MOSES – Ny strid.
200) 2 Mos. 17.
.
Moses og Israel er på vandring fra Egypt, men de har ennå ikke nådd fram. Her møter de sin første store fiende, ved Refidim. Og det var ikke langt fra Sinai. Amalek stammet fra Esaus sønnesønn. Hans folk (amalekittene) var et lite folk, men full av hat og fanatisme. Senere fikk Israel mange strider, både i ødemarken og inne i landet.
.
Hva ble løsningen? De gikk til kamp, og Josva brukte sverdet. Han tenkte ikke at det blir nok bra til slutt. Her måtte de kjempe og vinne skulle de nå fram.
.
Men hvor var Moses? Jo, vi ser ham på fjellet. Han var i bønn, med løftet hånd. Han rakte hendene opp mot Gud. Han behøvde hjelp og visste hvor han skulle hente den. Slik er alltid en tro Herrens tjener.
.
Men så ble han trett, v. 12. Han maktet ikke å holde hendene oppe stort lenger. Da får han hjelp. Aron og Hur støttet ham.
.
V. 11 sier: ”Da gikk det slik at så lenge Moses holdt sin hånd løftet, hadde Israel overtaket.” Da gikk det slik! Tenk om menneskene kunne lære det. Det lykkes bare så lenge vi er i kontakt med Gud og underordnet ham.
.
En løftet hånd var tegn på avhengighet og bønn til Gud. Bønnen ble det avgjørende i striden! Vi trenger gode baktropper. For mange blir slitne etter lang tid i striden. Da han ble trett, gikk det galt. Hendene ble for tunge. Hvordan skulle de seire da?
.
Da kom hjelpen! Han hadde to gode venner og medarbeidere, Aron og Hur. De satte ham på en stein og støttet hendene hans og holdt dem oppe – helt til solen gikk ned, v. 12. Slik seiret Israel denne gangen. Og det var så viktig at Moses fikk ordre fra Gud om å skrive det ned i boken. Denne ”arbeidsmetoden” måtte ikke glemmes, v. 14.
.
Hvorledes gikk det videre? Det ble mer strid senere! Fienden var ikke endelig slått. De ville møte kamp både på resten av reisen og i det nye landet. Kap. 17, 15-17. 5 Mos 25, 17-19. Josvas bok viser klart at erobringen ble en kamp. Og slik har det vært i hele Israels historie til nå.
.
Men det rette seiersvåpenet var alltid: En hånd fra Herrens trone! V. 16. Våre hender er ikke det viktigste. Det er Herrens hånd som teller. Og Moses viste det ved å reise et alter for Ham, v. 15. Og dette stedet kalte han: Herren er mitt banner. Et banner er det folket følger i krig. Det leder an og viser vei. Når vi så følger Herren, er seieren viss til slutt.
.
VÅR strid?
Vi har kamp mot kjødet i vårt indre, noen ganger mot ytre fiender, mot Satan – og for evangeliet, å vinne verden for Gud. Ingen Jesu stridsmann unngår denne kampen. Den kan variere fra sted til sted og med tiden. Men den vil alltid være der. Djevelen kommer når vi er slitne og baktroppene svikter (5. Mos 25, 18).
.
Vi har hovedsakelig tre slags kamp som alle sanne kristne kjenner. I noen grad må vi alle være soldater her.
.
1. Først en indre strid.
Vår gamle natur vil ikke gi slipp på oss. Som gjenfødte mennesker har vi to naturer. Den gamle, syndige natur etter fødselen og den nye guddommelige natur da vi ble frelst. Vår medfødte natur er syndig og vil synde. Den nye natur vil følge Guds vilje og gå hans vei. Når disse to naturer skal bo i det samme menneske, vil det bli en indre strid mellom dem.
.
Paulus sier at han vet at det ikke bor noe godt i ham, Rom. 7, 18f. Da tenker han på den gamle natur, som vi også kaller kjødet, jfr. Rom. 8, 7. Det er en dyp og smertelig erfaring for en kristen. Med den nye natur fikk han en ny vilje som ønsker å følge Guds vei og gjøre det gode.
.
Da blir det som Gal. 5, 17 sier: ”Kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot…” Det fører til en stadig kamp mellom de to naturer, og den vil vare livet ut. Det er godt når en kristne forstår det. Da er han mer forberedt når noe skjer. Det kan være en gammel vane som kommer igjen, eller en syndig lyst som plutselig dukker opp. Du trodde du var ferdig med alt det, og så falt du igjen.
.
Da er også en hånd utrakt fra Herrens trone.
.
2. Dernest har vi ytre fiender.
Denne striden kommer fra andre mennesker, fra hedninger og uomvendte folk. Det vil alltid være motstand fra dem mot sann, levende kristendom. Motstanden kan sove i lange tider, men våkner og går til angrep på ulike måter.
.
Det har alltid vist seg at denne motstanderen benytter seg av politiske midler. Slik var det i Romerriket og slik har det vært i kommunistiske og islamske land og noen misjonsland. Man vedtar lover som hindrer full utfoldelse av kristenlivet og begrenser kristen aktivitet og misjon. Det ser vi også i Noreg nå.
.
Da vil noen bli fristet til å gå i dekning. De vil skamme seg for et helt og radikalt bibelsk budskap. Noen gir etter og slår av på bibelske sannheter og tolker dem i samsvar med vår egen tid. De velger en lettere vei for å unngå hån og spott og til sist forfølgelse.
.
Her må Guds barn være våkne. For det er også et endetidstegn. Vi har kort tid igjen før basunen lyder. Er vi da rede?
.
3. Kampen for Guds rike.
Alle troende er soldater i Guds rike og blir bedt om å stride for Guds misjon. Denne striden er aldri lettvindt og selvfølgelig. Gud mente ikke at det skulle være en hobby eller en bisak for de kristne. Misjonsarbeidet er aldri siste punkt på saklista.
.
Misjon er selve hovedsaken for Guds folk. Jesus sa det så tydelig: Gå ut og forkynn evangeliet og gjør disipler blant alle folkeslag (som Mat. 28, 19 vistnok kan oversettes). Alle mennesker vil ikke bli kristne i denne nådens tid. Det har ikke Gud sagt. Men noen fra alle folk vil omvende seg før Jesus kommer igjen. Peter sa på apostelmøtet i Jerusalen år 49 e. Kr. dette: ”Gud fra først av sørget for å ta ut av hedningene et folk for sitt navn” (Apg. 15, 14).
.
Ikke minst kan vi alle kjempe for Guds sak i bønnen. Da blir vi ikke bare en Moses som ber, men også en Josva som stod fremst i striden og som hjelpesmennene Aron og Hur. Må Gud få hjelpe hver av oss til å gå der veien åpnes. Og gå i Jesu navn.
Amen.
.
