De tørre bein.
Esek. 37, 1-14.
Dette synet er igrunnen til oppmuntring for Israel. Nå kjente de seg som døde og ganske maktesløse i Babel. Kunne det nytte å tro og tenke på en ny framtid i deres eget land, Israel? De døde kunne ikke en gang hjelpe seg selv.
Hva skulle de nå gjøre?
Esekiel får et syn om de døde bein i dalen, et bilde på gjenreisningen av Israel. En åndelig fornyelse skal skje med folket. De to delene, nordriket og sør-riket skal bli ett folk. Da skal Herren innsette en konge for alle, nemlig Messias.
Det kan se ut som at den politiske og åndelige gjenreisning av Israel vil gå hånd i hånd og komme i forbindelse med Messias' komme.
Slik de døde bein i dalen var uten liv, har Israel vært død i forhold til Gud. Men hans Ånd skal blåse på folket ved profetordet. På nytt skal folket få åndelig liv og alle satmmer bli ett folk, v. 22. De skal være Guds folk i sannhet og han skal være deres Gud (v. 23). "Min tjener David skal være konge" (v. 24) - det er Messias. Han skal også være hyrde. Igjen ser vi hvorledes Messias vil ha flere tjenester og embeter, her som konge og hyrde. Jfr. Jer. 23 og 33.
La oss nå se litt på denne teksten ut fra vårt synspunkt og våre liv. Slik kan vi godt anvende disse ordene, selv om de primært taler om Israel og folkets gjenreisning.
1. En sørgelig situasjon.
Dette var ingen suksess. Hele dalen var full av døde bein. Det var ingen framtid i det. De hadde ligget der lenge også, bleike av sol og tørke og ørkensand. De var tørre og hadde ikke liv. Det var altså ikke mye å regne med og sjansene var små for forandring. De kunne i alle fall ikke gjøre noe selv.
2. Et spørsmål.
I v. 3 får profeten et spørsmål: Skal disse ben bli levende? Det var nok en prøve på hans tro. Hvilke tanker hadde en Guds profet om situasjonen? Mange av oss ville trolig blitt fylt av tvil og ristet på hodet. Nei, der skjer ingen forandring. Noen predikanter hadde kanskje sagt: Der vil jeg ikke preke, det nytte ikke likevel. Alt er dødt og håpløst. Det er ikke en uvanlig reaksjon i tørre kristetider.
3. Svar:
Men Esekiel var ydmyk i møte med en Guds engel, slik også Johannes var det i Åp. 7, 14a. Herre, du vet det. Han avviste dermed ikke muligheten for fornyelse av de døde. Men han var heller ikke overoptimistisk. Han var ydmyk og positiv.
Slik skulle vi også svare, kanskje med spørsmålet: Hvis du, Gud, vil det! For profeten var klar over at Herren visste og kunne alt. Tanken bak var trolig denne: Hvis du Gud vil og går med meg, blir også jeg med. Da vil det lykkes.
4. Samarbeid.
Gud gjør ikke underet selv på egen hånd. Han kunne ha gjort det. Men nå bruker han et menneske, profeten får del i det som skal skje. "Profeter!" sier han. Esekiel skulle ut å tale ord fra Gud. Å profetere er å tale om framtida. Det er å spå om noe som ennå ikke har skjedd. Profetier er framtidsforkynnelse - på Guds befaling. Vi kan ikke si noe om det av oss selv. Vi må få alt fra Gud.
Det er sann forkynnelse. Da er vi Guds redskap og har hans sinnelag. Men forkynnelse kan også være å refse folket for synden, det vil også Gud. Og å lære folket noe fra Guds ord.
Så lyder ordet utover dalen: Profeten profeterer og sier: Hør Herrens ord!
Men nå skjer det noe. Det hørtes en sterk lys, v. 7. Det ble en larm og bevegelse i den døde dalen. Det kom sener og kjøtt på bena og de nærmet seg hverandre. Til og med hud kom det på de nye kroppene.
Men ikke ånd! De manglet det aller vesentligste.
Profeten fikk ny beskje: Fortsett forkynnelsen! "Kom, du Ånd!" Da skjedde. Dalen vrimlet av liv. Kroppene ble levende og reiste seg og det ble til en meget, meget stor hær. v. 10.
Den gangen var det profetord om at Israel igjen skulle komme tilbake til sitt land, bli fornyet og få åndelig liv. Guds ord rekker imidlertid lenger. Det rekker helt fram til evigheten og dermed vår evangeliske tid.
Verden har alltid hatt behov for seere som kan profetere. Det betyr åndelige og gudgrepne mennesker som brenner for Guds sak, er i bønn og arbeider for folks frelse. Gud vil ha "medarbeidere".
Verden har bruk for det, og vi må gå ut. Guds rike består ikke i ord, men i kraft. Verden er full av døde bein. Det betyr tørre og trette kristne og verdslige mennesker som lever for dette livet og ikke vil tenke på evigheten. Verden er full av synd og umoral. Og han ber troende mennesker om å tale til dem, både ved sitt liv og ved ord. Vi skal være ydmyke og bekjenne: Vi kan aldri gi liv til åndelig døde mennesker.
Det kan bare Gud. Derfor ber vi hele tiden mens vi arbeider for Gud: Gjør det du, Gud! Skap nytt liv i landet, send vekkelsens ånd over bgygd og by. Amen.
