En menneskesønn.
Daniel 7, 13:
Det andre bildet som brukes om Kristus i Daniels bok er om Menneskesønnen. Han ser det i et syn og skriver det straks ned for å kunne fortelle det videre senere. Vi vil forsøke å finne hovedtanken i dette synet.
Sammenhengen.
La oss først se på sammenhengen ordet står i. Daniel får et syn i en drøm, v. 2. Fire dyr skal oppstå på jorden. De representerer fire riker som igjen representerer hele verdenshistorien slik mange ser det. Synet dekker noe av Nekubadnesars drøm i kap. 2. Men de er ikke helt like. Men de er ikke hovedsaken i det vi taler om her. De skal bare være med for sammenhengens skyld.
Det første dyret er en løve med ørnevinger som representerer Babylon. I hast skulle det fly ut og legge verden under seg. Men det forandret seg til et annet vesen - med menneskehjerte. Det skulle nå herske med visdom og humanitet.
Det andre dyret var en bjørn som trolig representerer det medisk-persiske rike. Også her var det stor kraft. Kong Kyros var perser. Det la under seg Egypt, Lydia og Babel som "tre ribben" i gapet (v. 5).
Det tredje dyret var en leopard. Det er det gresk-makedonske rike med Alexander den store som leder. Dyret hadde fire fuglevinger og gikk slik raskere fram enn andre. Det la under seg østens land helt til Induselva i India. De fire hoder er delingen i 4 mindre riker senere.
Det fjerde riket var det romerske som ikke er representert ved noe kjent dyr. Det var "fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt". Det var annerledes enn de andre, et fryktelig dyr med tenner av jern. Smlgn kap. 2, 40. Det skilte seg ut med ti horn som trolig sikter til delingen av Romerriket i ti riker med hver sin konge. Også dette riket gikk sin undergang i møte. - Et ellevte horn skyter opp, det talte store ord. Det har vært vanlig blant det troende lekfolk å tolke det om Antikrist som oppstår i fortsettelsen av det verdslige og forferdelige romerske velde. Romerriket er dermed typen på det gudfiendske verdensrike som vil oppstå i endens tid. Antikrist går endog til kamp mot Guds folk og vant over dem for en tid, v. 21.
Så kommer dommen over verden. Den gamle av dage er Gud selv. Retten er satt og bøker åpnet. Antikrist dømmes og kastes i den evige ild. Det fjerde riket med all sin verdslighet er ødelagt for evig.
En menneskesønn.
Da skjer noe. Et nytt rike opprettes. En som lignet en menneskesønn kom fra himmelen, v. 13. Han var også Guds Sønn. For her tales det om Kristus.
Han fikk herredømme, ære og makt, v. 14. I vår nåværende tids husholdning betyr det evangeliets makt over menneskehjertene. Her er han konge og hersker. I et evig perspektiv betyr det tusenårsriket og den endelige og evige seier.
Alle folk, stammer og tungemål skal tjene ham. Det har vi ikke opplevd ennå og det vil først skje i evigheten når hver tunge skal bekjenne at han er Herre, Fil. 2, 11. Guds rike er universelt. Denne evangeliets tid er bare som forordet til en bok. Det beste og største kommer senere. Da vil Gud få en ganske annen makt over menneskene enn nå.
Videre ser vi at Jesus får en evig makt. Hans rike skal aldri gå til grunne i motsetning til alle de andre verdens riker. De har bare en kort levetid som kap. 2 viser oss. Historien bekrefter til fulle denne profeti. Guds rike er et evig rike som overlever alle angrep fra alle fiender. Mange ganger er det møtt med storm og motstand. Likevel går det sin seiersgang over jorden.
Hans rike er så mektig at det ikke kan ødelegges eller forgå. Guds rike er av en annen karakter enn verden. Det har evnen til å bestå tross motstand og strid. Satan har forsøkt å ødelegge det i alle år og har ennå ikke gitt opp. Men vi har den forsikring i Skriften: hans rike er et rike som aldri går til grunne, v. 14. Det kan ikke ødelegges.
Guds rike.
Disse kjennetegn viser at dette rike må være Guds eget kongedømme. Og det må peke lenger enn evangeliets seiersgang over jord i vår tid. Sannsynligvis menes det både Tusenårsriket og den kommende evighet med en ny himmel og en ny jord.
I forklaringen av drømmen som kommer til slutt i kap. 7 tales mer inngående om dette Guds rike. Det er en gjentagelse av det som alt er sagt men også en videreføring.
"Den Høyestes hellige" får riket, v. 18. Men det skjer først når de andre rikers tid er over. Dette er Guds folk. Daniel må ha forstått det om jødene. De troende i den nye pakt er både jøder og hedninger som tror på Kristus.
En profeti som denne må ha skapt Messias-forventning hos jødene. Som kjent ventet de en politisk skikkelse som først og fremst skulle samle de adspredte jøder og føre dem tilbake til Israels land. Og det er en del av Messiasbildet, men ikke hele.
Hvis vi ser profetien på bakgrunn av tiden den ble uttalt i, blir det enda klarere: Jødene var bortført til Babylon og satt i fangenskap. Tankene deres på den tiden er uttrykt i Salme 137: "Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord?" De lengtet tilbake til sitt eget land. Da kom profeten, sendt av Gud, med løfte om nye tider: De skal få det igjen. Men profetien går lenger enn det - den peker mot endens tid. Dan. 12, 9.
