarbeider for Gud. Vi må minne hverandre om det, slik at vi ikke glemmer Guds kall og at arbeidet blir en vane.

1. Guds tilgivelse.
Den første forutsetning er at vi har tatt imot frelse og blitt født på nytt til et levende håp. Ellers kan vi ikke forstå betydningen av å vinne mennesker for Gud. Og frelsen skjer ved Guds tilgivelse. Vi må leve livet vårt der hver eneste dag. Ellers blir det hykleri, et anstrengende arbeid med slit og tvang der du fort går trett. Jeg frykter at dette er grunnen når mange prester i dag forlater prestekallet og går over i verdslig arbeid.

Vi må da spørre. Har de vært ved Golgata og lever de sitt liv der? Eller er det et yrke, noe må du jo også gjøre. Den personlige frelse med full tilgivelse for alle synder er en mektig kilde til å gå med evangeliet til en døende verden.

2. Fortapelsens gru.
En annen side ved sjelevinnertjenesten er at vi ser noe av de ufrelstes framtid. Har vi forstått hvor forferdelig fortapelsen egentlig er? Hvis vi tror at de ufrelste enten blir tilintetgjort eller får det bra på en eller annen måte, betyr det jo lite hvordan det går dem. De vil eventuelt bare tape det store og herlige i himmelriket - hvis de i det hele tatt tror på noen himmel.

Vi tenker ikke her på pinsler eller måten det skjer på. Vi vet ikke mye om det. Men noe av det verste tror vi må bli tanken på at alle anledninger er slutt. Det kan ikke skje noen forandring lenger, og de har for alltid mistet muligheten til å komme Gud nær. Det blir en evighet uten Gud, og det betyr en tilværelse med bare synd og all slags vondskap. Det er Guds nærhet som holder dette i sjakk i dag.

William Booth stiftet Frelsesarmeen, og han sa en gang til og om sine medarbeidere: Hvis de fikk 5 minutter i helvete, var det den eneste utdannelsen de behøvde. Selv om det var satt på spissen, er det viktig. For da visste de at der ville de ikke at noen skulle komme. De ville gå ut og gjøre hva som helst for å fortelle folk om frelsen.

Har vi sett noe av fortapelsens gru?

3. Nød for ufrelste.
Både vår egen frelse og tanken på de fortapte vil være med å skape nød i vårt hjerte. Det er en viktig del av forkynnertjenesten. Vi skulle eie mer hjertesorg, lengsel, trang etter å vinne noen for himlen og sjelenød slik at det var om å gjøre for oss at det ble vekkelse. Det MÅ skje! Slike arbeidere trenger Norge og verden i dag.

Kona til han som stiftet Frelsesarmeen, Cathrine Booth, skrev en bok som ble kalt: "Angripende kristendom". Noen kristne har et slapt forhold til dette og mener Gud vil sende vekkelse når det passer ham. Jeg har selv fått det svaret av en bedehusformann. Det er rett at Gud er den som virker i oss alle ting. Men det er også sant at Jesus sa: Gå ut i all verden. Det er noe aktivt i det. Vi har et ansvar for folkets frelse. De må selv velge, men vi må hele tiden tale til dem om det.

Skal vi gå ned på kne og be om mer nød?

Kanksje Gud vil bruke nettopp deg til noe i dag!

58) Esek. 9, 1-10.

Korsets tegn

Esek. 9, 1-10.

.

Jeg så – jeg hørte, står det. Og vi skal se på noe av det han oppdaget.

.

1. Israels synd.

Israel hadde syndet. Jerusalem var full av urenhet. Folkets misgjerning er over alle måte stor, v. 9. Det var ofte slik i Israel, og det varte over lang tid. Og det var blant Guds folk syndet hersket på den måten. De regnet ikke med Gud og så ikke sin synd.

.

Derfor kommer Gud med sin trussel og dom i v. 10: Jeg vil la deres gjerninger komme over deres eget hode, sier han. Det er alltid Guds reaksjon. Men det er særlig alvorlig når Guds folk som kaller seg med hans navn, begår slike store og alvorlige synder.

.

Det ligner på Noahs tid, 1. Mos. 6. Guds reaksjon den gangen var en stor flom. Dommen gjaldt hver enkelt person, hvert land og hele verden. Det hadde ikke folket tenkt verken på Noahs tid eller da folket ble sendt til Babel.

.

Kjære deg! Vi må regne med Guds dom! Gud vil gripe inn i et folk og land der synden frå fritt rom som vi ser i dag. Vår tid er full av synd. Og det er synder som ikke hadde fri adgang i gamle dager. Det gjelder abortsaken der små menneskelig blir tatt av dage. Det gjelde homofilisaken der mennesker lever i strid både med naturen og med Guds lov og ordninger. Og det skjer med godkjenning av landets ledere og lovverket i Norge. Og verst av alt: Kirkens lederskap godkjenner det i praksis, noen biskoper og prester aksepterer synden og velsigner synderen.

.

Vi har også et pengejag som aldri før så langt vi vet, verdsligheten brer om seg med mye urett og selvopptatthet. Banning er tillatt i TV og ellers offentlig. Ingen ser ut til åreagere på det heller, mens folk ler og synes det er som det skal være. Til og med små barn banner og bruker ord som de slett ikke forstår den egentlige betydning av. De har nok lært det hjemme og blant venner.

.

Gud vil ikke glemme dette. Han vil komme igjen til vårt land med sin reaksjon. Hvordan vil det da gå med deg og meg?

.

2. En viktig person.

Seks menn ble kalt fram, v. 2. De skulle utføre dommen. Men da kom det en spesiell mann fram. Han hadde linklær på seg, v. 4. Han hadde skriveredskap med seg. Han skulle gå gjennom byen for å se om det var noen som sukket og jamret seg over synden. Det var slike som så alvorlig på uretten og forstod at det var folkets ulykke. De led i sin sjel og gråt over folket. De var ikke likegyldige til det som hendte. Og han så mange motbydelige ting som skjedde der.

.

De var slik som i Mat. 5, 4 der Jesus sier: Salige er de som sørger. Og det betyr ikke bare sorg over døde og over sykdom og nød i landet. Men det er sorg over synden. Og en slik sorg fører stadig til bønn og arbeid i Guds rike.

.

Mannens oppgave var å gå gjennom byen. Alle skulle få besøk. Og når han møtte en slik sørgende person, skulle han sette et merke i pannen på ham. Dette tegnet skulle skille ham ut fra de andre. Og det var den eneste redning. Derfor er dette et sterkt bilde. Det var livsviktig for folket å få dette tegnet. Men ikke alle kunne få det. Bare de som sørget…

.

Hvilket tegn var det?

Det ordet som står for tegn i grunnteksten, er ordet for den siste bokstaven i det hebraiske alfabetet. Det er Taw, og det betyr tegn. Men det er også en bokstav, og det var den som ble skrevet på pannen til disse menneskene. Denne bokstaven ligner ikke på noen av våre.

.

Men omtrent i det 9. århundre før Kristus – altså lenge før Esekiels tid – var denne bokstaven som et kryss og noen ganger var den skrevet som et kors-tegn!

.

Tenk på det. For lenge, lenge siden kjente jødene korstegnet. Og det ble tegnet på frihet fra dommen. Mannen med skriveredkapene gikk rundt i landet og tegnet et kors på de troende. Og dette korset reddet dem fra dødsdommen.

.

I dag er det også slik. Alle som omvender seg og tror på Jesus og det han gjorde på korsets tre, blir frelst. I dypeste forstand er det korsets merk som skiller oss fra alle andre mennesker. Paulus sier det i 1. Kor. 1, 18: Ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst er det en Guds kraft.

.

Jesus talte om sin død i Joh. 6, 53 og sa: ”Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere. ”Det var troen på korsmerket han tenkte på da. Forsoningen ved Jesu blod er tegnet.

.

Det ser vi også ved utgangen av Egypt og den første påske. Bare jødene ble reddet fra dødsengelen og dommen. 2. Mos. 12, 13. Og tegnet var blodet. Det hadde skjedd et offer, og det var sikker redning.

.

I Åp. 7 tales om noen som kom til himmelen. De hadde renset seg i lammets blod, og bare av den grunn kom de innenfor porten. Det er frelsens grunn også i dag. Rom. 3, 25.

.

3. De andre?

Det var altså noen som ikke hadde tegnet. Hvordan gikk det med dem? De seks mennene gikk ut i landet etter den første. Og de hadde fått dette budet: Slå ned! Vis ikke skånsel og spar ingen! Det var ikke lenger noen nåde for folket. Nådens tid var slutt. Nå var det bare dommen og Guds reaksjon som stod igjen.

.

Slik blir det på den siste dag, på dommens dag. Åp. 20, 12. Til og med de små barn skal stå for Gud og bli dømt. Det står slik, og vi kan ikke gjøre noe med det.

.

Men så lenge – vil vi fortelle folket om tegnet. Det er ennå rom. Du kan komme.

.

Kom før døden får leggja si isande hand

Over hjarta sitt trøytande slag.

Kom før foten stig inn i det ukjende land,

Å, stå opp medan enn det er dag.

.

57) Esek. 11, 17-20.

Gud vil!

Esek. 11, 17-20.

.

Disse ordene har både et politisk og et åndelig innhold. Noe av det skjedde da jødene kom tilbake fra Babel til Israels land. Det tenkte nok jødene der mest på. Men vi har sett en ny oppfyllelse i nyere tid da Israels ble en ny stat i 1947-48. Men noe står igjen, det er det nye hjertet. Det kan et menneske bare få ved den nye åndelige fødsel ved troen på Jesus Kristus. Og det er denne side vi skal ta fram her. La oss se hva profeten sier om framtida.

.

1. Gud vil samle sitt folk.

Det betyr at de var spredt og borte fra ham. Og dette er en stor bibelsk tanke og lære som vi må ta på alvor.

.

Alle mennesker er syndere. Vi for alle vill som får, sier Jes. 53, 6. Og i Luk. 15 taler Jesus om det samme. Den fortapte sønn er bilde på synderen som gikk bort fra sin far og hjemmet. Det har vi alle gjort. Det kan være store eller små synder, men alt som var mot Guds bud og vilje leder mennesker bort fra Gud og frelse.

.

Byen og folket er fult av synd og styggedom som må bort, v. 18. Det gjelder avguder og all annen synd. Steinhjertet må bort, det som ikke elsker Gud og er ubevegelig åndelig sett. Intet menneske kan gjøre det på egen hånd.

.

Da vil Bibelen fortelle oss at Gud kan og vil gjøre alt for sin skapning. Han kan samle oss opp fra alle slags ville og syndige veier. Og han vil føre oss tilbake til Gud, hver enkelt. Det kan han fordi Kristus døde på Golgata. Der samlet han sammen all synd i denne verden og la det på Sønnen. Joh. 1, 29. Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, 2. Kor. 5, 18-19. Nå leter han etter menneskene for å frelse hver eneste en. Luk. 15.

.

2. Synden tas bort.

Når vi så kommer – og det må vi gjøre frivillig. Han tvinger ingen, men sender kallet ut i verden. Når vi bekjenner våre synder og slik ber om nåde, renser han oss fra all synd. Ordet i 1. Joh. 1, 7 og 9 er universelt. Alle synder og alle mennesker til alle tider. Han bruker rent vann så vi skal bli rene, Esek. 36, 25. Det Gud gjør er fullkomment. Hebr. 7, 25.

.

Men det betyr også at vi ikke skal eller kan leve i synden som kristne. Det er noen som tror det og ser ikke at ren også betyr ren i livet. Jesus sa det alvorlig til en kvinne som var grepet i hor: Gå bort og synd ikke mer. Joh. 8, 11.

.

Det betyr ikke at vi aldri kommer til å falle i synd. Men Jesus sier at vi ikke skal leve i synd, frivillig og med forsett. Det avdekker forresten at vi har en åndelig hjertefeil. Det er noe alvorlig galt med vårt indre liv når vi tror at vi kan leve som rkisten og likevel synde. Nei, sier Gud.

.

3. Guds gjerning.

Gud gjør noe med de som kommer, v. 19. Han gjenføder oss til et helt nytt liv. Det sa også Jesus til den lærde Nikodemus. Joh. 3. Uten den nye fødsel kan vi ikke eiie eller se Guds rike. Men alt dette er Guds gjerning.

.

Han gir oss et nytt hjerte og dermed et nytt åndelig liv. Og han gir oss ett hjerte, som bare elsker Gud og vil være hos ham. Det naturlige hjertet vil dele seg. Det vil ha litt av verden og litt av Gud. Og det tenker så feil at det tror at slikt går an.

.

Dernest får vi en ny ånd. Det er Kristi Ånd som alle frelste har. Rom. 8, 9. La dette sinn være i dere, som også var i Kristus. Fil. 2, 5. Dette er den ydmyke ånd som Kristus var fylt av. Mat. 11, 29.

.

4. Livet i Gud.

Da blir det et nytt liv, v. 20. Det passer ikke bare i himmelen når vi kommer dit. Det er skapt etter Guds vilje og vil følge ham i alt. Da blir Guds vilje lett å gjøre og hans veier blir vår lyst. For da er vi Guds eget folk.

.

Livet i Gud er et åndelig liv som også viser seg i det daglige. Livet i Gud er et praktisk liv som villig vil gjøre hans vilje.

56) Esek. 18, 2. 29-31.

Folk sier – Gud sier.

Esek. 18, 2 og 29-32.

.

Det er stor forskjell på folkets og Guds tanker. Og det kommer fram i meninger og ord. Slik har det vært til alle tider, vi finner det i alle fall i den gamle tida da jødene var i fangenskap. Da siterte de et ordtak og mente det var rett. Dette brukte de som unnskyldning for sitt eget liv.

.

A. Ordtaket var: ”Fedrene eter sure druer, og barna får såre tenner,” v. 2. Det betyr med andre ord at foreldre er skyldige i barnas problemer. Vi kjenner kanskje denne tankegangen igjen i vår moderne tid. Menneskene har en inngrodd tendens til å skylde på andre. I siste instans blir konsekvensen at Guds vei ikke er rett, som folket sa i v. 29. Men dette kapitlet vil lære oss noe annet.

.

Dette gjaldt Israels folk i Babel, og det gjelder folket til alle tider. Gud vil lære oss noe her, nemlig den guddommelige lov om at hver enkelt person er selv ansvarlig for sitt liv. Her skal vi legge merke til en ting. Esekiel var profet i Babel da han forkynte dette. Men på samme tid var Jeremia profet i Israel som prekte det samme budskapet, Jer. 31, 29f. Gud vil gjøre oss alle ansvarlige for det vi er og gjør, uansett land eller tid.

.

Det betyr først at vi ikke kan klandre fortiden for det vi selv gjør. De som ville legge skylden for sine egne feil og fall på fedrene, viser at de ikke har lært av fedrenes synder. Når vi kjenner dem, skulle vi heller tenke: Det skal ikke jeg gjøre – nå taler vi på menneskelig vis og ikke om frelsen.

.

Dernest betyr det at hver sjel er viktig for Gud, men at alle står ansvarlig for Gud for sitt eget liv. Vi er alle Guds skapninger og er derfor verdifulle i Guds øyne. Men vi kan ikke synde mot bedre vitende og fremdeles beholde Guds velsignelse over vårt liv. Her gjelder v. 4: Den sjel som synder, han skal dø. Og siden alle mennesker skal dø en gang, må dette bety den åndelig og evige død. Paulus sier det samme i Rom. 6, 23: Syndens lønn er døden. Den som lever i synd, vil med andre ord gå fortapt.

.

B. Frukten av å skylde på andre blir til slutt av Gud er den skyldige, v. 29. Israel var kommet så langt bort fra Guds tanke at de sa: Herrens vei er ikke rett. Det er en uhyrlig påstand, men den er ganske vanlig hos mange.

.

Det er dette som ligger bak når folk etter ulykker sier: Hvor var Gud da? Det er ingen god tanke. Da kolliderer vi med Gud og hans vilje. Vi blir som en maur som reiser seg og vil stanse toget. Det er dømt til å mislykkes.

.

I praksis blir det slik at folk takker gjerne Gud når det som slik de selv ønsker og liker det. Men så snart noe går imot, kommer beskyldningen: Gud gjør feil. Og noen sier rett ut: En slik Gud kan vi ikke tro på. De nekter å følge en Gud som ikke gjør deres vilje.

.

Da svarer Gud: Dere tar feil. Dere gjør ikke det rette, men lar egoismen styre tanken. Da må det gå galt.

.

Behøver vi å bry oss om det? Folk blir ofte forarget når man peker på deres feil. Det er en del av den falne natur. Men det er viktig å høre når Gud sier noe til oss. Det er han som har makten. Hans ord har autoritet og krever lydighet. Og hva sier Guds Ord om og til oss i dag?

.

Alle har syndet, Rom. 3, 23. Synden er årsak til vår feilaktige tankegang om åndelige spørsmål. Skal et menneske bli frelst, må det bøye seg og lytte til Guds mening om oss. Og Gud vil at vi skal se vår synd og på den måten bli knust i oss s elv og får en lukket munn. Rom. 3, 19.

.

Framfor Gud har vi intet forsvar for vår synd. ”Deres veier er ikke rette,” sa Gud i teksten. Det er Skriftens tale. Det er vanskelig å innrømme mange ganger, men det må skje om Gud skal få komme til i våre liv.

.

Herrens anbefaling til Israel og oss er: Vend om! Det er synden vi må vende oss fra. I dag vil noen beholde synden og likevel være en troende. Men Guds råd nå er: ”Kast fra deres alle deres overtredelser.” Vi behøver ikke bare nye liv og gjerninger, vi høver et nytt hjerte, sier ordet. For alt begynner i vårt indre menneske. Og bare Gud kan gi oss et nytt, gjenfødt hjerte – ved Den Hellige Ånd.

.

55) Esek. 21.

To Messiasprofetier.
Esek. 17 og 21.
.
I Esekiels bok finnes det noen Messiasprofetier. Vi nevner en i kap. 34 om Messias som hyrde. Her vil vi samle to andre: Messias som en kvist i kap. 17 og om Han som retten tilhører i kap. 21. Det er to sider ved Messias som nok kommer igjen andre steder i Bibelen også.
.

1)En kvist. Kap. 17, 22.

Bildet av Messias som en kvist kommer igjen her, jfr. Jes. 11, 1.10. Den skal tas av den høye sederens topp, dvs. Davids kongeslekt på Sion. Den skal plantes på Israels høye fjell som konge og den skal bære frukt.

Så utvider bildet seg: alle slags fugler skal finne ly der og bo i skyggen av dens grener. Det taler om trygghet og vern for folket. Det er Messiasriket der alle folk kan finne ly. Ja, alle slags folk er velkomne inn til Messias. Det har vi et klart ord for her.

.

Bildet taler om at Jesus ser liten ut i begynnelsen. Og det skjedde bokstavelig da han ble født i en stall. Det var bare en kvist. Men den hadde evig liv i seg og skulle bli til frelse for alle dem som tar imot ham. "Ikke en så ussel er at ei Jesus har dem kjær."

.

2) Han som retten tilhører. Kap. 21, 27.

Ødeleggelsen skal komme over land og folk. Nebukadnesar skal gå mot Jerusalem og Sidkia bli straffet. Det skal ikke lenger være noen konge over folket av Davids ætt før Messias kommer. Det ville ikke være ro og fred - Herren vil "vende opp ned på det som er" - til han kommer som retten tilhører. Det er Messias. Han er den rette arving og skal gjenreise Davids trone som nå var falt. Det hebraiske ordet for "retten" er "Ham-misjpat" som egentlig betyr dom. Ved siden av tanken på retten til å herske, ligger kanskje tanken om et rettferdig styre her. De hedenske herskere var kjennetegnet av urettfer­dighet.

Fra kong Sedekias var det ingen konge i Israel i 580 år - til Kristus kom som den åndelige konge (Joh. 18, 36f).

.

Når vi kommer til Jesus med vår synd, kan vi være trygge på at han har rett, og at han skal seire til slutt og ta alle sine inn i sin himmel. Spørsmålet er bare om vi kommer og tar vår tilflukt til ham ved å tro hans ord. Nå er tiden inne til det!

54) Esek. 22, 1-16.

Jerusalems synd.
Esek. 22, 1-16.
.
En kommentar kaller kapitler et "nasjonalt forfall". Her gjelder det altså ikke bare enkeltpersoner som faller i synd. Her er et felt folk kommet bort fra Gud på grunn av synden. Og da faller dommen over hele folket og ikke over enkelte store syndere.
.
Først beskriver Esekiel ledernes ansvar og de synder som ble tillatt under dem. Deretter regner han opp enkeltsynder som de må stå til ansvar for. Dette viser også det enorme ansvar lederne i et folk har. Det gjelder selvsagt kongen der han har noe makt, og det gjelder i særdeleshet i vår tid et folkevalgt Storting og dermed regjeringen. Vi må frykte for at noen ledere ikke er klar over sitt ansvar på denne måten. Det bør vi også minne dem om.
.
1. Ledernes ansvar, v. 1-5.
Profeten får ord fra Gud om å forkynne styggedommen for folket. Det har aldri vært populært. Blodstaden er Jerusalem med deres ledere. Det var her "makten" satt i landet. Men på denne tiden var det meste av folket i landflyktighet i Babel. Nye ledere var innsatt og de får nå sin dom.
.
Esekiel skulle si: Så sier Herren! Det var ikke noe profeten selv hadde blitt forarget over. Og han var ikke selv i Jerusalem eller i landet. Han var i Babel. Nå sendte han bud til dem i sin bok om det Herren ville si dem.

Byen hadde utøst innbyggernes blod. Lederne hadde tillatt mord og drap. Ved det var byen blitt uren, for drap er synd. Og på den måten var de også blitt skyldige for Gud. Det var kanskje ikke lederne selv som hadde utført mordene, men de hadde sett det og ikke grepet inn for å hindre uretten. Og da blir vi skyldige for Gud i dette. De hadde syndet mot sine medmennesker, og det var samtidig synd mot Gud. For alt folket er Guds skapninger.

Flere ganger nevner han avguder. De var sluttet å dyrke og tilbe den levende hellige Gud. De hadde funnet andre guder. Kanskje varm de snillere og ikke reagerte så strengt og at de dermed ville gå fri uansett hva de gjorde. Det er en vanlig tankegang blant folk.

Profeten må også si til folket: Du har fått dine dager til å nærme seg og har nådd dine år, v. 4. Med det mener han at dommen nærmer seg, og at de selv er skyld i det. Slik er det emd all synd. Folk flest har en tendens til å legge skyld på andre for det de gjør. Det er samfunnet som ikke stiller opp, det er naboer som bærer hovedansvaret, eller det er den slekta de er født inn i som ikke ga dem muligheter nok.

2. De enkelte synder.
Fra v. 7 regner han opp en rekke synder som er begått i Jerusalem og Israel. Israels høvdinger står bak, men hver enkelt person som var med på dette, er like skyldig. Vi står for Gud alle som en med vårt liv og dermed med ansvar for livet vårt. Det skulle vi aldri glemme.

Først nevner han synd mot det fjerde bud: Hedre din far og din mor, så det går deg godt og du får leve lenge i landet. Det er et bud som lett blir brudt i vanskelige tider så vel som i medgang. Vi lar de gamle greie seg så godt de kan. Her sier profeten: Far og mor ble ringaktet hos deg. Det er det motsatte av å hedre.

Luther forklarer dette budet slik: "Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter våre foreldre og overordnede eller gjør dem sinte, men ærer, tjener og lyder dem, elsker og respekterer dem."

Israel hadde nok glemt budet, som var en del av Mose lov til folket. De var så opptatt med mange andre ting. Som en fortsettelse av dette sier han videre: Mot den fremmede ble det brukt vold. Den farløse og enken ble undertrykt. Det viser mangel på kjærlighet og respekt for Guds skapninger. Når det skjer, er det tegn på forfall i folket. Menneskene opptrer ikke lenger som mennesker.

Dernest viser han til det tredje budet: Du skal holde hviledagen hellig. For jødene var det sabbaten, lørdag. Men denne Guds dag har de vanhelliget og dermed forkastet helligdommen der de skulle være om sabbaten. Luther skriver om dette budet: "Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter eller forsømmer Guds ord, men holder det hellig og gjerne hører og lærer det."

Vi ser at helligdagen (søndag for oss) er nøye knyttet til Guds ord. For det er dette vi skal bruke denne dagen til. Den er ikke gitt oss for å bygge på hytta, gå på fotballkamp eller gjøre det arbeidet vi ikke fikk tid til før. Vi skal bruke det på Guds ord, slik at det får arbeide med oss. I Bibelen finner vi Guds vilje, og det er den vi må sette oss bedre inn i.

Det har heller ikke vårt folk gjort. Folk flest vil selv bestemme hva de skal bruke "fridagen" til, som de kaller den. Men Gud har altså en plan for denne dagen, og den skulle vi følge.

Esekiel går videre med budene i Guds lov i v. 9, til det åttende budet: Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste. Dette forklarer Luther slik: "Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lyver om vår neste, ikke sviker, baksnakker eller setter ut ondt rykte om ham, men unnskylder ham, snakker pent om ham og tar alt i beste mening."

Dette brøt folket i Jerusalem: Baktalere stod fram hos deg. Og det er vel ingen iblant oss som ikke har syndet mot dette noen gang. Det er så lett å si noe i godt lag blant venner. Da kan vi også komme til å ta fram noe ufordelaktig og kanskje strekke strikken en del. Da er det løgn og brudd på Guds ord. Her skal også vi passe oss. Dommen blir ikke mildere over Norge enn over Jerusalem.

Flere ganger har profeten nevnt avgudsoffer, det er å tilbe og dyrke andre guder enn den ene og levende Gud. Vi setter Gud selv til side når vi bryter det første bud. Der heter det: Jeg er Herren, din Gud. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Og Luther forklarer dette slik: "Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og stole fullt og fast på ham." I eldre utgaver ble siste setning oversatt slik: "og forlate oss på ham alene." Det taler om tro og tillit til Gud i alt som skjer. Det hadde ikke Israel hatt. De søkte til andre guder. Dommen over dette folket lød strengt: "Og meg glemte du, sier Herren Herren," v. 12.

Også andre bud er nevnt her: det femte, v. 3 og 12, det sjette, v. 10-11. Han konfronterer altså Guds folk med Guds bud og lov og viser at de har brutt alt sammen. De står som syndere og skyldige for Gud. Det fører dom over dem.

Det så håpløst ut. Herren lette etter en som kunne stille seg i gapet til vern for landet. men han fant ingen, v. 30. Derfor måtte vreden og dommen komme. Vi må fram til kap. 34 før vi ser det virkelige lyset. Gud har også der klaget over Israels hyrder. De tok seg ikke av Guds folk. Derfor sier Herren profetisk: "Som en hyrde ser til sin hjord på den dag han er ibalnt sine spredte får, slik vil jeg se til mine får og redde dem...-" kap. 34, 12. Det er Jesus - som også er din og min eneste redningsmann. Har du bekjent dine synder mot Guds bud for ham - og tatt imot tilgivelse og frelse for synden?: Gud velsigne deg til å gjøre det.
Amen.

53) Esek. 33, 7-9.

Vekteren
Esek. 33, 7-9.

Dette avsnittet hos Esekiel har en delvis parallell i kap. 3. Men i kap. 33 taler han ennå mer om Israels gjenopprettelse. Nå er han nærmere den dagen Israel skal vender tilbake. Det er frelsesforkynnelse etter Jerusalems fall.

.

Du menneskesønn, sier Herren til profeten. Det samme navnet hadde også Guds Sønn da han var her på jorden. Og vi er alle mennesker, men noen får en spesiell oppgave her i verden. Denne gangen gjelder det Esekiel. Han skulle tale til sitt folk, og han skulle være vekter for folket, v. 2.

.

Også i vårt land er vi kjent med vektere fra gammel tid. De gikk omkring i byen med stav og lykt. De skulle rope ut hvor langt det var kommet om natten, rope ut klokkeslettet. Dernest skulle de speide og se etter om det var brann noen steder. Da måtte de varsle og vekke folket. Derfor var vekteren en særs viktig person for sikkerheten til folket. Han så også etter tyver og røvere og eventuelle fiender. Med en god vekter, var folket trygg.

.

Overført på oss er alt dette viktig. Gud setter noen til vektere på en særlig måte. Vi har alle et ansvar, men for noen er ansvaret større. Og til mer ansvar et menneske får, til verre blir det om de svikter. Slike mennesker skal på en særlig måte se etter det som er galt – i forkynnelse og lære og i folkets livsførsel om det stemmer med Bibelens ord.

.

Det de ser må de rope ut. De har plikt på seg til det, selv om det koster mye for dem personlig og kanskje for den kirke og organisasjon som de arbeider for og tilhører. Men slike hensyn kan man ikke ta. For nå gjelder det folkets sikkerhet åndelig talt.

.

I dette kapitlet får vi noen konsekvenser av både å lyde kallet og å svikte.

.

1. Hvis du ikke taler.

Den forkynner som altså hører ord fra Gud og ikke bærer det fram for folket, har ansvar for folket. De ugudelige må gå fortapt om de ikke omvender seg. Og det legger et stort alvor over oss som taler. Da er det kanskje mange som går fortapt fordi vi ikke talte sterkt nok og alvorlig nok til folk om å vende om til Gud.

.

Vi er ofte altfor redde for å tale sterkt. Mange mener nå at vi må pakke ordet inn i fine og vennlige talemåter slik at ingen blitt støtt av det og tar såkalt ”anstøt”. Da blir gjerne talen så ullen og utydelig at ingen bryr seg om den og reagerer. For da tenker noen: Er det så lite om å gjøre for taleren at han ikke vil si det rett ut, er det ikke sikkert det er så farlig. Gud er jo en god Gud som elsker alle.

.

En ulydig forkynner vil en dag også få et oppgjør med Gud. Den gudløse får ingen nytte av det, og det er ikke noen unnskyldning for ham. Men Gud skal kreve synderens blod av forkynnerens hånd. V. 8b. Han sier ikke rett ut hva det betyr. Men det er ingen tvil om at det blir en streng straff. En ulydig forkynner – prest, misjonær eller predikant – har et veldig ansvar. Hvis han er ulydig – blir da konsekvensen at han selv går fortapt? Det spørsmålet må vi stille oss.

.

2. Hvis du taler.

Her tales om forkynnere av alle slag som er lydige mot kallet og mot hele Guds ord. De går ut med et budskap fra Gud om frelse og fortapelse, himmel og helvete. De prøver å gjøre det på en vennlig og kjærlig måte, men slår aldri av på sannheten. For noen har det kostet friheten og livet. Andre fikk høre mye ondt om seg selv, sladder og baktalelse av de som ikke likte den slags forkynnelse.

.

Hvis tilhørerne ikke ville omvende seg ved en slik rett og sann preken, måtte de gå fortapt. Det var ingen vei utenom det. All synd skal dømmes og bli straffet. Og dommen over en synder er den evige fortapelse. Det er livet og dødens store ansvar.

.

Men da har forkynneren berget sin sjel. Han skal ikke stå til regnskap for noe han ikke har gjort. Han får komme inn til sin Herres glede. Men den ulydige tilhører vil gå fortapt.

.

3. Nå!

Du som leser dette, har kanskje ikke ordnet din sak med Gud. Men nå har du ”hørt” ved å lese dette. Vil du ta det siste steget inn til Gud? Omvend deg, bekjenn din synd om den er liten eller stor i dine egne øyne. Jeg vil gjerne advare deg ennå en gang. Du må selv ta ansvaret for din egen sjel.

.

det finnes en redning for hver den som kommer til Jesus. Tro på ham. Ordet forkynner at Jesus har dødd for deg og betalt for dine synder. Nå ønsker han å tilgi deg når du ber om det. Da blir du renset i Jesu blod, det betyr på grunn av hans død og offer. 1. Joh. 1, 7 og 9. Da har Jesus berget din sjel. Og du er fri!

Amen.

52) Esek. 34,23f.

En hyrde.

Esekiel 34, 23f.

Først taler profeten i dette kapitlet om Herren som hyrde og frelser. Deretter bruker han noen av de samme uttrykkene om Messias. Slik blir Messias knyttet nær til Herren. I Jesus ser vi oppfyllelsen: han er Gud som frelser verden, "Immanuel" - Gud med oss. Mat. 1, 23 og 22, 41ff. Jfr. Sak 12 og Mal. 3, 1.

Så kommer tanken at Israels hyrder er dårlige, og Herrens lam ligger dem ikke på hjertet. De har ikke hjulpet de som trenger det. Lederne får ansvaret for frafallet i folket.

Derfor vil Gud selv oppreise én hyrde i motsetning til de mange i Israel. Under ham skal hele Israel være ett folk og ikke delt i stammer og grupper. Hyrdebildet er brukt flere ganger om Herren. Jfr. Jer. 23 og Salme 23.

Han skal være av Davids ætt, og hyrden kalles min tjener David. Han skal være fullkomment som ham, mannen etter Guds hjerte. Derfor vil han også røkte fårene fullkomment. Han vil opprette en fredspakt, v. 25, og det onde skal utryd­des. Dette er den nye pakt hos Jer. 31. Og freden er ikke den ytre, politiske fred. Guds fred er den fullkomne harmoni med Gud og en fylde av velsignelse: "velsignelsens regnstrømmer".

Den endelige oppfyllelse får tanken om hyrden i den gode hyrde Jesus Kristus. Joh. 10, 14. Peter gjentar ogås dette i 1. Pet 2, 25 der Jesus kalles deres sjelers hyrde og tilsynsmann. I 1. Pet 5, 4 kaller han Frelseren for Overhyrden, det er i forhold til alle pastorer og predikanter her på jord. Over oss alle står Jesus.

I v. 16 står et viktig ord om at Herren selv vil være hyrde og hva han vil gjøre:

1. Han vil oppsøke de fortapte.

Av natur er vi alle fortapt. Ingen skal egentlig gå fortapt, for det er menneskene etter sin natur og fødsel. Men de som ikke omvender seg, vil gå evig fortapt. Det er det store alvoret i menneskelivet. Også troende menensker kan komme bort fra troen og Guds frelse og dermed gå fortapt.

Men Gud selv vil oppsøke oss i vår fortapte stilling. Det gjorde han først og fremst ved å sende sin Sønn til jorden. Ved Guds Ånd oppsøker han nå syndere og ber dem vende om. Men noen unndrar seg til fortapelse, står det. Hebr. 10, 39. Men for oss som blir frelst, er dette et stort under. Og vi synger mange ganger: Å, jeg undres hvorfor Jesus....

2. De bortdrevne vil han føre tilbake.

Historisk sett gjelder det først de som ble ført bort til Babel. De som lever på f. eks. Nehemjas tid, skulle få komme tilbake til sitt land. - Bildet kan også være at villdyrene driver folk bort fra sitt hjem. Det kan ende med døden, for dyrene har ofte sterkere krefter og utholdenhet enn menneskene.

Det sterkeste villdyr i verden er djevelen. Han går omkring og søker etter svake mennesker som han lett kan forføre. 1. Pet. 5, 8. Profeten sier: Vi for alle vill som får, Jes. 53, 6. Gud sender ut sitt kall til alle mennesker og vil lede oss til seg, til frelse og trygghet.

3. De syke og sønderbrutte vil han forbinde.

Her får vi et nytt bilde på syndelivet borte fra Gud. Synden gjør oss åndelig syke og ødelegger oss. Her er Herren den store lege og sykepleier som tar seg av sine svake venner. Han forbinder sår og styrker oss i vår nød. "Den store lege nå er her, den milde, Herre Jesus." Han kan vi trygt går til i alle situasjoner.

4. Det sterke vil han ødelegge.

Noen mener de er gode nok og trenger ingen frelser. Det er nøden og ulykken i vår tid. Men det har også skjedd mange ganger før. Det har vel alltid vært mennesker som opphøyer seg selv og mener der er gode og bra nok. - Disse menneskene vil Gud ødelegge. Det er bilde på fortapelsen til slutt.

Det er vårt ønske og vår bønn at vårt folk og alle andre må kjenne sin besøkelsestid og ta imot frelsen mens den er å finne.

51) Esek. 37, 1-14.

De tørre bein.
Esek. 37, 1-14.


Dette synet er igrunnen til oppmuntring for Israel. Nå kjente de seg som døde og ganske maktesløse i Babel. Kunne det nytte å tro og tenke på en ny framtid i deres eget land, Israel? De døde kunne ikke en gang hjelpe seg selv.

Hva skulle de nå gjøre?

Esekiel får et syn om de døde bein i dalen, et bilde på gjenreisningen av Israel. En åndelig fornyelse skal skje med folket. De to delene, nordriket og sør-riket skal bli ett folk. Da skal Herren innsette en konge for alle, nemlig Messias.

Det kan se ut som at den politiske og åndelige gjenreisning av Israel vil gå hånd i hånd og komme i forbindelse med Messias' komme. 

Slik de døde bein i dalen var uten liv, har Israel vært død i forhold til Gud. Men hans Ånd skal blåse på folket ved profetordet. På nytt skal folket få åndelig liv og alle satmmer bli ett folk, v. 22. De skal være Guds folk i sannhet og han skal være deres Gud (v. 23). "Min tjener David skal være konge" (v. 24) - det er Messias. Han skal også være hyrde. Igjen ser vi hvorledes Messias vil ha flere tjenester og embeter, her som konge og hyrde. Jfr. Jer. 23 og 33.

La oss nå se litt på denne teksten ut fra vårt synspunkt og våre liv. Slik kan vi godt anvende disse ordene, selv om de primært taler om Israel og folkets gjenreisning.

1. En sørgelig situasjon.

Dette var ingen suksess. Hele dalen var full av døde bein. Det var ingen framtid i det. De hadde ligget der lenge også, bleike av sol og tørke og ørkensand. De var tørre og hadde ikke liv. Det var altså ikke mye å regne med og sjansene var små for forandring. De kunne i alle fall ikke gjøre noe selv. 

2. Et spørsmål.

I v. 3 får profeten et spørsmål: Skal disse ben bli levende? Det var nok en prøve på hans tro. Hvilke tanker hadde en Guds profet om situasjonen? Mange av oss ville trolig blitt fylt av tvil og ristet på hodet. Nei, der skjer ingen forandring. Noen predikanter hadde kanskje sagt: Der vil jeg ikke preke, det nytte ikke likevel. Alt er dødt og håpløst. Det er ikke en uvanlig reaksjon i tørre kristetider.

3. Svar:

Men Esekiel var ydmyk i møte med en Guds engel, slik også Johannes var det i Åp. 7, 14a. Herre, du vet det. Han avviste dermed ikke muligheten for fornyelse av de døde. Men han var heller ikke overoptimistisk. Han var ydmyk og positiv.

Slik skulle vi også svare, kanskje med spørsmålet: Hvis du, Gud, vil det! For profeten var klar over at Herren visste og kunne alt. Tanken bak var trolig denne: Hvis du Gud vil og går med meg, blir også jeg med. Da vil det lykkes.

4. Samarbeid.

Gud gjør ikke underet selv på egen hånd. Han kunne ha gjort det. Men nå bruker han et menneske, profeten får del i det som skal skje. "Profeter!" sier han. Esekiel skulle ut å tale ord fra Gud. Å profetere er å tale om framtida. Det er å spå om noe som ennå ikke har skjedd. Profetier er framtidsforkynnelse - på Guds befaling. Vi kan ikke si noe om det av oss selv. Vi må få alt fra Gud. 

Det er sann forkynnelse. Da er vi Guds redskap og har hans sinnelag. Men forkynnelse kan også være å refse folket for synden, det vil også Gud. Og å lære folket noe fra Guds ord. 

Så lyder ordet utover dalen: Profeten profeterer og sier: Hør Herrens ord! 

Men underet skal skje av Gud. "Jeg lar det komme ånd i dere," sier han, v. 5. Det er ikke forkynnelsen som på magisk vis gjør folket levende. Det er Gud. Vi er bare et redskap som Gud vil bruke. 

Men nå skjer det noe. Det hørtes en sterk lys, v. 7. Det ble en larm og bevegelse i den døde dalen. Det kom sener og kjøtt på bena og de nærmet seg hverandre. Til og med hud kom det på de nye kroppene. 

Men ikke ånd! De manglet det aller vesentligste.

Profeten fikk ny beskje: Fortsett forkynnelsen! "Kom, du Ånd!" Da skjedde. Dalen vrimlet av liv. Kroppene ble levende og reiste seg og det ble til en meget, meget stor hær. v. 10. 

Den gangen var det profetord om at Israel igjen skulle komme tilbake til sitt land, bli fornyet og få åndelig liv. Guds ord rekker imidlertid lenger. Det rekker helt fram til evigheten og dermed vår evangeliske tid.

Verden har alltid hatt behov for seere som kan profetere. Det betyr åndelige og gudgrepne mennesker som brenner for Guds sak, er i bønn og arbeider for folks frelse.  Gud vil ha "medarbeidere".

Verden har bruk for det, og vi må gå ut. Guds rike består ikke i ord, men i kraft. Verden er full av døde bein. Det betyr tørre og trette kristne og verdslige mennesker som lever for dette livet og ikke vil tenke på evigheten. Verden er full av synd og umoral. Og han ber troende mennesker om å tale til dem, både ved sitt liv og ved ord. Vi skal være ydmyke og bekjenne: Vi kan aldri gi liv til åndelig døde mennesker.

Det kan bare Gud. Derfor ber vi hele tiden mens vi arbeider for Gud: Gjør det du, Gud! Skap nytt liv i landet, send vekkelsens ånd over bgygd og by. Amen.