Verdens begynnelse.
237) 1. Mos. 1-2.
.
Skapelsen.
.
Fra Urhistorien.
Innledning:1. Mos. 1-11.
.
Denne delen av Bibelen er kalt ”Urhistorien". Den handler om tiden før Abrahams og jødefolkets tid. Den er ikke lett å tidfeste – men det er virkelig historie. Vi må holde oss til det Bibelen sier om denne tiden.
.
Første Mosebok heter på gresk Genesis, som betyr opprinnelse, opphav, "alle tings begynnelse". På hebraisk heter boken Bereshit, som betyr ”i begynnelsen”.
.
Urhistorien forklarer også meningen med livet og setter mennesket inn i den rette sammenheng. Det er grunnleggende å forstå dette bibelavsnittet for å skjønne Bibelen generelt og kristendommen spesielt.
.
De første kapitlene handler om Skapelsen, som er grunnleggende for all historie. Her begynner selve universet. Mest om mennesket og dets opphav.
.
1) Hele universet er skapt av Gud.
De to første kapitlene levner ingen tvil om at Gud står bak skapelsen av alt som eksisterer, og at han skapte det ved en bestemt handling. Det er ikke sagt hva tid det skjedde, altså hvor lenge verden har eksistert. Alle beregninger ut fra selve Bibelen vil her bli usikre. Noen har nok forsøkt å regne ut tidspunktet for skapelsen. Biskop Ussher kom til årstallet 4004 f. kr., mens andre har funnet andre årstall. Tidsperspektivet er ikke hovedsak, men opphavsretten til verden. Spørsmålet er altså ikke hva tid verden ble skapt, men hvem som skapte den.
.
Opphavsmannen er Gud selv. Dermed er det i forkant av historien skapt front mot alle utviklingsteorier og tilfeldigheter. Skapelsen er en guddommelig handling, og i utgangspunktet er den helt og fullt etter Guds vilje.
.
2) Mennesket er skapt av Gud.
Når vi leser skapelsesberetningen ser vi at Gud skapte alt, inklussivt mennesket. Men vi ser også noe spesielt ved skapelsen av mennesket, og det bl. a. gjør mennesket til den ypperste skapning.
.
Om alt det andre står det klart og enkelt: Gud sa, Gud skapte, og Gud gjorde det. Men når mennesket skulle skapes, står det noe helt annet: "La oss gjøre mennesker...", kap. 1, 26. Mennesket er altså skapt etter et spesielt rådsmøte i himmelen. Det står ikke hvem Gud rådførte seg med. Luther og andre har sagt at dette peker mot treenigheten: Gud rådførte seg med Sønnen og Ånden. Mange vil nok benekte dette i dag og si at intet i disse versene taler om en treenighet. Det er sant nok når vi ser på bokstavene. Ser vi derimot på hele Bibelens innhold, blir det lettere å se den treenige Gud også her. Det står jo virkelig at Jesus deltok i skapelsen, Joh. 1, 1-3; Kol. 1, 16. Og allerede i v. 2 finner vi at Guds Ånd svevet over skaperverket.
.
Hovedsaken her er at skapelsen var nøye planlagt og skjedde ved en spesiell handling. Dermed er mennesket satt i en særstilling.
.
Nå sier man at det er to skapelsesberetninger her: en i kap. 1 og en helt annen i kap. 2,4b-25, og den avviker fra den første. Vi tror ikke det er rett. Den første beretningen taler om mennesket som en del av helheten, at det er skapt i en viss rekkefølge. Den andre beretningen taler om mennesket som et spesielt vesen, som en levende sjel. Den siste er et sammendrag av skapelsen om det vesentligste, nemlig mennesket. For det er mennesket som blir sentrum i historien senere, ikke dyrene og skaperverket forøvrig.
.
Det er også viktig å understreke at det dreier seg om virkelig historie. Hele Bibelen siterer og henviser til skapelsen som historie, at det virkelig har skjedd. Det er altså ikke myter på linje med skapelsesfortellinger i hedenske kulturer.
.
Mennesket er altså den ypperste skapning, kronen på Guds verk. Og han tar seg spesielt av mennesket. Kirkefedrene kalte mennesket for Mikrokosmos, dvs. en miniverden, en verden i miniatyr. Og det er sant: mennesket er et mesterverk, noe vitenskapen har bekreftet mange ganger. Den er som det beste instrument som tenkes kan. Derfor ser vi også at Bibelen vurderer mennesket meget høyt. Salme 8, 6-7; 33, 6. 9; 100, 3; 148, 5-6; Jes. 44, 24.
.
3) Mennesket er skapt til Gud.
Gud er ikke bare opphavsmann til skaperverket. Han er også målet og hensikten med det. Mennesket er skapt for å ære, tjene og elske Gud. Augustin sier med rette: Sjelen er urolig inntil den finner tilbake til Gud som gav den. Og Bibelen sier at noe av Gud, av evigheten, er lagt i våre hjerter. Pred. 3, 11.
.
Dette forteller oss noe viktig: Alt burde gis tilbake til Gud. Mennesket lever egentlig for å tjene Gud og hans sak. Det er da mennesket opplever lykke, da kommer det i sitt egentlige element. Ved profeten sier Herren: jeg har skapt (ham) til min ære. Dette går som en rød tråd gjennom Guds ord: Vår liv er bestemt for Gud - og ikke for oss selv. Derfor lyder også formaningen: Gjør alt til Guds ære. 1. Kor. 10, 31. Jfr. Åp. 4, 11; Mat. 6, 33; 1. Joh. 2, 17. Et mektig ord finner vi også i Rom. 11, 36: For av ham og ved ham og til ham er alle ting.
.
4) Mennesket er skapt i Guds bilde og lignelse.
Kap. 1, 26-27; 5, 1; 9, 6. Det står også skrevet: Gud skapte mennesket som det skulle være, Pred. 7, 29. Da mennesket forlot Guds skaperhånd, var det nøyaktig slik han hadde tenkt seg mennesket. Det skjedde ingen "fabrikkfeil" eller glipp. Calvin sier om dette: hele vår natur var perfekt.
.
At vi er skapt i Guds bilde betyr ikke at vi var guder, og heller ikke at Gud ser ut som et menneske. Men noe er likt, vi har noe av Gud i oss. Om ingen andre skapninger sies det at det ble til en levende sjel, kap. 2, 7, eller at Gud selv blåste livets ånde i det.
.
Noe av betydningen her er at vi har fått en personlighet som dyrene ikke har. Og hovedsaken er at vi er skapt til å leve i samfunn med Gud. Og før fallet var det slik. Etter fallet har vi lengselen igjen: Pred. 3, 11: også evigheten er lagt i deres hjerte. I denne sammenheng er det også viktig å merke seg at bare Jesus har dette bilde nå, Hebr. 1, 3, men at de troende får del i det, Kol. 3, 10; Ef. 4, 24. Det er altså ikke tale om at noe av selve gudsbildet er igjen i det falne, syndige mennesket, eller at noe av Gud finnes i andre religioner. Det skal vi si mer om i neste kapittel.
.
5) Mennesket ble skapt rent og uskyldig.
Mennesket var fullkomment godt etter skapelsen. Det er en følge av å være skapt i Guds bilde, for Gud er fullkommen god. Vårt sinn og vår vilje var uten brist og mennesket elsket Gud helt og framfor alt før fristeren kom. Kap. 1, 31; 2, 25; Ef. 4, 24. De hadde ingen ond natur og gjorde aldri noe ondt. De hadde derfor ikke behov for å skjule seg eller å unnskylde seg.
.
6) Mennesket ble skapt med fri vilje.
Gud satte mennesket på prøve. Spørsmålet var: ville mennesket følge Guds vilje og bud?
I Eden kunne mennesket valgt rett. En annen sak er at Gud visste på forhånd hvordan det ville gå, og at det var best slik likevel. Vi forstår nok ikke alt dette, men slik er det framstilt i Bibvelen.
.
Mennesket valgte galt i det kritiske øyeblikk: de gjorde sin egen vilje, dermed var fallet er faktum. Mennesket var borte fra Gud.
.
Innledning:1. Mos. 1-11.
.
Denne delen av Bibelen er kalt ”Urhistorien". Den handler om tiden før Abrahams og jødefolkets tid. Den er ikke lett å tidfeste – men det er virkelig historie. Vi må holde oss til det Bibelen sier om denne tiden.
.
Første Mosebok heter på gresk Genesis, som betyr opprinnelse, opphav, "alle tings begynnelse". På hebraisk heter boken Bereshit, som betyr ”i begynnelsen”.
.
Urhistorien forklarer også meningen med livet og setter mennesket inn i den rette sammenheng. Det er grunnleggende å forstå dette bibelavsnittet for å skjønne Bibelen generelt og kristendommen spesielt.
.
De første kapitlene handler om Skapelsen, som er grunnleggende for all historie. Her begynner selve universet. Mest om mennesket og dets opphav.
.
1) Hele universet er skapt av Gud.
De to første kapitlene levner ingen tvil om at Gud står bak skapelsen av alt som eksisterer, og at han skapte det ved en bestemt handling. Det er ikke sagt hva tid det skjedde, altså hvor lenge verden har eksistert. Alle beregninger ut fra selve Bibelen vil her bli usikre. Noen har nok forsøkt å regne ut tidspunktet for skapelsen. Biskop Ussher kom til årstallet 4004 f. kr., mens andre har funnet andre årstall. Tidsperspektivet er ikke hovedsak, men opphavsretten til verden. Spørsmålet er altså ikke hva tid verden ble skapt, men hvem som skapte den.
.
Opphavsmannen er Gud selv. Dermed er det i forkant av historien skapt front mot alle utviklingsteorier og tilfeldigheter. Skapelsen er en guddommelig handling, og i utgangspunktet er den helt og fullt etter Guds vilje.
.
2) Mennesket er skapt av Gud.
Når vi leser skapelsesberetningen ser vi at Gud skapte alt, inklussivt mennesket. Men vi ser også noe spesielt ved skapelsen av mennesket, og det bl. a. gjør mennesket til den ypperste skapning.
.
Om alt det andre står det klart og enkelt: Gud sa, Gud skapte, og Gud gjorde det. Men når mennesket skulle skapes, står det noe helt annet: "La oss gjøre mennesker...", kap. 1, 26. Mennesket er altså skapt etter et spesielt rådsmøte i himmelen. Det står ikke hvem Gud rådførte seg med. Luther og andre har sagt at dette peker mot treenigheten: Gud rådførte seg med Sønnen og Ånden. Mange vil nok benekte dette i dag og si at intet i disse versene taler om en treenighet. Det er sant nok når vi ser på bokstavene. Ser vi derimot på hele Bibelens innhold, blir det lettere å se den treenige Gud også her. Det står jo virkelig at Jesus deltok i skapelsen, Joh. 1, 1-3; Kol. 1, 16. Og allerede i v. 2 finner vi at Guds Ånd svevet over skaperverket.
.
Hovedsaken her er at skapelsen var nøye planlagt og skjedde ved en spesiell handling. Dermed er mennesket satt i en særstilling.
.
Nå sier man at det er to skapelsesberetninger her: en i kap. 1 og en helt annen i kap. 2,4b-25, og den avviker fra den første. Vi tror ikke det er rett. Den første beretningen taler om mennesket som en del av helheten, at det er skapt i en viss rekkefølge. Den andre beretningen taler om mennesket som et spesielt vesen, som en levende sjel. Den siste er et sammendrag av skapelsen om det vesentligste, nemlig mennesket. For det er mennesket som blir sentrum i historien senere, ikke dyrene og skaperverket forøvrig.
.
Det er også viktig å understreke at det dreier seg om virkelig historie. Hele Bibelen siterer og henviser til skapelsen som historie, at det virkelig har skjedd. Det er altså ikke myter på linje med skapelsesfortellinger i hedenske kulturer.
.
Mennesket er altså den ypperste skapning, kronen på Guds verk. Og han tar seg spesielt av mennesket. Kirkefedrene kalte mennesket for Mikrokosmos, dvs. en miniverden, en verden i miniatyr. Og det er sant: mennesket er et mesterverk, noe vitenskapen har bekreftet mange ganger. Den er som det beste instrument som tenkes kan. Derfor ser vi også at Bibelen vurderer mennesket meget høyt. Salme 8, 6-7; 33, 6. 9; 100, 3; 148, 5-6; Jes. 44, 24.
.
3) Mennesket er skapt til Gud.
Gud er ikke bare opphavsmann til skaperverket. Han er også målet og hensikten med det. Mennesket er skapt for å ære, tjene og elske Gud. Augustin sier med rette: Sjelen er urolig inntil den finner tilbake til Gud som gav den. Og Bibelen sier at noe av Gud, av evigheten, er lagt i våre hjerter. Pred. 3, 11.
.
Dette forteller oss noe viktig: Alt burde gis tilbake til Gud. Mennesket lever egentlig for å tjene Gud og hans sak. Det er da mennesket opplever lykke, da kommer det i sitt egentlige element. Ved profeten sier Herren: jeg har skapt (ham) til min ære. Dette går som en rød tråd gjennom Guds ord: Vår liv er bestemt for Gud - og ikke for oss selv. Derfor lyder også formaningen: Gjør alt til Guds ære. 1. Kor. 10, 31. Jfr. Åp. 4, 11; Mat. 6, 33; 1. Joh. 2, 17. Et mektig ord finner vi også i Rom. 11, 36: For av ham og ved ham og til ham er alle ting.
.
4) Mennesket er skapt i Guds bilde og lignelse.
Kap. 1, 26-27; 5, 1; 9, 6. Det står også skrevet: Gud skapte mennesket som det skulle være, Pred. 7, 29. Da mennesket forlot Guds skaperhånd, var det nøyaktig slik han hadde tenkt seg mennesket. Det skjedde ingen "fabrikkfeil" eller glipp. Calvin sier om dette: hele vår natur var perfekt.
.
At vi er skapt i Guds bilde betyr ikke at vi var guder, og heller ikke at Gud ser ut som et menneske. Men noe er likt, vi har noe av Gud i oss. Om ingen andre skapninger sies det at det ble til en levende sjel, kap. 2, 7, eller at Gud selv blåste livets ånde i det.
.
Noe av betydningen her er at vi har fått en personlighet som dyrene ikke har. Og hovedsaken er at vi er skapt til å leve i samfunn med Gud. Og før fallet var det slik. Etter fallet har vi lengselen igjen: Pred. 3, 11: også evigheten er lagt i deres hjerte. I denne sammenheng er det også viktig å merke seg at bare Jesus har dette bilde nå, Hebr. 1, 3, men at de troende får del i det, Kol. 3, 10; Ef. 4, 24. Det er altså ikke tale om at noe av selve gudsbildet er igjen i det falne, syndige mennesket, eller at noe av Gud finnes i andre religioner. Det skal vi si mer om i neste kapittel.
.
5) Mennesket ble skapt rent og uskyldig.
Mennesket var fullkomment godt etter skapelsen. Det er en følge av å være skapt i Guds bilde, for Gud er fullkommen god. Vårt sinn og vår vilje var uten brist og mennesket elsket Gud helt og framfor alt før fristeren kom. Kap. 1, 31; 2, 25; Ef. 4, 24. De hadde ingen ond natur og gjorde aldri noe ondt. De hadde derfor ikke behov for å skjule seg eller å unnskylde seg.
.
6) Mennesket ble skapt med fri vilje.
Gud satte mennesket på prøve. Spørsmålet var: ville mennesket følge Guds vilje og bud?
I Eden kunne mennesket valgt rett. En annen sak er at Gud visste på forhånd hvordan det ville gå, og at det var best slik likevel. Vi forstår nok ikke alt dette, men slik er det framstilt i Bibvelen.
.
Mennesket valgte galt i det kritiske øyeblikk: de gjorde sin egen vilje, dermed var fallet er faktum. Mennesket var borte fra Gud.
.
