mandag 19. april 2010

235) 1. Mos. 3. 7ff.

B. Syndefallets følger.


235) 1. Mos. 3. 7ff.

.

  Syndefallet er den alvorligste dag i historien. Den har virkninger like inn i vår tid, ja i alle evigheter. Hele Bibelens tema er egentlig dette: å befri mennes­keslekta fra fallet. Og dette satte himmelen i bevegels­e.
.
  a) Fallet var Guds prøve eller test på mennesket. Den var ikke nødvendig fra Guds side. Men mennes­kelig talt var den nødvendig for å klarlegge om mennesket elsket Gud framfor alt.
.
  b) Fallet var en liten sak sett med våre øyne: å ta et "eple" er ingen stor sak (det er ikke sagt at det var et eple). Og å reserve ett tre i hagen med forbud mot å høste det, er ufornuf­tig. Hvorfor skulle Gud skape et slikt tre som ingen nytte hadde? Hadde budet vært: du skal ikke slå ihjel, hadde kanskje mennesket forstått det bedre. Vi spør ofte: Hvorfor? Og vi vil ha fornuf­tige svar. Men det har alltid vært en fare å begrense seg til fornuften, det ser vi av filosofiens historie. Fornuften er ingen ufeilbarlig instans, og den kan lett gå seg vill.
.
  Her skal vi så spørre: hvilke følger fikk fallet i synd? Hva skjedde i Eden, hva ble resultatet av at synden kom inn i verden - for menneskene?
.

  1) Først: samvittigheten dømte dem.

Deres øyne ble åpnet og de forsøkte straks å dekke seg til i den hensikt å skjule seg, v. 7-8. Og det skjedde straks etter fallet. Det hadde ikke vært nødvendig før. Samvittigheten er kanskje vårt viktigste organ. Bibelen taler om to slags samvittighet - en rett og en feil samvittighet. Når vi noen ganger sier om folk at de ikke har samvittighet, er ikke det ganske korrekt. Paulus vitnet at han "med fullgod samvittighet" hadde levd sitt liv (Apg. 23, 1), og han hadde lagt vinn på "å ha en uskadd samvittighet for Gud og menensker" (Apg. 24, 16). Til Timoteus skriver han om å ha en "god samvit­tighet" (1. Tim. 1, 19) og en ren samvit­tighet (1. Tim. 3, 9). Og det er denne gode samvit­tighet noen hadde kastet fra seg. Og da blir samvit­tigheten skadd og viser feil retning som et ødelagt kompass.
 .
 Samvittighetens røst viser seg hos Adam og Eva slik:
.
  De kjente frykt og redsel for Gud, og det var et resultat av ulydigheten mot Gud.
  De flyktet fra Gud og unngikk ham, v. 8 og 10. Jfr. Kain, kap. 4, 16. De gjemte seg i hagen for å unngå hans nærhet. Den gode og rene samvittigheten søker derimot Guds nærhet.
  De skjulte seg for Gud og hverandre. Skamfølelsen overfor nakenheten våknet, fordi den var et merke på synd. Begjæret var tent i dem, og det kjenner ingen grenser. Fikenbladet er dermed et bilde på egenret­tferdigheten, og den kan være meget fantasi­full. Forherdelsen og en uren samvitttighet fører med seg at skammen avtar og tar slutt, Fil. 3, 19. I den siste tid skal det bli mye av dette, sier Bibelen. Da blir samvittigheten avsatt. Folk forvender Guds nåde til skamløshet, Jud. 4, og de har behag i urettferdighete­n, 2. Tes. 2, 12.
.

  2) Guds dom var over mennesket.

Ved synden tapte de Guds velbehag og dommen er uunngåelig. Gud satte mennesket på prøve ved et enkelt forbud, kap. 2, 17. Det var også en advarsel til dem. Ville de følge Ham også når de ikke forstod budet? Det var en prøve på om de elsket Gud over alle ting. Og det var der de falt. Egoismen seiret over gudsfrykten. Egenkjærlighe­ten er et kjennemerke på det syndige menneske. 2. Tim. 3, 2.
 .
 Dommen var død. Men døde de?  Adam levde videre og ble 930 år. Det kan se ut som om Gud glemte sin dom. To ting er det viktig å vite her: Døden begynte i mennesket i det øyeblikk.  Rom 5, 12. Dødens sæd ble sådd i slekta. I sin tid vil frukten vise seg. Det andre er at de døde åndelige, i sitt forhold til Gud. Død er atskil­lelse, og i det øyeblikk døde de i denne betydn­ing. Ef. 2, 1; Kol. 2, 13.
.
  Det betyr flere ting:
  - Mennesket er atskilt fra Gud og er derved fortapt og uten håp i seg selv. Alle mennesker er slik etter fallet. Det blir illustrert i slutten av kap. 3: Gud viste mennesket ut av Edens hage, som var hans nærhet, v. 23-24.
  - Mennesket kan ikke selv finne Gud eller søke tilbake til ham. Vi er åndelige døde og kan ikke selv omvende oss og være en sann kristen. Den frie vilje er tatt fra oss og vi er bundet som slaver. Rom. 8, 6-8.
  - Den evige død, eller den annen død i fortapelsen blir endemålet for den ufrelste verden. Åp. 20, 14; Rom. 5, 18. Det er forbannelsen i endelig forstand. Gal. 3, 13.
.

  3) Mennesket ble lagt inn under syndens lov.

 Rom. 8, 2; 5, 12-19; Gal. 5, 17c. Det betyr at vi har fått en syndig natur, "kjødet", og dermed er en ny bestem­mende makt kommet inn i vårt liv. Mennesket er aldri nøytralt. Vi må alltid tjene noen. Rom. 6, 18. Det betyr:
 .
 - Vi kan ikke la være å synde i gjerning. Syndens lov i vår natur medfører med nødvendighet at vi må synde mot Gud. Og vi stanser ikke der, vi søker synden, vi vil synde og elsker synden. Og det er ganske logisk, for vårt hjerte er ødelagt i forhold til Gud. Det er ikke rett. Det er behersket av synden. Det må være en viktig betydning av Jesus ord: dere er onde (og han taler først og fremst til disiplene i Bergpreika), Mat. 7, 11. Rom 7, 18; Apg. 8, 21.
.
  - Vi kan heller ikke søke Gud rett, og vi er faktisk aktive mot Gud, vi er hans fiender av natur. Rom. 8, 7; Jer. 18, 11-12. Får naturen fritt rom og anledning, vil den drepe Gud, hans Sønn og hans folk.
.
  - Og som kristne er vi heller ikke i stand til å leve rett. Vi har to naturer som kjemper om herredømmet. Gal 5, 17. Rom. 7.
.
  I alle deler blir det altså klart at alt er av nåde for et Guds barn.
.

  4) Andre følger av syndefallet er:

  - Vi legger skyld på andre for vår egen synd. Vi tar ikke ansvaret for våre handlinger, men  finner unnskyldninger og formildende omstendigheter. Det er egenrettferdigheten. Dette er godt illustrert i denne beretningen: Adam skylder på kvinnen, og kvinnen på Djevelen; kap. 3, 12-13. Adam legge faktisk skylden på Gud når han sier: kvinnen som du gav meg. - Men vi legger merke til at slangen hadde ikke noe forsvar, han taler i det hele tatt ikke til Gud.
 .
 - Dernest er gudsbildet tapt og ødelagt.
.
  - Sykdom, sorg og all elendighet i verden er også en følge av synden. Menneskene er mest opptatt av dette, men det er egentlig en av de minste følgene av fallet.
  - Guds dom til slutt er den endelige følge av fallet. Åp. 20, 12.
.
  Alt viser at vi behøver frelse. Vi behøver en som kunne gjøre alt for oss. Selv kan vi intet kan gjøre til frelse.
.